Somewhere under the rainbow.

[InLoveWithLife]

Han er en dyktig lege sånn ellers, og han er veldig hyggelig, men det kræsjer helt kommunikasjonsmessig.

Det hjelper ikke stort at han er dyktig når han ikke hører på deg

[Store My]

Det hjelper ikke stort at han er dyktig når han ikke hører på deg

Nei, det gjør vel ikke det. Må til legen igjen på tirsdag, for jeg må visst øke stoffskiftemedisinen min og begynne å ta D-vitamin-tilskudd. Har planer om å spørre han om den legeattesten han skrev til NAV. Men det kommer litt an på dagsformen om jeg orker eller ikke. Bør jo virkelig spørre, få klarhet i det.

[juliane]

Spør!

Og ha en flott 17. Mai i mellomtiden!

[Store My]

Æsj. Hadde en skikkelig irriternede dag på jobb i dag. Jeg var i elendig form i går (hele helga egentlig, har bokstavlig talt ikke vært utenfor huset hele langhelga untatt to timer hos mormor og morfar på 17.mai) og i morges, og jeg hadde kun to grunner til at jeg i det hele tatt dro på jobb. Den ene grunnen var at jeg hadde lovet ei på jobben å hjelpe henne og studiegruppa med norskurs fram til lunsj(de har eksamen på torsdag) og det gledet jeg meg litt til, og fordi jeg tenkte at det var psykisk lurt å komme seg en tur ut. Jeg var i elendig humør da jeg kom på jobb, og det ble ikke bedre da jeg nevnte for hun som har ansvaret for meg (V) at jeg skulle hjelpe med norskkurs. Hun sa at det kunne jeg ikke gjøre i arbeidstida og blablablablablablablablablAH! Jeg hadde ikke tenkt over det før, for det er jo et norskkurs betalt av jobben, og hun har kollokviegruppe i arbeidstida på møterommet på arbeidsplassen. Jeg tenkte at det var jo bare fint at jeg kunne hjelpe en kollega innimellom de oppgavene jeg allerede hadde. Og måten V sa at jeg ikke kunne gjøre det gjorde meg skikkelig irritert. Dessuten påsto hun at hun hadde så mye jeg måtte hjelpe henne med. Jeg orket ikke å svare på den lange tiraden hennes om at jeg ikke kunne hjelpe med norskkurset i arbeidstida, men spurte heller gjentatte ganger om hva jeg skulle hjelpe henne med. Fikk aldri noe klar svar på det. Hun nevnte arbeidsoppgavene jeg allerede driver med, og så begynte hun å bable om at jeg skulle få en fast oppgave jeg skulle gjøre hver mandag, men hun skulle fortelle meg senere hva det gikk ut på (viser seg at det er noe jeg skal begynne med først til høsten ). Skjønte ikke hvorfor hun nevnte den oppgaven i dag når vi skal ha møte på onsdag der vi skal snakke om hva jeg skal gjøre framover. Og det viste seg at det var ingenting jeg skulle hjelpe V med i dag likevel. Med andre ord: jeg har henne langt opp i halsen. Og jeg er så lei av at jeg hele tiden må inn på kontoret hennes for å spørre om hva jeg skal gjøre. Og jeg er lei av at hun ikke hører etter når jeg forteller henne ting. Tror det er litt språkproblemer og kulturkræsj oppi det hele, men jeg orker ikke å bli detaljstyrt hele tiden og å måtte troppe opp på kontoret for å få arbeidsoppgaver/få godkjent at jeg skal gjøre det jeg har planer om å gjøre. Jeg vil vite oppgavene på forhånd og gjøre dem på min måte. Akkurat det blir vel bedre når vi skal finne ut av arbeidsoppgavene mine, og lage plan og sånt. Har full forståelse av at det er som det er, for jeg har jo nettopp fått beskjed fra NAV at jeg kan fortsette et år til. Fram til nå har de jo forholdt seg til at jeg bare skulle være litt over tre måneder. Men det er irriterende likevel. Vet aldri hva som venter meg, og jeg hater det. Mannen sa jeg måtte skrive ned før møtet hva jeg kan tenkte meg å gjøre og ikke. Det tror jeg var lurt. Blir mye sånn møter der jeg må si hva jeg mener framover. Hater det, men det er jo bedre i det lange løp.

Skal til legen i morgen også. Gruer meg skikkelig. Må jo spørre om den legeattesten. Er så merkelig at jeg synes det er SÅ ubehagelig å spørre. Det er jo han som ikke har gjort jobben sin...

