For snill til å jobbe i barnehage?

[Gjest Barnehageonkel]

Jeg har fått ymse tilbakemeldinger om at jeg ikke er spesielt flink med å sette grenser hos barna. Særlig jentene slipper for lett unna. :/ Jeg prøver, men det er så hardt å være den som skuffer de søte små. Vil de ha litt ekstra pålegg på skiva, eller spiser opp kun pålegget og vil ha litt mer, skal det ikke mer til enn et smil før jeg er solgt. Jeg passer vel egentlig best til å jobbe med de minste, hehe, men selv de blir jo skjemt bort hinsides! :O Så konklusjonen ble her om dagen at jeg rett og slett er for snill til å jobbe i barnehage. Aldri har jeg hørt noe slikt før men. Må kanskje bli litt mer sur, gretten og streng? Ungene forguder jo meg, men det er kanskje ikke så rart. *ler* De får det stort sett som de vil.

Seriøst talt, jeg sliter med å sette grenser, og liker ikke negative konfrontasjoner og kjefting. Ser andre assistenter som skriker, kjefter, drar ungene etter armene når de får nok... joa, 5-åringene kan bli riktig så ille noen ganger, men det er bare ikke meg. Jeg er den som bare duller og koser, og vil ha en positiv stemning. Trives jo veldig i yrket også.

Noen som har noen formeninger om min rolle som assistent? Passer en myk mann som meg til noe sånt?

[AnonymBruker]

Det er alltid vanskelig det med å sette grenser i barnehagen. Men barna er ikke dumme, og vet hvem de skal gå til når de vil ha noe. Du er den som alltid sier ja hvis de smiler søtt nok, og det vet de selvsagt. Så som du sier, kanskje ikke så rart at de forguder deg;)

Assistenter som skriker, kjefter og drar ungene i arma liker jeg ikke å høre om, men det finnes en mellomting.

Skjønner at det kan føles soma t man skuffer de små, men det er nå det er så viktigå sette grenser, og lære dem at de ikke kan få det somd e vil hele tiden. Man må ta noen harde kamper innimellom, og ikke være kjempepopulær hele tiden. Det er vanskelig å finne den riktige balansen, men jeg anbefaler deg å sette grenser ved enkelte ting. Du nevner måltidet som et eksempel, og de må lære seg at pålegget spises sammen med skiva. Spiser de opp pålegget blir det resten av skiva uten pålegg. Du må bare huske at barna ikke har vondt av å få satt grenser, heller stikk motsatt!

[AnonymBruker]

Det er veldig bra at du ikke er en av de som skriker, kjefter og drar ungene etter armene. Vi trenger rolige og tålmodige menn i barnehagen som er glad i barn. MEN (!) barn trenger grenser, og de trenger en voksen som er bestemt og tydelig! Det at du bare duller og koser og har store slingringer iforhold til regelene gjør jobben for de andre voksne tyngre, da de må ta av seg all disiplinen. Det er veldig flott at du vil ha god stemning og glade barn, men barn som bare får viljen sin og ikke har en voksen til å sette grenser blir tilslutt alt annet enn glade barn. Barna trenger trygge rammer og voksne som er forutsigbare. Du trenger ikke være sint eller kjeftete, men bestemt på en vennlig måte. Det viktigste er at du er trygg på deg selv og konsekvent når du sier nei.. Mitt råd er å spørre ped.leder om du kan få litt veiledning om det å sette grenser.

Hilsen en ped.leder

[Askael]

Jeg har fått ymse tilbakemeldinger om at jeg ikke er spesielt flink med å sette grenser hos barna. Særlig jentene slipper for lett unna. :/ Jeg prøver, men det er så hardt å være den som skuffer de søte små. Vil de ha litt ekstra pålegg på skiva, eller spiser opp kun pålegget og vil ha litt mer, skal det ikke mer til enn et smil før jeg er solgt.

Smil tilbake, så sier du "Nei." Også stålsetter du deg for skjelvende underlepper og tårefylte øyne og kaster oppmerksomheten over på noen andre.

[Supergla88]

Barn trenger trygge voksne, og det vil jo si at du må sette grenser og si nei noen ganger! De har ikke godt av å få viljen sin hele tiden. Det nytter ikke å skrike å kjefte, men være bestemt å stå for det du sier.

Jeg har iverfall opplevd at de barna som jeg har "kjeftet" og sagt mest nei til er de som kommer til meg når det er noe. Jeg er også assistent:)

[Gjest lærer]

Hei

Kan du ikke be om veiledning på dette med å sette grenser da?

Barn trenger trygge grenser. De trenger forutsigbarhet. De trenger å oppleve at dersom reglene er slik, så er de slik, uansett hvilken voksen de snakker med og hvor mye de gråter, maser eller smiler.

