Håpløst forelsket

[AnonymBruker]

Ok - selv om det kanskje virker som jeg er 14 år gammel, nærmer jeg meg faktisk 30. Har vært singel i 5 år, og trives egentlig med det, men savner jo en gutt å være sammen med.

Nå har jeg truffet en. Han er ikke helt sånn jeg hadde trodd at han skulle være. Jeg så for meg en høy, mørk, kraftig fyr som var noen år eldre enn meg. Han jeg har truffet er tynn, ikke så høy, lys og yngre enn meg.

Han har litt sære interesser, men det har jeg også. Vi har samme yrke og felles venner.

Det var han som sjekket opp meg, og vi har nok begynt å bli kjent i feil ende ( ). Det er ikke helt meg å gå til sengs med gutter jeg nettopp har møtt, men det var noe spesielt med ham. Og det var full klaff i det fysiske. Han er den beste jeg har hatt (og jeg har vært i langvarige forhold).

Ulempe: han bor 3 timer unna meg, og ingen av oss er flyttbare i øyeblikket.

Møtte ham for andre gang i helgen, og det ble nok ikke helt slik jeg hadde tenkt meg. Jeg ville helst bare være med ham hele tiden, men det var så mange andre der vi var som jeg ikke hadde snakket med på lenge, så jeg fikk ikke helt muligheten. Vi snakket, men det var folk rundt oss hele tiden som var med i samtalen, så det ble veldig overflatisk og rart. Og plutselig var kvelden over. Han ba meg med hjem, men jeg takket nei fordi venninnene mine ville ha meg med videre. Angrer som en hund i dag, men det er lite å gjøre noe med nå...

Men jeg lurer jo bare meg selv. Jeg føler meg forelsket allerede, og det er jo både for tidlig og for dumt. Jeg kjenner ham jo ikke så godt. Jeg vet han ikke tenker like mye på meg som jeg tenker på ham. Vi har sendt noen meldinger etter vi møttes første gangen, men det er på et veldig vennskapelig nivå. Og han har bare sendt først én gang, men han svarer hyggelig når jeg sender til ham.

Dette er ikke noe å bli forelsket av. Jeg vet det. Men likevel er jeg helt på knærne. Jeg vet ikke når jeg ser ham igjen, og det gjør fysisk vondt. Jeg har lyst å sende en melding og si at jeg liker ham, men orker ikke avvisningen. Selv om jeg vet han ville sagt det på en pen måte. Han er en snill gutt.

Hvordan skal jeg holde ut dette? Hvorfor benyttet jeg ikke sjansen til å være med ham hjem når den var der, jeg kunne jo bare taklet kommentarene fra venninnene mine.

Sukk. Kanskje jeg har mistet sjansen min helt nå?

[Gjest Setareh]

Er det forelskelse, eller er du bare betatt? husk at det er stor forskjell, selvom de to tingene føles like. Hvor mange år er du eldre enn han? virker han seriøs? er han bra nok for deg? kommer kjærligheten til å være en stund? Tenk med hjernen din, selvom det er vanskelig, men bruk den. Det er ikke alltid vi kommer langt med forelskelse.

[helloworld]

Å, jeg kjenner meg SÅ igjen i deg. Har vært(les: er ikke lenger, heldigvis) håpløst betatt/forelsket i en god venn. Og vi startet også i feil ende . Og nå er vi venner. Fortsatt. Jeg har prokrastinert å ta kontakt for å fortelle hva jeg virkelig føler i altfor lang tid, fordi jeg har vært redd for den eventuelle avvisningen. Og det var dumt av meg. VELDIG DUMT. Jeg kunne vel taklet avvisningen hvis den kom, kunne jeg vel ikke? JO, det kunne jeg. Jeg har kommet meg gjennom vanskeligere ting. Men selvfølgelig lot jeg være, feigingen som jeg er. Nå har han angivelig fått seg kjæreste og har det veldig bra. Og jeg er glad for han, og det klarer jeg å være fordi jeg har jobbet veldig mye med meg selv den siste tiden og godtatt ting som de er. Men det er klart jeg kunne ønske jeg hadde vært litt mer up-front.

[helloworld]

Poenget mitt er: hvis du føler det i ryggmargen når du tenker på han ikke vent for lenge med å vis følelser. Det kan hende jeg kun snakker for meg selv her, men avvisning eller ei, jeg kunne ønske jeg hadde fortalt hvor flott han er og at jeg liker han. Og selv om han kanskje ikke hadde hatt samme følelser for meg, så hadde det vært fint å fortelle dette til han.

[AnonymBruker]

Er det forelskelse, eller er du bare betatt? husk at det er stor forskjell, selvom de to tingene føles like. Hvor mange år er du eldre enn han? virker han seriøs? er han bra nok for deg? kommer kjærligheten til å være en stund? Tenk med hjernen din, selvom det er vanskelig, men bruk den. Det er ikke alltid vi kommer langt med forelskelse.