[juliane]

Aaah, sånn som sjefen min det, som egentlig sa at jeg ikke fikk dra på studietur til Frankrike fordi det var så travelt. (Selv om jeg hadde deadline på kundemagasinet mitt uka før, noe hun visste godt). Fikk jo mast meg til å dra tre dager, og de to siste satt jeg kun og surra fordi det ikke var noe å gjøre.

[Store My]

Aaah, sånn som sjefen min det, som egentlig sa at jeg ikke fikk dra på studietur til Frankrike fordi det var så travelt. (Selv om jeg hadde deadline på kundemagasinet mitt uka før, noe hun visste godt). Fikk jo mast meg til å dra tre dager, og de to siste satt jeg kun og surra fordi det ikke var noe å gjøre.

Eller hun på den forrige jobben som stadig snakket om at det var så dumt at jeg skulle slutte til jul, for det kom til å bli så mye å gjøre etter jul og jeg satt der og hadde ingenting å gjøre. Den jobben var jo helt ekstrem, da. Veldig, veldig glad jeg ikke er der mer. Har tenkt å si på den møtet at jeg vil gjøre mer administrativt arbeid (for jeg innser at jeg kan klare ganske mye når jeg får sitte på kontor og gjøre ting i eget tempo), og da blir det forhåpentligvis ei anna som får ansvaret for meg. Og hun passer arbeidsstilen min mye bedre. Hun forteller meg hva jeg skal gjøre, og så lar hun meg bare holde på selv etterpå. Og så spør jeg når jeg lurer på noe, og så spør hun innimellom om hvordan det går. Mye bedre.

[Store My]

Var hos legen i dag. Spurte om den legeattesten. Viste seg at han NAV-mannen hadde gitt en veldig forenklet oppsummering av legeattesten. Legen min gikk gjennom hele attesten med meg og skrev den til og med ut. Legen hadde ikke skrevet at jeg var 50% arbeidsfør, men han hadde skrevet at de på sykehuset hadde ansett meg som 50% arbeidsfør og at jeg i følge deres epikrise hadde opplevd bedring. Det var altså ikke basert på den samtalen han og jeg hadde, men på hva legen på sykehuset hadde skrevet. Og at den sykehuslegen hadde klart å konkludere med at jeg var 50% arbeidsfør forundrer meg ikke... Han fyren var HELT på jordet. Jeg fortalte han at jeg gjennomførte 50% studier, men at jeg ikke faktisk klarte å studere 50%. Det brydde han seg ikke om. Jeg fortalte at jeg klarte mye mindre enn 50% av det jeg klarte før, da sa han at han tok ikke hensyn til hva jeg klarte før. Og da han spurte om jeg glemte ord sa jeg ja, og at det var upraktisk når jeg studerte spansk, svarte han at det hadde vært verre om jeg hadde studert kinesk. Ååååå jaaaa.

Synes fremdeles ikke at legen min er den enkleste å prate med, men det er i alle fall godt å få bekreftet at han ikke er så på jordet som jeg trodde etter NAV-møtet.

Så da var det bare å sette i gang med å grue seg til morgendagens møte på jobb.

Endret 22. mai 2012 av Store My

[Store My]

Fy søren, altså! Vi fiksa jo bilen for 20 000 kroner i fjor. Skifta alle støtdemperne. Og nå blir ikke bilen EU-godkjent fordi støtdemperne bak er knukket!!!!!

[juliane]

Hvordan har det skjedd da? Kan dere klage på det på noe vis?

Når det gjelder legen er det jo bra at det ikke var sånn du trodde, men det er vel ikke noe bra at han på NAV ikke gir riktig bilde av ting heller?

[Store My]

Hvordan har det skjedd da? Kan dere klage på det på noe vis?

Når det gjelder legen er det jo bra at det ikke var sånn du trodde, men det er vel ikke noe bra at han på NAV ikke gir riktig bilde av ting heller?

Aner ikke hvordan det har skjedd. Mannen er inge rådkjører på noe som helst vis (og jeg er en skikkelig pinglete passasjer). Mannen skal ringe opp til bilverkstedet i morgen og høre om vi kan klage. Det burde jo ikke være noe tvil. De kan umulig ha gjort en ordentlig jobb.

Skal i utdrikningslag i helga. Og det ble egentlig dyrere enn jeg trodde. Og jeg hadde trodd det ble dyrere enn jeg hadde råd til. Fikk til å betale på noe vis, men nå har jeg ikke råd til å dra i bryllupet da (finner vel ut av det også på et vis).

[InLoveWithLife]

Mekonomen dere har hatt bilen hos?

[Store My]

Mekonomen dere har hatt bilen hos?

Nei, MECA.