Så kan du strø på med omsorg og kjærlighet innen for reglene/grensene. En mor som gir sin overvektige sønn nugatti på brødskiven hver dag er hun snill? En "barnehageonkel "som lar barna hyle og skrive i leken, fordi de har det så morsomt, mens et annet barn stadig går hjem med hodepone, er han snill? Det er mange måter å være snill på. Du må velge din måte. Selv om du setter grenser og sier nei, så vil barna fortsatt like deg. Kanskje de noen ganger vil bli sure på deg, men du lagger jo trygge rammer for dem. Det er viktigere enn at du blir kåret til den mest populærere i avdelingen. Ikke vær så opptatt av å være likt, det går ikke å være både venner og oppdrager. Du må velge oppdrager rollen. Så kan du være en oppdrager som de liker godt og som har masse omsorg og kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg har fått ymse tilbakemeldinger om at jeg ikke er spesielt flink med å sette grenser hos barna. Særlig jentene slipper for lett unna. :/ Jeg prøver, men det er så hardt å være den som skuffer de søte små. Vil de ha litt ekstra pålegg på skiva, eller spiser opp kun pålegget og vil ha litt mer, skal det ikke mer til enn et smil før jeg er solgt. Jeg passer vel egentlig best til å jobbe med de minste, hehe, men selv de blir jo skjemt bort hinsides! :O Så konklusjonen ble her om dagen at jeg rett og slett er for snill til å jobbe i barnehage. Aldri har jeg hørt noe slikt før men. Må kanskje bli litt mer sur, gretten og streng? Ungene forguder jo meg, men det er kanskje ikke så rart. *ler* De får det stort sett som de vil.

Seriøst talt, jeg sliter med å sette grenser, og liker ikke negative konfrontasjoner og kjefting. Ser andre assistenter som skriker, kjefter, drar ungene etter armene når de får nok... joa, 5-åringene kan bli riktig så ille noen ganger, men det er bare ikke meg. Jeg er den som bare duller og koser, og vil ha en positiv stemning. Trives jo veldig i yrket også.

Noen som har noen formeninger om min rolle som assistent? Passer en myk mann som meg til noe sånt?

Det handler ikke om å bli mer gretten, sur ellers streng men vanlig grensesetting som er en del av det å følge barns utvikling.

Barn skal ikke ha lov til alt, og med en voksen rollemodell som kan balansere kunsten med å sette gode grenser og gi tillit under ansvar hvis det er modenhet til stede er viktig.

Når du nevner at noen skriker til dem og drar barn etter armene er det en uting, de blir redd og det skal ikke skje.

Alle mennesker møter negative konfrontasjoner og er en naturlig del av ett menneskets liv, jo tidligere barn møter dem og lærer ulike måter og takle det jo bedre er det, hvordan tror du det er på skolen?..

[Lady in blue]

Jeg tror du trenger å snu fokuset på hva grensesetting egentlig er. Det virker som du ser for deg at grensesetting er å kjefte og være sur og gretten. Det er det absolutt ikke.

Prøv å fokusere på at grensesetting er omsorg. Barn er ikke modne nok til å se hva som er bra for dem.

For å sette det litt på spissen: Du vil kanskje framstå som verdens snilleste dersom du gir barna sjokoladekake til hvert måltid hver eneste dag. Barna vil elske deg, og de spiser alt opp. Men er det egentlig snilt gjort av deg? Med sjokoladekake til hvert måltid så vil barna antakelig på sikt få vondt i magen, bli slappe, bli overvektige, få dårlige tenner etc. Da er du plutselig ikke den snille lenger.

Prøv å overføre det samme prinsippet til andre ting som ikke er like spissformulert. F.eks. er det ikke sunt å bare spise pålegget, og barn som alltid får viljen sin blir ofte bortskjemte og ufordragelige sånn at verken voksne eller barn vil trives sammen med dem. Det ligger utrolig mye omsorg og omtanke i grensesetting. En som ikke setter grenser er ikke nødvendigvis snill, men veldig korttenkt og lite flink til å tenke på barnas beste i det lange løp.

Når det er sagt må du også huske å være vennlig samtidig som du er bestemt og setter grenser. Å kjefte eller være grinete mot barn har svært sjelden noe godt for seg.

[Porcelain]

I skolen bruker vi en modell med 4 ulike "typer" - der den som fremheves som positiv er den som har stor grad av kontroll, og stor grad av varme. Dvs at man skal ha klare, tydelige grenser - men man skal også vise omsorg. Jeg jobber i videregående, og også der er grensesettingen viktig. Det er ikke for å være slem at jeg ikke lar elevene mine være på facebook i timen, selv om det er det de har mest lyst til.

