Somewhere under the rainbow.

[juliane]

Jeg vil bare si at det er lov å fortelle folk hvordan du har det selv om de selv sliter med et eller annet, kanskje de til og med syns det er deilig å få tankene over på noe annet enn sine egne problemer også?

Uansett tror jeg også det blir bra med studier og noe å gjøre, men der du samtidig kan styre løpet helt selv. Kjenner det jo selv at jeg blir "deppa" av å ikke ha noe å gjøre...

[Store My]

Fadderuke. Er allerede utslitt etter andre dagen (og får ikke sove). Blir veldig fascinert, for en del av mine medstudenter er 10 år yngre enn meg. Jeg blir sittende helt henført og bare studere dem (passer fint at mitt studie tilhører sosialantropologi, da). Men det som er irriterende er når det kommer en latterlig kjekk fyr, så er han jo 8 år yngre enn meg. Jaja. I morgen er det infomøte. Kommer nok mange bakfulle folk da, og veldig trøtte

[Store My]

I dag kjenner jeg at det kommer til å være fryktelig slitsomt at nesten hele klassen min er småbarn. Men heldigvis er det visst andre folk fra andre studier som kommer til å følge fagene også, så det er håp om at det finnes noen på min alder som det kanskje går an å snakke med.

[juliane]

Og når dere kommer mer inn i det finner du ut hvem av småbarna som er hakket modnere enn resten. Noen ny bestevenn får du neppe, men må jo være en ok 20-åring gjemt i gjengen som du kan gjøre gruppearbeid med.

Men ja, er vel ikke til å komme fra at det skjer en viss utvikling i 20-åra også, selv om det hevdes i alle aldersforskjell-trådene her inne at alder er bare et tall, særlig etter vgs...

[Store My]

Og når dere kommer mer inn i det finner du ut hvem av småbarna som er hakket modnere enn resten. Noen ny bestevenn får du neppe, men må jo være en ok 20-åring gjemt i gjengen som du kan gjøre gruppearbeid med.

Men ja, er vel ikke til å komme fra at det skjer en viss utvikling i 20-åra også, selv om det hevdes i alle aldersforskjell-trådene her inne at alder er bare et tall, særlig etter vgs...

Ja, det er absolutt mange bra mennesker i gruppen og det er sikkert noen jeg finner ut at jeg kan samarbeide med etterhvert.

Men hvis alder bare er et tall, så kan jeg jo bli sammen med han latterlig kjekke 21åringen da? Nei, huff. Jeg har vel heller mer trua på den meme'en der det står noe sånn som at: jeg tror jeg fortsatt er 20, helt til jeg henger med 20åringer, da forstår jeg at jeg faktisk er 30. Er enig med deg altså, det skjer en utvikling i 20årene. Men jeg må si at jeg merker forskjell på de 21åringene som begynner på sitt første eller andre årsstudium nå og på de som går sisteåret på bacheloren og har vært et semester i utlandet. Så de "alder er bare et tall"-har et bittebittebitte lite poeng.

[Spatula]

Er det han unge latterlige kjekke som ligger ute på FB?

[Store My]

Er det han unge latterlige kjekke som ligger ute på FB?

Haha, nei. Han som er avbildet, og kjæresten hans, møtte jeg faktisk da jeg var ute og reiste. Og nå går vi samme studie. (er ikke Facebook-venner med han latterlig kjekke enda, så får vente med å legge ut bilde av han på Facebook. Hehe)

Endret 16. august 2013 av Store My

[Spatula]

blir spennende å lese mer om han utover høsten

[Store My]