[Store My]

Jeg har bestemt meg for å bytte tilbake til min gamle lege. For jeg vet at jeg kan snakke med henne. Byttet jo fra henne for hun var så håpløs til å henvise videre, men akkurat nå trenger jeg virkelig en lege som kan høre på meg og som jeg kan snakke med. Så får jeg heller pushe litt på henne om jeg trenger henvisninger. Men hun hadde ingen ledige plasser. Ringte til fastlegetelefonen og spurte om jeg kunne bytte tilbake, siden det er under 3 år siden jeg byttet fra henne (3 år er fristen for å få bytte tilbake selv om legen ikke egentlig har ledig plass). De sa at jeg kunne det, men da måtte jeg bytte folkeregistrert adresse. Og det har jeg jo ikke gjort for da må jeg bytte NAV-kontor og saksbehandler. Og jeg er så fornøyd med saksbehandleren min, at jeg vil ikke bytte. Så jeg sendte sms til gamlelegen min (jeg fikk nummeret hennes for mange, mange år siden) og sa at jeg ville bytte tilbake til henne og spurte om hun kunne si i fra når hun legger ut ledige plasser på internett. Hun svarte: "Klart jeg skal det :-)) Klem fra *Legens navn*". Kjente at den meldingen var veldig god å få. For det er godt å få bekreftet at jeg har tenkt å bytte til en lege som faktisk bryr seg.

[Store My]

Har ikke skrevet så mye i det siste. Føler det bare blir sutring uansett. Har ikke noe positivt å komme med. Sliter veldig. Var ikke på jobb i det hele tatt forrige uke. Har ikke vært alle tre dagene på jobbb på 5 uker, har bare vært en eller to dager. Jeg orker ikke å gøre noe som helst etter jobb eller i helgene. Når jeg skal koselige ting ender jeg opp med å grue meg veldig på forhånd, for jeg vet at jeg egentlig ikke orker. Det er fryktelig deprimerende.

Slike innlegg som dette hverken hjelper eller er konstruktive på noen som helst måte, så jeg lar heller være å skrive noe (bortsett fra akkurat nå da). Prøver å finne ut hvordan jeg kan få det bedre. Håper jeg får bytta lege snart, så jeg har noen å snakke med (i tillegg til mamma).

[juliane]

Du kan skrive her uten at det skal være så veldig konstruktivt, vet du!

[Spatula]

Bare innom med en

[Store My]

Mannen har så langt strøket på 2 av 4 eksamener, og stått på én. Jeg er så skuffa over ham, men det kan jeg jo ikke akkurat si. Så jeg må være lei meg og skuffa inni meg. Og tenk om han stryker på den siste også. Da har han plutselig 3 eksamener han må konte på, og han må stå på alle sammen før han i det hele tatt kan få studielån. Og mamma og pappa kan ikke låne oss mer penger til høsten. Og jeg irriterer meg grenseløst over at Mannen ikke er mer stresset angående penger og slik. Nei, det hjelper ikke å stresse. Men det hjelper søren meg ikke å være så avslappet som han er og overlate all bekymringa til meg. Faen ta ham og hele familie hans (de betaler jo for bilen vår, men denne måneden fikk vi plutselig ikke noe penger. Svigerfar fikk ikke betalt for en jobb han hadde gjort, så de hadde ikke nok penger til å betale oss. Hva med å si i fra?).

Skal på sommerfest med jobben i kveld. Jeg orker egentlig ikke. Sa i fra om det i går, begynte å gråte til og med. "ikke gråt", fikk jeg beskjed om. Og så fikk jeg beskjed om at det ikke gikk an å avbestille maten. Og så at de ville gjerne ha meg der, så jeg fikk se det an å heller ringe i dag hvis jeg ikke orket å komme. Jeg orket ikke å ringe i dag, så da må jeg jo bare dra på festen. Må til sentrum uansett, for jeg må kjøpe bryllupsgave. Og så må jeg kjøpe gave til fadderungen min, for vi skal i bursdag til ham i morgen (eller vi må i bursdag til ham i morgen, som jeg tenker. Jeg klarer ikke å tenke at noe som helst er koselig, alt er bare må må må). Jeg blir skikkelig sur hver gang noen sender meg melding og spør om vi skal finne på noe, for da er det enda mer som må gjøres.

Fikk mail fra jobben om arbeidsoppgaver framover. Et kurs jeg hadde fått forespeilet (som gjør at jeg får masse arbeidsmuligheter etter endt arbeidspraksis) er plutselig blitt til "kanskje dersom tid og mulighet". WTF?

