har snakket med en synsk

[Gjest ønsker å vere anonym jeg]

off nå sliter jeg fryktelig her.Jeg har hat en kjereste i 3 år nå.Vi har et barn og har kjøpt leilighet sammen for et år siden.Men jeg har snakket med en som er synsk,å hun sa masse om mineinnerste følelser som bare jeg vet.Så at hun traff spikeren på hode er helt klart.Men det var e ting hun så som gjorde litt vont.Hun sa at hun så ikke oss sammen resten av livet.Å hun sa hva vi hadde problemer med i forholdet,var akuratt som jeg sa det selv.Men jeg er litt lei meg.Jeg har jobbet febrilsk for å få det til å fungere.Skuffet problemene under teppet og tenkt at det ordner seg.For det er jo han jeg elsker.Å jeg er kansje veldig redd for å bli alene.Det er kansje på tide å få opp øya at ting ikke kommer til å bli bedre.Å slik vi har det nå er ikke slik jeg har ønsket det.For vi krangler masse.Å han elsker å tulle,men noen ganger så blit tull strekt alt for langt.oy dette ble langt å surrete skrevet.Men jeg måtte ha ut litt frustrasjon.Dette er vanskelig og vondt.Redd for å ta feil avgjørelse og angre etter på.

[Orthia]

Jeg syns ikke du burde basere valget om forholdet ditt er levedyktig eller ikke på hva en synsk har "sett".

[Gjest lmari]

Jeg har jobbet febrilsk for å få det til å fungere.Skuffet problemene under teppet og tenkt at det ordner seg.For det er jo han jeg elsker.Å jeg er kansje veldig redd for å bli alene.

Jeg tror ikke du trengte en synsk til å fortelle deg at det kanskje er på tide at du avslutter forholdet. Du vet det nok innerst inne, men tør ikke helt å tenke tanken?

Man skal ikke feie problemene under teppet. Og heller ikke jobbe febrilsk for å få det til å fungere. Ta opp problemene dine med han, men hvis det fremdeles ikke løser seg, så kan det hende det er riktig å avslutte...

[Gjest ønsker å vere anonym jeg]

Jeg baserer det ikke på hva hun har sett.Ja jeg har sett problemene lenge men har ikke helt villet inrømme det.For jeg har håpet så veldig på at ting skulle ordne seg.Å selv om jeg har hørt dette så gjør jeg det ikke slutt fordi hun sa det hun sa.Men det gjør så vondt.For selv om vi har problemer så elsker jeg han veldig høyt,litt mere en han viser hva jeg betyr for han.Han har ikke vert hjemme i dag så jeg har bare grint i hele dag.Jeg føler meg så hjelpes løs.Hodet mitt er kaos.

[la Flaca]

[Gjest Kane]

Når man har barn sammen skal man søren meg jobbe febrilsk for å få det til å fungere, selv om ikke alt går på skinner - det skylder man avkommet! Ikke mange forhold "gjør seg sjøl"!

Er helt enig - til en viss grad..

For barn(a) har det ikke godt dersom ikke foreldrene har det bra. Min mann vokste opp i et hjem hvor foreldrene etterhvert kun var sammen for barna - han fikk vite det når han var 26 år og hans yngste bror var 17 - de tre brødrene reagerte på hver sin måte - men ingen av den har det bra i dag. De snakker mye om hvor dårlig gjort de syns det var av moren å spille og late som, fodi de følte hele oppveksten at det var noe som ikke stemte.. De sliter alle med å forholde seg til konflikter akkurat som sin far, de er plaget av negativ tenkning som sin mor - og dette er ikke alltid positivt for oss som deler hverdagen med dem. Jeg ser helt klart også selv at jeg har feilet i forhold til mitt første forhold, hvor jeg ble for lenge etter at jeg egentlig visste jeg burde gå ut av det - både for min, hans og vårt barns skyld. Når jeg endelig gikk viste det seg jo ganske tydelig at det burde skjedd langt tidligere for alle parter -

Så mitt råd er enkelt ; gå inn i deg selv og finn ut hva hjertet ditt sier.

Snakk så med din mann og dersom det ikke lar seg løse - gå din egen vei...

Kane

[Gjest ønker å vere anonym]

Jeg har tenkt veldig i natt.Jeg kommer til å skrive opp i en dagbok,prøve å styre unna krangler.Å se hva som skjer en måneds tid.Så får jeg ta en prat med han,da får han siste sjangse.Det er ikke bestandig nok å elske en person.Han ser ikke helt at man må vere to som jobber for at forholdet skal fungere.Så hvis det ikke hjelper med å si til han så har jeg det bedre alene selv om det kommer til å vere vondt å gå fra han.men jeg har ikke noe valg tror jeg.

[missfidget]

Egentlig er dette inlegget grunnen til at jeg vil ikke til en synske. Jeg er glad for at de er der ute, for å hjelpe f.eks. i uløst mørd saker og sant, men føler at sånne skal man ikke leke med. Det er ikke i våres hender, og hvis vi likevel våge å oppsøke det, så kan akkurat det som skjedde Gjest skjer. Ønsker at jeg hadde videre råd men dessvere har jeg ikke det.....Jeg hadde kanskje bare spurte at tror du at livet er bestemt allerede eller at hver dag vi tar en valg? Hvis du tror på det henne sa, da er det nesten at hvorfor skal man sto opp hver dag, hvis alt er bestemt på forhand? Det tror jeg ikke på. Håper du klarer å føler bedre snart.

[Gjest ønsker å vere anonym]

Grunnen til at jeg dro dit var pga noe som skjedde for mange år siden med faren min.så hun fikk et bilde av han.Jeg spurte ikke noe om meg hun sa bare det hun tokk inn.Jeg tror livet er bestemt til en viss grad.Men man møter jo stadig nye valg,å noen ganger tar man riktig og andre ganger feil valg.jeg vil at det skal holde selv om hun så det hun sa.Jeg gir ikke opp selv om hun sa det hun sa,men jeg ble så utrolig lei meg.for alt stemte,fryktelig skremmende.