Jeg har mange ulike klasser nå, og den klassen jeg har fått best forhold til er den klassen der jeg har vært tydeligst på grensesetting. De får tydelige tilbakemeldinger på hva som er god oppførsel, og også dersom de noen ganger tråkker utenfor grensene vi/jeg har satt.

Dette gjelder altså også for ungdommer i 16-18 års alderen - som har en hjerne som kan tenke fornuftig og logisk. (Innerst inne skjønner mine elever at det å sitte på facebook i timen gjør at de får med seg mindre av undervisningen). I barnehagen klarer ikke barna å tenke konsekvenser selv.

Det å ikke sette grenser er å forsømme barna. Du er antagelig, som alle de andre voksne på avdelingen, klar over reglene som gjelder. Barna vet også at de har regler å forholde seg til, som f.eks å spise opp brødskiva når de har spist opp pålegget. Når du unngår å forholde seg til disse reglene forvirrer du barna. De skjønner ikke hvorfor de får lov til det av deg, det går imot reglene de er vant til. Dette er du nødt til å ta tak i. Det å ikke sette grenser vil ikke si å være snill, det vil si å være forsømmende.

[Shade]

Jeg har fått ymse tilbakemeldinger om at jeg ikke er spesielt flink med å sette grenser hos barna. Særlig jentene slipper for lett unna. :/ Jeg prøver, men det er så hardt å være den som skuffer de søte små. Vil de ha litt ekstra pålegg på skiva, eller spiser opp kun pålegget og vil ha litt mer, skal det ikke mer til enn et smil før jeg er solgt. Jeg passer vel egentlig best til å jobbe med de minste, hehe, men selv de blir jo skjemt bort hinsides! :O Så konklusjonen ble her om dagen at jeg rett og slett er for snill til å jobbe i barnehage. Aldri har jeg hørt noe slikt før men. Må kanskje bli litt mer sur, gretten og streng? Ungene forguder jo meg, men det er kanskje ikke så rart. *ler* De får det stort sett som de vil.

Seriøst talt, jeg sliter med å sette grenser, og liker ikke negative konfrontasjoner og kjefting. Ser andre assistenter som skriker, kjefter, drar ungene etter armene når de får nok... joa, 5-åringene kan bli riktig så ille noen ganger, men det er bare ikke meg. Jeg er den som bare duller og koser, og vil ha en positiv stemning. Trives jo veldig i yrket også.

Noen som har noen formeninger om min rolle som assistent? Passer en myk mann som meg til noe sånt?

I fare for å høres hard ut så må jeg si at hvis du ikke klarer å sette grenser for barn så bør du ikke jobbe i en barnehage. Det er egentlig ikke verre en det

[AnonymBruker]

Dette er du nødt til å ta tak i. Det å ikke sette grenser vil ikke si å være snill, det vil si å være forsømmende.

Nettopp. Jeg vet om barn som har blitt flyttet ut av hjemmene sine av barnevernet fordi foreldrene var for dårlige på grensesetting (her er det snakk om total mangel på de mest grunnleggende grenser, som hva som skal spises, at man må vaske seg, at man kler seg riktig når man går ut osv). Det er faktisk omsorgssvikt når mangelen på grenser går for langt.

Jeg tror ts er av den sorten som elsker den positive oppmerksomheten han får av barna og trives med å ha merkelappen "Mr. Snill" i panna, så får heller de andre ta den mindre kjekke jobben med å sette grenser. Det er ikke snilt gjort, verken mot barna eller de andre voksne.

[AnonymBruker]

Man må finne den mellomtingen som de andre prater om her. Det handler om å være tålmodig, å se barna for den de er, tilpasse seg etter dem og sette de grensene de trenger og å lære dem egenskaper eller kunnskaper de har bruk for videre i livet. Kan du ikke sette grenser, så kan du heller ikke lære barna de egenskapene og kunnskapene de trenger å lære.

Om du alltid løfter opp ett barn med en gang barnet skriker etter å bli løftet opp, da kommer du til å bære tungt veldig lenge. (Om det har skadet seg er det en helt annen sak)

[Redbull]

Det er veldig bra at du ikke er en av de som skriker, kjefter og drar ungene etter armene. Vi trenger rolige og tålmodige menn i barnehagen som er glad i barn. MEN (!) barn trenger grenser, og de trenger en voksen som er bestemt og tydelig! Det at du bare duller og koser og har store slingringer iforhold til regelene gjør jobben for de andre voksne tyngre, da de må ta av seg all disiplinen. Det er veldig flott at du vil ha god stemning og glade barn, men barn som bare får viljen sin og ikke har en voksen til å sette grenser blir tilslutt alt annet enn glade barn. Barna trenger trygge rammer og voksne som er forutsigbare. Du trenger ikke være sint eller kjeftete, men bestemt på en vennlig måte. Det viktigste er at du er trygg på deg selv og konsekvent når du sier nei.. Mitt råd er å spørre ped.leder om du kan få litt veiledning om det å sette grenser.