Jeg orker ikke å gjøre noe, og jeg orker ikke å skuffe andre og meg selv ved å si at jeg ikke orker. Er lei av å måtte utsette avtaler og takke nei til bursdager og andre ting. Er lei av å måtte ringe til jobben og si at jeg ikke kommer. En del av meg innser jo at jeg ikke klarer å jobbe, at jeg må slutte, men alternativet er jo ikke noe bedre. Dessuten har jeg ikke noe lege som støtter meg. Han bare avbryter og sier at jeg må tenke positivt.

ORKER IKKE MER!

Endret 12. juni 2012 av Store My

[Spatula]

Har mannen gjort sitt beste for å klare eksamene sine? Har han ikke det har du all rett til å være skuffet og sint, og hva er det med familien som ikke kan simonfra da,regnet de kanskje med at dere ikke merket om pengene ikke kom inn på konto.. du har virkelig litt å stri med om dagen, håper snart at hverdagen lysner for deg

[Store My]

Har mannen gjort sitt beste for å klare eksamene sine? Har han ikke det har du all rett til å være skuffet og sint, og hva er det med familien som ikke kan simonfra da,regnet de kanskje med at dere ikke merket om pengene ikke kom inn på konto.. du har virkelig litt å stri med om dagen, håper snart at hverdagen lysner for deg

Jeg føler ikke han har gjort sitt aller beste, men det har jo vært mye for han også denne våren. Med flytting og dårlig råd og dødsfall i familien og sånt. Så det er jo forståelig at han ikke har studert så mye som han burde. Så jeg føler ikke at jeg har rett til å være skuffa, så derfor er jeg skuffa i smug. Hehe. Det går litt bedre nå da. Ble bare alt for mye på en gang i sted.

---

Har fått ordna opp i en del ting, da. Så jeg slipper i alle fall å tenke på dem mer.

Jeg har fått kjøpt bryllupsgave. Jeg var litt bekymra for jeg har så dårlig råd, at jeg hadde egentlig bare råd til én av tingene på lista (ellers hadde det blitt ett fat, eller én kopp, eller noe annet som ikke hadde blitt en ordentlig gave). Og det var fortsatt igjen én av de tingene på ønskelista. Puh! Og så fant jeg kort på første forsøk! Jeg så for meg endeløs leting etter kort, for å finne kort til samkjønna bryllup er håpløst. Stakk innom ordning og reda, for der har de et kort som jeg synes er veldig fint. Lurte på om jeg kanskje kunne klippe og lime og styre slik at det ble to damer på kortet, men så hadde de fått inn sånn kort som jeg liker med to damer på kortet. Ble helt manisk av glede. Haha.

Og så har jeg fått overført hundeforsikringa til svigers. De skulle jo gjøre det i fjor, men vi fikk regning i år igjen, gitt.

Er jo bare små ting, men når man har mange mange småting man skal ordne er det godt med alt som er gjort.

Og så har jeg jo vært på sommerfesten (det var ganske koselig), så trenger jeg ikke å tenke mer på det.

[Store My]

Jeg er så sint på svigers. De betalte jo ikke leie for bilen forrige måned fordi de ikke hadde penger (og lot være å fortelle oss det), men da vi snakket med dem sa de at de skulle betale senest 12.juni. Vi har fortsatt ikke fått pengene. Mannen snakket med dem i går, og da sa de at de ikke hadde betalt fordi de hadde ikke penger til å betale både for reparasjon og for leie, så de hadde tenkt å betale for reparasjonen. Det er jo greit nok i og for seg,men...

For det første så vet de ikke hva reparasjonen kommer til å koste.

For det andre så må de da si i fra til oss for svarte!

For det tredje: vi har faktisk leie vi må betale. Den skal vi betale i morgen. Og det har vi ikke penger til nå. Jeg blir så sliten og lei meg og fortvilet.

Kom på at studensamskibnaden er grei med betalelsesutsettelse så lenge man ringer å sier i fra først. Så Mannen skal ringe og spørre om fem dagers betalesesutsettelse (fy søren vi sliter om vi ikke får skattepengene på mandag!). Dette blir første gangen i hele mitt liv at jeg må ha betalesesutsettelse på leia. Og jeg har betalt leie i 9 år. Spørs om vi må selge leiligheten likevel. Dette går jo ikke lenger. Spesielt med tanke på at Mannen ikke får studielån før han har stått på alle eksamenene fra våren. Han må konte på 3 eksamener, og jeg har ikke sett at han har lest et eneste ord enda. Til tross for at han skulle begynne å lese i går. (Sint på Mannen også, kjenner jeg).

Endret 19. juni 2012 av Store My