Foreldre og svigerforeldre som legger seg oppi alt

[Tyr1988]

Jeg og samboeren min har en sønn på 2 og et halvt år med spesielle behov. Selvom vi var unge da vi fikk sønnen vår har vi vokst grusomt fort på disse nesten 3 årene. Alt av tiltak, alt av sykehusbesøk og tilrettelegging har vi ordnet selv. Det har vært en kamp, men vi har fått det til! Likevel får vi fortsatt de "velmenende rådene" fra foreldrene våre og blir ofte behandlet som to små drittunge som ikke vet noen ting. Vi er faktisk 23 år gamle! Jeg er så lei av å hele tiden bli fortalt at vi må gjøre mer og at de skal fortelle oss hvordan vi skal oppdra sønnen vår.

Noen som kjenner seg igjen?

[Gjest otrivin]

Vi har ikke barn, men "svigerforeldrene" (er ikke gift da), forteller hele tiden hvordan vårt forhold skal være, hva vi skal gjøre og hvordan vi skal være, og jeg syns ærlig talt det er helt jævlig og det er en av de få tingene som faktisk får meg til å knekke. At andre folk begynner å snakke om HVA JEG SKAL foreta meg når de ikke vet særlig om det heller. Det er alt fra utdannelse, venner, fritidsaktiviteter, oppførsel, påkledning, sminkebruk, hårfarge, hunden vår, ALT.

Så jeg forstår det jo på sett og vis og hadde jeg hatt barn de la seg opp i... DA, hadde det sikkert smelt fullstendig for meg.

Jeg vet ikke hvordan det er med dine, er det noen mulighet for at du eller faren til barnet ditt kan ta en skikkelig prat om dette her? Eller er det noen måte du kan unngå problemet på?

Hvilket forhold har dere?

[AnonymBruker]

Been there done that.

Det eneste som faktisk vil hjelpe er å sette foten ned , kraftig.

De har hatt sin mulighet til å oppdra barn, og kan ikke rette opp feilen på barnebarn. Velmenende råd er greit nok hvis de faktisk husker at det er 20 år siden de rådene funket for dem og at samfunnet har forandret seg etter dette.

Det er slitsomt å bli behandlet slik, men det er dere som må sette foten ned. Forklar dem hva dere føler og hvorfor på en så saklig måte som mulig. Mulig de vil bli sure, sinte, fornærmet etc, men det blir nok verdt det.

Lykke til

[AnonymBruker]

jepp..... og det er helt forbanna irriterende...

sviger mor kom alltid og klaga på at det kan ikke se sånn ut og sånn osv.

lagde man mat,kom hun og blanda seg borti det også. er det ikke litt mye melk i den sausen da. åååå

å sviger far kom alltid og blandet seg inn i ting han ikke kunne noe om. ødela mer enn han hjalp....

og det absolutt værste.... hver fredagskveld..endelig ferdig med uka med fult kjør på jobben. sitter i sofan og tar meg en øl.

samme kommentaren i ett år. må ikke drikker mer enn en nå da. passe på alkohol intaket vettu når det er barn til stede...

nytta ikke prate til de heller. så da flytta jeg ,og så klart i fra enten kommer du ellers er det slutt.

for makan til å bli deprimert i sitt eget hjem har jeg aldri opplevet før.... nå bor vi 5 timer unna de. og ser de maks 2 ganger i året. jeg er GLAD ps. alltid kompis dager da de er på besøk,så jeg slipper være hjemme,,,,

[Gjest Spinell]

Jeg og samboeren min har en sønn på 2 og et halvt år med spesielle behov. Selvom vi var unge da vi fikk sønnen vår har vi vokst grusomt fort på disse nesten 3 årene. Alt av tiltak, alt av sykehusbesøk og tilrettelegging har vi ordnet selv. Det har vært en kamp, men vi har fått det til! Likevel får vi fortsatt de "velmenende rådene" fra foreldrene våre og blir ofte behandlet som to små drittunge som ikke vet noen ting. Vi er faktisk 23 år gamle! Jeg er så lei av å hele tiden bli fortalt at vi må gjøre mer og at de skal fortelle oss hvordan vi skal oppdra sønnen vår.

Noen som kjenner seg igjen?

Irriterende er det, men trøst deg med at de antakeligvis gjør det i beste mening og av omsorg for dere og barnebarnet sitt. Alle oppegående foreldre tenker på barna sine, og vil deres eget beste. Når dere atpåtil er i en situasjon som er krevende for dere (unge foreldre og barn med spes. behov), er de på gyngende grunn fordi de ikke kjenner seg helt igjen i situasjonen. Dermed kan det bli litt ekstra mye mas.

Mannen og jeg er +/- 40, og får fremdeles velmenende råd om alt mulig rart fra foreldrene våre. Det er nesten litt søtt når de spør om vi har spist skikkelig og ber oss huske å ta med varmt tøy når vi skal på fjellet

[makkapakka]

ja i aller høyeste grad og vi var voksne når vi fikk barn. De vil nok det beste, og skjønner ikke at alle rådene istedenfor blir en belastning. Avogtil tenker jeg; hvorfor kan de ikke bare holde kjeften på seg.

Når vår sønn skulle på sykehus ble foreldrene våre mer enn hysteriske i tillegg, siden de aldri har rent inn og ut av sykehus med oss. Som om vi ikke hadde nok så gikk den siste energien ut med å berolige alle rundt oss. Blir så drittlei i blandt.

Så ofte hjalp det meg å snu på ting før de kom til orde så sendte jeg spørsmålet rett i fanget på de. Hva ville du ha gjort? da ble det som oftest litt stille..

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest noen av de andre svarene, og vi har et barn på samme alder som deres, men uten spesielle behov. Vi er godt voksne (35+) begge to, men opplever nøyaktig det samme som dere. Vi blir behandlet som om vi er idioter. Veldig frustrerende.