blir spennende å lese mer om han utover høsten

Ikke egentlig. Det er bare en avledningsmanøver. (og det faktum at hvis jeg skulle designet en mann, sånn utseendemessig, så hadde han nok lignet veldig på han latterlig kjekke). Jeg har nemlig vært betatt av noen, av S, siden mars. Han kommer fra det landet jeg bodde i og var på besøk i, og vi gikk i samme klasse. Vi tok opp kontakten igjen i begynnelsen av mars og veldig raskt hadde jeg falt pladask. Men syntes det var latterlig siden vi ikke har møttes på 15 år. Har prøvd å glemt hele greia, hatt noe opplegg på gang med flere menn, men jeg faller bare dypere. Han bor i Europa, men ikke i Norge. Han er i militæret og akkurat nå er han utplassert i utlandet. Han har vært borte i 11 uker og 1 dag, uten mulighet til kontakt med omverdenen. Det har vært utrolig tøft. Savner han noe fryktelig. For selv om vi ikke har møttes på 15 år har vi hatt nesten daglig kontakt i 3 måneder før han reiste. Vi har avtalt at jeg skal reise ned å besøke han når han kommer tilbake, og det er det vi begge trøstet oss med før han dro. Nå er det jo ikke sikkert at det faktisk er noe der når vi møtes. Og for at jeg skal orke å satse må han være "the one" (som jeg egentlig ikke tror på en gang), for det blir jo ikke enkelt. Ingen av oss har lovt noe, eller sagt noe direkte om hva vi føler, så vi må jo bare se det an. Han kommer tilbake om tidligst 6,5 uker. Hver dag har jeg lyst til å kontakte ham og hver kveld etter jeg har kommet hjem fra fadderopplegg er alt jeg vil å ringe ham. Sukk. Endret 16. august 2013 av Store My

[Store My]

Men du kan jo alltids fortsette gjetteleken utover høsten, Spatula

[Spatula]

det skal jeg!

Uansett er det spennende med militærmannen

[Store My]

Dustefest. Dustefolk. Hadde en skikkelig teit avslutning, men heldigvis er fadderuka over for min del.

[Spatula]

Hørtes ikke noe særlig ut, håper at det blir bedre nå som fadderuka er over.

[Store My]

Det verste er at jeg føler meg så ensom at jeg faktisk vurderer å bli med i dag også. Verdens dårligste idé. Jeg vet det. Så det blir nok ved tanken. Blir så irritert på den delen av meg som faktisk vurderer å bli med. Kutt ut, teite kroppen!

[juliane]

Tror du ikke det er hodet som vil være med, og ikke kroppen? Satser på at du fikk hele deg til å innse at du har det bedre hjemme, selv om det er ensomt. Men hva skjedde på festen i går? Var det kjipt fordi du var sliten, eller skjedde det noe spesielt?

[Store My]

Jeg er jo veldig sliten, og da kan små ting bli til store ting. gikk hjem for rakk akkurat ikke bussen. Så da gikk jeg sammen med en i klassen som skulle omtrent samme retning. Men fordi han alltid pleier å ta en annen vei gikk han og klagde HELE veien på at den veien jeg valgte var myyyyeeee lengre og at vi gikk i feil retning etc etc etc. Jeg gjentok flere ganger at det var han som hadde tilbudt seg å gå sammen med meg, og at jeg visste hva jeg holdt på med, og også at jeg opplevde han som irritert. Han påsto at han ikke var irritert, men gjentok og gjentok at det var lang vei , at han ikke trodde jeg visste veien etc. Jeg ble både sliten og lei meg og syntes det var ubehagelig. Så i tillegg til å bli sliten av å gå, ble jeg mentalt sliten og kvelden slutta ganske dritt. Jeg sjekka forresten Google Maps og den veien jeg valgte var hele 200meter lenger enn den han pleier å gå. Gisp!

Jeg har vært på butikken og kjøpt øl, dusja, sminka meg, lakka neglene, satt opp håret. Så det kan tyde på at jeg drar ut en liten tur. Men har tenkt å dukke opp veldig sent, så kvelden ikke blir for lang. Kan jo være greit med en litt annen avslutning på uka enn den jeg opplevde i går.

[Spatula]

Satser på at du får en flott avsluttning i kveld!

[Store My]

Realiteten er at jeg vil heller på vorspiel med folk som er 10 år yngre enn meg, og så ligge på badegulvet og gråte til øynene mine hovner opp (og forblir hovne nesten ett døgn etterpå) enn å være hjemme. Såpass mye savner jeg Soldaten. Jeg vet det et teit, men jeg savner han ekstremt mye uansett hvor "teit" det er,

Avslutninga i dag ble bedre enn i går. Tror jeg. Så det var jo bra. Men jeg burde nok hørt på fornuften og blitt hjemme.

[Spatula]

Vet soldaten hva du føler?

[Store My]

Jeg vet ikke. Til en viss grad, tror jeg. Det er ingenting som er sagt rett ut. Annet enn at vi skal møtes, at vi gleder oss til å møtes, at vi savner hverandre. Men alt det der kan strengt tatt, i teorien, bare være ment vennskapelig, selv om jeg ikke tror at noen av oss tror det. Han er jo på oppdrag nå, uten mulighet for kontakt med omverdenen. Så jeg må jo bare vente. Men jeg er så dårlig på å vente.