Somewhere under the rainbow.

[MarianneE]

Tusen takk. Får håpe jeg kan beholde den selv en stund og ikke trenger å sende den videre til S

Den kan selvsagt klones....

[Store My]

I kveld skal jeg besøke bror og forloveden hans. De bor ikke så lagt unna, men jeg har ikke vært der enda. Gleder meg. Fint med familie

[MarianneE]

Ble det en koselig kveld?

[Store My]

Ble det en koselig kveld?

Ja jeg hadde ikke vært ute hele dagen, så jeg dro hjemmefra alt for tidlig. Stoppet opp på en benk på veien. Det var deilig. Hos bror fikk jeg masse kake. Synes litt synd på forloveden, for av en eller annen grunn endte vi opp med å snakke om søsknene til besteforeldrene våre. Bror husket ikke halvparten av dem en gang, så må ha vært kjedelig for forloveden. Hehe.

I dag har jeg ingen planer. Jeg spurte ei venninne om hun ville møte meg. Hun sa at hun prøvde å få til en date, men at dersom det ikke ble noe av hadde hun både lyst og behov før å møte meg. Siden hun ikke er av typen som slenger ut at hun trenger meg i hytt og pine, bestemte jeg meg for å ikke legge noen andre planer. Men jeg har ikke hørt noe mer fra henne, og jeg kjenner det begynner å irritere meg. Får sende melding og høre hva som skjer.

[juliane]

Skikkelig gøy med samtale om kjærestens grandtanter, tenker jeg!

Irriterende at hun ikke gir beskjed da. Hvis du hadde syntes det var greit med en hjemmekveld om hun ikke kunne møte deg hadde det jo vært greit, men når du har lyst til å gjøre noe annet hvis det blir date på henne trenger du jo litt tid på deg. Håper det løser seg!

[Store My]

For en gang skyld svarte hun på melding nesten med en gang. Hun visste ikke om det ble date, men hvis det ble så ble det i så fall sent. Så vi skal møtes på cafe. Før vi møtes må jeg gå rundt på kjøpesenteret og lete etter ordentlige sko (blæh!), jeans (blæh!) og bikini (superblæh!). Ikke har jeg lyst til å lete etter disse tingene, for det er så godt som umulig å finne, men jeg har heller ikke lyst til å bruke sparepengene mine på det. Men nå MÅ jeg.

[Store My]

Åååååå! Jeg orker ikke å være syk lenger!

[juliane]

Ingen bra dag?

[Store My]

Ingen bra dag?

Nei, mye vondt og de siste dagene har jeg grått veldig mye og vært veldig langt nede når jeg er nede. Det har alltid vært vanskelig å akseptere at jeg er syk, men etter jeg møtte S føler jeg at jeg har fått igjen en del av livs"viljen" og jeg kjenner at det innimellom gjør enda vondere at det er så ekstremt mye jeg ikke kan gjøre og at det livet jeg lever egentlig ikke er noe liv. Jeg må på en måte lære å takle det helt på nytt, og jeg vil ikke. Jeg vil være frisk. (Og jeg vil gå i bursdag uten å måtte gråte av utmattelse i tre dager etterpå).

[Store My]

I morgen reiser jeg bort for helga. Skal besøke ei venninne og møte noen andre venninner som jeg ikke har møtt på leeeenge. De folka jeg møte denne helga er noen av mine absolutt favorittmennesker, som jeg ser alt for sjeldent. Jeg gleder meg, er glad jeg bestemte meg for å dra. Tror det blir godt å komme seg bort litt og å ikke være så mye alene. Jeg er glad i å være alene, men det har blitt for mye i det siste. Noen mennesker er fine å være sammen med, selv når man er sliten. Disse folka er sånne. Tror dette blir en fin helg.

Endret 27. februar 2014 av Store My

[Spatula]

[Store My]

I morgen skal jeg til legen OG psykologen. Og jeg har jo boarderline fobi mot både lege og psykolog. Jeg gruer meg så fælt, sov kjempedårlig forrige natt. Jeg er sint (jeg blir sint når jeg er redd), lei meg og føler meg fryktelig alene og ensom nå. S er på vakt i dag/natt, har vært det siden kl 04. og ut i fra fra meldingene jeg nettopp fikk, var det klart at han er utkjørt. Så når han nå har muligheten til å sove fram til litt før 02 har ikke jeg tenkt å ringe ham for å sutre om at jeg gruer meg til å gå til legen. Det handler ikke om logikk uansett, jeg har gått til legen ørten ganger og det har gått helt fint. jeg har gått hos psykologen før, og han er en hyggelig mann som har hjulpet meg mye. Så er begrenset hvor mye det hadde hjulpet å snakke om det. Det eneste som hadde hjulpet hadde vært verdens største klem, og det kan han ikke gi meg uansett. Sånne tidspunkt som dette savner jeg å være i et forhold som har vart lenge, der man vet det meste om hverandre. Der den andre vet at jeg er latterlig redd for leger. Men jeg regner med at jeg våkner opp til noen oppmuntrende ord. Så selv om han kanskje ikke vet hvor mye og hvor lenge jeg gruer meg (han har vært utti skogen uten mobil eller vært opptatt på annet vis de siste ørten gangene jeg skulle til legen etc), så har han i alle fall skjønt at jeg trenger litt moralsk støtte.