Hilsen en ped.leder

Helt enig!

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du ts?

jeg har alltid hatt problem med å sette grenser, fordi jeg følte meg så slem, og fordi jeg syns så synd på barn. Dette med grenser har jeg ikke klart ikke før nå, og jeg er 30!!

Jeg har skjønt hvor viktig det er med grenser, og at jeg er ikke slem selv om jeg tvinger barn til å spise brokkoli og fisk og å drikke vann, istedenfor å få brus, godteri og fast food.

Man er heller ikke slem om man sier at barnet sitt må gå å legge seg tidlig fordi det skal i barnahage eller skole dagen etter. Barnet har godt å gå å legge seg, og må ikke sitte oppe med de voksne og kose seg med film om kvelden med noe godt. Det kan de i helger og det kan de gjøre så lenge de lever når de er voksne.

Jeg tror mange unge foreldre og unge folk som jobber med barn og unge, sliter med dette, fordi man er ung og uerfaren og ikke vet alt. Jeg er en av de iallfall, og heldigvis har jeg ikke barn enda!

Men nå føler jeg meg moden nok til å få barn i en alder av 30, for jeg vet hvordan jeg skal sette grenser uten at jeg skal ha dårlig samvittighet og føle meg slem, og uten å hyle, skrike og kjefte, og dra barna i armen...

Så ts, du må bare tenke at barna vil respektere deg omdu setter de viktige grensene, som at de må spise brødskiven OG pålegget. At de må sitter rolig ved bordet og prate med innestemme når man spiser. Sånne småting er med på å forme små barn til å bli trygge, selvstendige individ når de blir eldre.

de må også lære at man kan ikke få alt de peker på, for hvordan tror du det går når de blir eldre? ... tør jeg ikke tenke på...

Men du bør søke hjelp med dette. Jeg tror du er en ung mann, derfor sliter du nok med dette som mange andre gjør. Kanskje det modnes med tiden, men siden du jobber med barn nå, er det kanskje lurt å få litt rettledning.

[Gjest Purple Haze]

En er da verken sur, grinete eller streng selv om man setter grenser for barn. Jeg tror TS har misforstått noe vesentlig når det gjelder barneoppdragelse og sosialisering, og dessuten fått for lite veiledning på arbeidsplassen sin.

Jeg er ped.leder på småbarnsavdeling, og kan love deg at hvis alle skulle jobbet slik du gjør, ville det blitt det reneste kaos. Barn trenger tydelige voksne som veileder dem. Barn blir utrygge av manglende grenser og tydelighet hos de voksne. Du gir dem ansvaret for konsekvenser de ikke har forutsetninger for å takle, og det er temmelig alvorlig.

Jeg kjefter aldri, er ikke sur og grinete, men ungene på avdelingen min liker meg fordi de vet hvor de har meg. De er trygge på meg og tar veiledningen de får.

Jeg skjønner godt at kollegene dine ikke synes du fungerer. Hvis de voksne ikke jobber etter samme linje, og en gjør alt for å bli mest "populær", blir det veldig vanskelig å gjennomføre en god pedagogikk.

[AnonymBruker]

Barn trives veldig godt med voksne som setter klare regler. Det er ikke slik at man enten skriker og drar ungene etter armene, eller bare smiler. Du trenger heller ikke lage morskt ansikt. Men når det er nei så er det et nei. Men du behøver absolutt ikke være sur og sint.

[ferdig]

klarer du ikke sette grenser har du ingen ting i dette yrket og gjøre!

du gjør barna usikre, tone sier nei, bente sier nei mens knut sier ja? jeg vil jo få ja men det føles ikke rett når alle unntat knut sier nei?

hva om du er ute alene med 5-6 unger, så finner to ut at de vil klatre over gjerdet, du kan si nei så pent du bare vil men ungene vet at du blir jo ikke sint.

du gjør jobben vanskeligere for de andre, blir nesten som ei jeg jobbet med som brukte all sin tid til å ha bordakteviteter med de som ønsket det, fint det men da måtte vi andre gjøre alle hennes oppgaver pluss væres egne.

så mit råd som mann i barnehage er at ennten får du finne deg et annet yrke eller så må du pinadø sjærpe deg på grensesetingen, du gjør ikke barna en tjeneste ved og drive slik, du skaper frustrasjon og uorden og jeg kan vedde to bleieskift på at de andre du jobber med er passe frustrert de også:-)