Jeg liker å tro at jeg bare er betatt, evt. at jeg ønsker veldig å være forelsket og derfor nærmest blir forelsket i selve forelskelsen...hvis du skjønner? Men det skjedde noe rart når jeg møtte ham. Det var litt sånn: "Der er du jo". Som om han var den Rette, den Ene. Jeg tror egentlig ikke på at det finnes én rett for meg, men det føltes sånn nå. Men jeg vet som sagt ikke om det bare er hjernen min som er utsultet på slike følelser, og som overdriver alt.

Jeg er 3 år eldre enn ham. Han er en veldig ordentlig fyr, jeg tror vi er veldig like på mange områder. Som jeg skrev har han sære interesser og det har jeg også. Med sære mener jeg f.eks. å lese Shakespeare eller høre på visesang. Litt sånn gamlis-interesser. Vi har samme humor, samme yrke (men litt ulike ambisjoner innenfor yrket) og det virker som vi deler samme syn på en del ting som er viktig for meg.

Han er absolutt bra nok for meg, jeg er mer usikker på om jeg er bra nok for ham. Jeg ser på ham som et "catch", hvis du skjønner. Han kan nok få hvem han vil, så hvorfor skulle han velge meg?

Jeg håper dette går over ganske fort, hvis ikke tror jeg jeg enten kommer til å skrive en pinlig melding som vil gjøre alt rart og dumt, eller så kommer jeg til å gå på veggen...

Men takk for bra melding, jeg prøver så godt jeg kan å tenke med hjernen...

[AnonymBruker]

Poenget mitt er: hvis du føler det i ryggmargen når du tenker på han ikke vent for lenge med å vis følelser. Det kan hende jeg kun snakker for meg selv her, men avvisning eller ei, jeg kunne ønske jeg hadde fortalt hvor flott han er og at jeg liker han. Og selv om han kanskje ikke hadde hatt samme følelser for meg, så hadde det vært fint å fortelle dette til han.

Jeg har veldig lyst å fortelle ham det, men tenker at det er for tidlig og at jeg kommer til å skremme ham bort hvis jeg sier for mye. Jeg tenkte mer å skrive noe sånt som at jeg synes han virker som en veldig bra fyr, bare for å vise at jeg tenker på ham...men jeg er ikke så sikker på om jeg bør gjøre det heller.

Jeg tenker at hvis jeg møter ham en gang til og får sjansen til å være litt på tomannshånd med ham igjen, så kan jeg finne ut om han faktisk er så perfekt som jeg tror han er, og evt gi noen signaler om at jeg synes han er det. Problemet er bare at i og med at han bor så langt unna, er det umulig å møtes bare for en kaffe, så jeg må vente på en anledning jeg ikke aner når kommer. Og det er ekstremt frustrerende

[Gjest Setareh]

Jeg liker å tro at jeg bare er betatt, evt. at jeg ønsker veldig å være forelsket og derfor nærmest blir forelsket i selve forelskelsen...hvis du skjønner? Men det skjedde noe rart når jeg møtte ham. Det var litt sånn: "Der er du jo". Som om han var den Rette, den Ene. Jeg tror egentlig ikke på at det finnes én rett for meg, men det føltes sånn nå. Men jeg vet som sagt ikke om det bare er hjernen min som er utsultet på slike følelser, og som overdriver alt.

Jeg er 3 år eldre enn ham. Han er en veldig ordentlig fyr, jeg tror vi er veldig like på mange områder. Som jeg skrev har han sære interesser og det har jeg også. Med sære mener jeg f.eks. å lese Shakespeare eller høre på visesang. Litt sånn gamlis-interesser. Vi har samme humor, samme yrke (men litt ulike ambisjoner innenfor yrket) og det virker som vi deler samme syn på en del ting som er viktig for meg.

Han er absolutt bra nok for meg, jeg er mer usikker på om jeg er bra nok for ham. Jeg ser på ham som et "catch", hvis du skjønner. Han kan nok få hvem han vil, så hvorfor skulle han velge meg?

Jeg håper dette går over ganske fort, hvis ikke tror jeg jeg enten kommer til å skrive en pinlig melding som vil gjøre alt rart og dumt, eller så kommer jeg til å gå på veggen...

Men takk for bra melding, jeg prøver så godt jeg kan å tenke med hjernen...

Du sier at du har vært singel en stund nå, så jeg tror at du ble glad for å ha funnet en mann, du ser han perfekt akkurat nå, og velger å overse de små feilene, du liker følelsen av å være forelska, og det er deilig å se denne personen, men jeg føler at det er noe i deg som gjør at du likevel IKKE vil ha den fyren. Jeg ber deg tenkte godt gjennom hva det er som plager deg med ham. Å tenke at du ikek er bra nok for han er bare dumt egentlig, hvorfor velger han å gå med akkurat deg? det må jo være noe ved deg som du ikke ser, men som andre ser? Kjære deg, ikke vær for sjapp, tenk veldig godt, du kan selvfølgelig finne bedre ( ikke at det er noe galt med han) men jeg bare føler at du ikke er SÅ komfertabel med den fyren. Du kommer ikke til å være singel hele livet hvis ikke det blir han. Jeg tror du tok raske beslutninger, og du gjør alt så sjappt i det "forholdet" ro deg litt ned kjære venn, tenk godt gjennom, se hva han vil gjøre for deg, vil han virkelig ha en langvarig forhold til deg? eller er han useriøs?