~ En ny venn til fuglen min (litt langt)? ~

[Livets datter]

Jeg sitter her og lurer... Jeg har nemlig en hvit nymfeparakitt som jeg har hatt i 14 år. Jeg har et uvanlig godt forhold til den, og den sitter på skulderen min til enhver tid. Den er meget selskapssyk og avhengig av mennesker, spesielt meg. Når jeg går på toalettet, kan jeg ikke lukke døren, for da flakser han på utsiden og vil inn.

For noen år siden hadde jeg en undulat også, og disse to gikk godt sammen. For 3 år siden døde dessverre undulaten, og etter dette ble nymfen enda mer selskapssyk. Jeg har dårlig samvittighet hver gang jeg går ut av døren, for da skriker den så sårt. Dessuten har jeg forandret innstilling til dyrehold på de 14 årene det har gått siden jeg kjøpte fuglen min. Jeg er i utgangspunktet imot å holde dyr i bur. "Fri som fuglen" mister totalt sin betydning. Jeg bestemte meg for aldri mer å sette en fugl i bur.

Jeg vet iallefall at min fugl har det så bra som han kan ha det. Den er ute hele tiden mens jeg er hjemme, den får mye kos. Og på menyen står frukt, grønnsaker, korn, ris, mais, vitaminer i vannet o.l. Om sommeren bærer jeg buret ut, og dusjer ham. Dette er noe av det beste han vet. Jeg klipper klørne hans når de blir for lange. Jeg vil gi ham et så godt og verdig liv som overhodet mulig.

Men så kommer jeg til poenget: Min mor er medlem i Dyrebeskyttelsen, og igår kikket jeg litt på medlemsbladet deres. Der stod det en del om forskjellige dyr, og endel dyr som trenger å omplasseres. Jeg og LD-mannen begynnte å snakke om at fuglen vår skulle hatt en lekekamerat når vi er på jobb, og at det kunne vært en ide å fått en fra Dyrebeskyttelsen, som så sårt trenger et nytt hjem. Dette er fugler som kan være noe "oppi åra", som kanskje ikke lever fullt 7-8 år, og som allerede er "tatt" i fangenskap. I bladet så oppfordret de til det, istedenfor å sette enda flere, nye fugler i bur, når det er så mange som allerede mangler et hjem.

Nymfeparakitten min er som sagt 14 år, og den kan bli så mye som 20. Dvs at den kan ha 6 år igjen i "ensomhet"... iallefall uten å møte så mye som ETT vesen av sin egen rase. Jeg orker ikke å ta på meg en ny nymfeparakitt i NYE 20 år, men en undulat, derimot... Den lever ikke like lenge. Kanskje 6-7-8 år MAX, d.v.s. resten av min nåværende fugls levetid.

Dette ble langt, men hva synes dere? Skal jeg holde meg til avgjørelsen om aldri mer å sette en fugl i bur? Eller skal jeg glede fuglen min med en make de siste leveårene hans?

[Gjest Joanna]

Jeg synes nesten hensynet til fuglen din bør komme foran, og særlig hvis du har anledning til å ta til deg en allerede aldrende burfugl. :D

[Soul]

Nå er det lenge siden jeg har hatt fugler og kan ikke så mye om de lengre, men slik som jeg husker det var de veldig avhengig av hverandre, fuglene våre. Så hvis du merker at fuglen din er ensom og du tror den ville komme godt overens med en ny fugl tror jeg at jeg vill ha gitt den en venn. Da hadde dere sluppet å ha så dårlig samvittighet når dere er borte også Og hvis det er en fra omplasseringen så trenger du ikke føle på at du setter en fugl i bur heller, den er det jo allerede.

[Kira27]

En flott idè i utgangspunktet, men det kan også være at din nymfeparakitt vil føle sjalusi for den nye fuglen :-? Du har jo heller ingen garanti for at disse blir venner med hverandre. Er jo litt kiipt om du tar inn en fugl som kanskje overhodet ikke vil overens med deres nymfeparakitt og kanskje gjøre pensjonisttilværelsen slitsom for han

En nymfeparakitt har en levealder på 15-20år, mens en undulat har en levealder på 8-10 år (min ble 13år gammel).

Selv er synes jeg det er best å ha mer enn ett dyr for selskapets skyld :D , men som du sikkert vet er det vanskeligere å knytte to gamle dyr sammens istedenfor to unge dyr.

[Gjest Madam Felle]

Spør om du kan få prøve først, for da kan du finne ut om de liker hverandre.

ta den du har hjemme ut av buret, slipp den nye inn i buret, og la de bli kjent på den måten. Du vil sikkert merke fort om de liker hverandre eller ikke.

Dette gjorde jeg med min nye undulat, og de ble perlevenner med en gang.

De sier det største problemer er om det er en jente som er i buret fra før, for de er litt mer egne enn guttene. Som id et virkelige livet tydeligvis.

[Livets datter]

Spør om du kan få prøve først' date=' for da kan du finne ut om de liker hverandre.[/quote']

Ja, det var kanskje ikke så dumt! Får håpe det går i orden.

[Livets datter]

Vel, jeg måtte til slutt gi opp å få tak i en undulat til omplassering, så igår var vi ute og kjøpte en fra en dyrebutikk. Ser ut som om dette kommer til å gå helt fint, men foreløpig er de ikke så interessert i hverandre som jeg ville trodd.

...men jeg fikk til og med klø undulaten på magen og i hodet, på dag 1! Det er en god start!