Endret 5. mars 2014 av Store My

[Store My]

Akkurat nå har jeg veldig lyst til å sitte i armkroken til S og se på TV med ham. Se ham stå og pusse tennene når jeg kommer ut av dusjen. Gi han et raskt hadet-kyss før han går ut døra. Stå ved siden av ham og tørke fatene han vasker opp. De små, hverdagslige tingene. De øyeblikkene var noe av det jeg satte høyest pris på da jeg var på besøk. Jeg savner ham sånn, og det er leit å vite at vi ikke kan starte en hverdag med hverandre på mange år enda.

Endret 7. mars 2014 av Store My

[juliane]

[Store My]

Jeg skjønte INGENTING av selvangivelsen i dag. Hadde regnet med at jeg skulle få igjen noen få tusen pga sparing i BSU. Men ingen av de tallene som sto oppført på selvangivelsen stemte. Klarte ikke å finne ut hva jeg skulle få igjen. Der jeg trodde det skulle stå sto det et ALT for stort nummer som ikke ga noe som helst mening. kom til slutt fram til at det nulltallet som sto oppført litt lenger oppe var det jeg skulle få igjen. Altså at jeg gikk akkurat i null. Men så viste deg seg at minstepensjontiser betaler ikke skatt, så det var det nulltallet betydde. Det visste jeg ikke! Og jeg får altså igjen ALT jeg har betalt i skatt i hele fjor. Det var jo ikke store summene jeg betalte i skatt hver måned, for det er jo ikke store summene jeg tjener, men å få igjen alt sammen gjør at jeg faktisk kan fylle på sparekontoen min igjen. For den har jo bare minsket og minsket. Ble så glad at jeg nesten begynte å grine. Og brukte all tida mi og energien min på å finne ut av dette, i stedet for å følge med på forelesninga

[juliane]

Åh, det var gode nyheter! Var redd du hadde fått baksmell jeg nå når jeg så du hadde lagt ut nytt innlegg akkurat i dag. Penger tilbake er jo mye mer viktig enn forelesning!

[Store My]

Jeg har grudd meg til psykologtimen i dag helt siden søndag. Likevel har jeg på en eller annen måte klart å få for meg at timen var 11:30 i stedet for 10:30. Jeg satt til og med og tenkte i går at det hadde vært så mye bedre om timen var 10:30, sånn som jeg først trodde... Klokka 10:24 kikka jeg i boka igjen. Faen! Timen ER 10:30. Ringte mamma gråtkvalt og spurte om hun kunne kjøre meg, løp ut døra, ringte psykolog fra bilen og ga beskjed om at jeg kom ca et kvarter for sent. Han sa han hadde fått avbestilling klokka tolv og at jeg kunne komme da i stedet. Så det ordnet seg jo. Men jeg er ganske lei meg og oppskaket. Er leeeeenge siden jeg har tullet med tiden, så var ikke forberedt.

(Og jeg sto opp halv åtte, så det var ikke det som var problemet heller.)

[Store My]

Søren altså! Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å ha et sånt forhold! (Forholdet til S)

I perioder synes jeg det er både pyton og slitsomt å snakke i telefonen. Hadde det vært snakk om bare en dag eller to hadde det jo vært en ting, men det er snakk om uker. Og jeg er ikke noe glad i å snakke i telefonen til vanlig heller. Og jeg aner ikke når jeg får se han igjen. Og noen ganger når jeg er veldig sliten synes jeg han er litt for røff i tonen. Det er sånn som man kan jobbe med, han kan bli litt mindre røff og jeg kan lære meg å bry meg mindre om det. Men han kan jo ikke se at jeg blir lei meg over telefonen, og jeg sier ikke noe. For det er sånn jeg reagerer når jeg blir lei meg, jeg blir stille. Han skjønte at han sa noe som jeg ikke syntes var morsomt i dag, da. Så da kutta han ut det. Men ååå! Det er så frustrerende. Og akkurat nå synes jeg at alt er bare vondt og vanskelig.

[Store My]

Noen som har den perfekte mannen for meg på lur her i Norge? Sukk! Det er slitsomt når den man er sammen med har en dårlig dag og oppfører seg skikkelig dust. Det er enda slitsommere når han bor i Frankrike og dustheten skjer via text/mangel på text. Åååå! Det er så fuckings slitsomt! Tror kanskje han er så totalt utslitt i dag at han ikke en gang skjønner at han er dust. Men må innrømme at jeg håper på å våkne til en "unnskyld at jeg var dust i går" melding i morgen

[MarianneE]

*sier nå ting som man egentlig ikke skal si*

Jeg skjønner ikke at du orker å ha det slik.

Han er sikkert en flott fyr, eller... han er tydeligvis en flott fyr, det kommer fram i innleggene dine når dere er sammen.

Men jeg tenker at du som har så mye belastning fra før av, trenger du virkelig den ekstra byrden et langdistanseforhold med språkproblemer(?) i tillegg?

Men det er klart, man vil jo ikke gi slipp heller da...