Hjelp, jeg er gravid !

[Gjest Anonymous]

Det er ca.1 uke siden jeg testet positivt på graviditetsprøven.Men jeg er ikke akkurat glad. I små, små øyeblikk kan kan jeg kjenne en positiv følelse, men det forsvinner fort igjen.

Hva er dette?

Vi var vel vitende om dette kunne skje, så det var jo på en måte planlagt svangerskap.Men de positive følelsene er ikke der.

Jeg kan fortelle at jeg har en sønn på 3 år fra før med samme barnefar. Det var ikke slik sist gang da jeg ble gravid. Da gledet jeg meg mer. Hadde et OK svangerskap uten de for store plagene. En vond fødsel, men det gikk jo over. Hadde nok en mild fødselsdepresjion i etterkant noen måneder senere, men det gikk seg til etter at jeg fikk antidepressive medikamenter som jeg stod på en liten periode.

Jeg koser meg over å være mamma til gutten min, han kan være krevende.(den rette alderen) Han hadde også kolikk de første tre månedene.

Jobber halv stilling på kvelden,går hjemme med han på dagen til pappaen kommer hjem.Han skal begynne i halv barnehage til høsten, det tror jeg kan bli veldig bra både for han og for meg.

Så var det dette med de motstridende følelsene da. Hvorfor uteblir gleden ved å være gravid igjen?

Jeg skjønner ingenting jeg. Føler det er kaos av hormoner i meg som ikke vet hva de vil. Jeg føler jeg kommer til å bli deprimert i dette svangerskapet hvis ikke følelsene forandrer seg snart. Det vil jeg ikke.

Har noen av dere opplevd noen av de samme tankene? Jeg trenger så sårt noen oppmuntrende ord eller råd nå.

Jeg kan også fortelle at jeg i forkant var svært ambivalent til om vi skulle prøve å bli gravide igjen. Skal,skal ikke.

Det ble tilslutt skal.

Ønsket om at sønnen vår skulle få et søsken ble tungtveiene.

Men hadde jeg egentlig lyst selv da?

Mannen min har sagt hele tiden at han ønsker seg et barn til. Han synes situasjone er grei nå, men synes selvsagt det er leit at jeg føler slik jeg gjør.

[Silfen]

Vil råde deg til å ta kontakt med lege.

Den fødselsdepresjonen du opplevde sist gang, kan blusse opp igjen.

Men det hele er ganske nytt, du må også gi deg til til å bli kjent med tanken, det er mye som skal ordnes opp i følelsesmessig når man er blitt gravid igjen.

Gi deg selv tid, snakk med mannen din og mest av alt; det er LOV å ikke bare være positiv hele tiden!12

[Gjest Anonymous]

Jeg støtter Løvemamma. Ta kontakt med lege og ta tiden til hjelp. Flere jeg kjenner har ikke vært overstrømende begeistret for graviditeten sin til å begynne med, men har utviklet glede etterhvert som magen har vokst og tanken på barnet har modnet.

[Cassandra]

Jeg sier meg også enig i de foregående svarene. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke kjenner lykke følelsen blomstre. Jeg tror at det er ganske vanlig å ha litt ambvibalente følelser, særlig i begynnelsen. Og som du sier, hormonene hopper og spretter.....

Du kan nok ikke påtvinge deg selv positive følelser, de vil nok gradvis komme. Kanskje når du hører hjerte lyden for første gang? Kanskje når du får se babyen på ultralyden? Kanskje når store bror begynner å vise interesse for den voksende magen? Eller kanskje når du kjenner babyen sparker første gang?

Den kjærligheten som du føler for din sønn vil du garantert føle for det neste barnet også!! Det finnes ingen grenser for hvor mange barn vi kan elske. Det lover jeg deg

Jeg har fem av dem og det er ikke alle svangerskap som har vært like lette psykisk, men når barna etter hvert ble født og jeg ble kjent med det lille nye mennesket, så gikk det seg til

Gi deg selv litt tid!! Livet ditt skal jo forandres ganske mye, så det er ikke rart at du har motstridende følelser!!!!

Lykke til!!12

[symre]

Jeg er også enig med de andre her, og synes det høres klokt ut å være ekstra på vakt siden du har hatt en svangerskapsdepresjon allerede.

Tror nok motstridende følelser er vanligere enn man tror. Enda så logisk det er, at man ikke uten videre BARE jubler for å få sin verden snudd opp ned?...

Jeg gjorde ikke det, hadde på mange måter samme utgangspunkt som deg, veide for og imot, mannen ville gjerne, jeg visste ikke. Gjorde jeg det bare fordi det ble forventet? Jeg hadde masse slike tanker, og det var ikke så lett. Selv om jeg SAMTIDIG ville være gravid! Pluss alle hormonene.

Men jeg følte et sted innerst inne at jeg ikke ville det annerledes. Kanskje gjør du også det?

Ta deg tid, kjenn på alle spørsmålene og de vanskelige følelsene, ta dem på alvor. Som alle her understreker, det er lov! Og ingen følelser er så farlige lenger etter man har konfrontert dem. Tvert i mot legger de grunnlaget for noe nytt, noe som i ditt tilfelle jeg er sikker på blir positivt!!! Bare gi prosessen den tid og ro du selv trenger.

Magen vokser - og vi vokser nok alle litt med den... sakte men sikkert...

Lykke til!

Klem fra Symre

[tess]

Det var en trøst for meg å lese innlegget ditt. Føler det ganske likt som deg. Er nå 4 mnd på vei og den siste mnd har vært pyton. Har en fra før av på samme alder som din, er gift og alt skal liksom være så greit. Nå sitter jeg her med en mage som jeg ikke skulle ønske var der, angrer veldig for at jeg ble gravid. Har fått den siste tiden mye dårligere økonomi noe som fører til at vi ikke kan gjøre noe utenom det faste som er lagt til budsjettet. Klarer ikke mannen min. Når jeg ser på ham så vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å leve med ham resten av livet sammen med ham (håper for gud skyld at dette er noe som går over da han er verdens snilleste). Orker ingenting. Vil helst bare ligge inne å se på tv. Skjønner ikke hvordan jeg skal makte å få et barn til med våkennetter og skrik! Hvordan skal man komme over dette. Dette skulle jo være en glede.