Det å planlegge det tredje barnet..

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg har lyst til. Jobber med små barn til daglig, og det får meg til å få lyst på en liten til. I det neste sekundet griper realiteten meg... Jeg tenker tanker....

Vi har ikke god nok plass (men har planer om å flytte til et større hus på sikt)

Jeg føler meg for ung til nummer tre (er 27 år)

Kroppen min er "sliten" etter to tette svangerskap. Hud som ikke trekker seg tilbake. Muskulaturen i underlivet er ikke på plass, og ergo en god del lekkasjer under hard trening.

Jeg har ikke fast jobb enda, kun vikariat.

Barna mine er enda små, og går i barnehagen. Dog skolestart på den ene til neste år.

MEN..

Jeg vil så gjerne at min nåværende samboer(jeg og barnas far er ikke sammen lengre) skal oppleve den gleden sammen.

Jeg vil egentlig bli ferdig med barn nå som jeg er ung, for så å operere bort det overfødige skinnet når jeg er helt ferdig med å få barn.

Jeg vil at barna skal ha gleden av hverandre, ergo tre tette.

Jeg vil at samboeren min skal bli en ung far, og han er godt over 30 år nå...

PÅ EN ANNEN SIDE IGJEN..

Jeg blir kvalm på tanken på å legge på meg.

Ikke ha kontroll på kroppen min.

Jeg liker ikke gravide kropper lengre, noe jeg synes var utrolig flott før.

Jeg vil leve livet i noen år med reising, få en god økonomi, osv..

Så er vi altså så dumme at vi har sex uten prevensjon for tiden. Jeg klarer rett og slett ikke bestemme meg, og føler av og til at min samboers sterke ønske om å få barn blir tatt mest hensyn til. At jeg liksom gjør det for ham.

HJELP, hvordan skal jeg gjøre dette?

[Gjest "gjest"]

Kan du ikke bare vente til du er rundt 30 år da?

[AnonymBruker]

Vel, da er samboeren min nærmere 40 år. Skjønner godt at han vil ha barn før den tid...

Er det flere som har vært såpass usikker med tanke på nummer tre?

Trådstarter.

[AnonymBruker]

Vel, da er samboeren min nærmere 40 år. Skjønner godt at han vil ha barn før den tid...

Er det flere som har vært såpass usikker med tanke på nummer tre?

Trådstarter.

Hvis du er så usikker så bør du vente. Jeg fikk fem barn på ti år og alle var planlagt. Hadde jeg hatt de tankene du har hadde jeg ikke valgt å bli gravid.

[AnonymBruker]

Men hva ville dere gjort i min situasjon? Er det naturlig å ha kalde føtter? Eller har jeg realistiske tanker?

[AnonymBruker]

Om jeg var i din situasjon ville jeg ventet i noen år. Du er enda ung, og det virker ikke som om du har lyst på et barn til nå for din egen del. Dessuten høres det ikke ut som om du har vært sammen med din nåværende samboer kjempelenge (i og med at barna dine ennå er i barnehagealder).

[83`]

Hei! Ser dilemmaet ditt!

Men eg er 27 år sjølv, og vi skal starte prøvinga på nr. 4 rundt juletider -om det er noko trøst!

Eg har tre tette. 6 år, 4 år og 2 år. Det har vert nokre travle år -med 100% jobb, husbygging og trassete ungar. Har også kjendt på det med at kroppen har vert sliten etter så tette svangerskap -svangerskap som verkeleg har tappa meg for krefter då eg har fått alle mulige plager. No når yngste er 2 år går ting som smurt, og det er heilt fantastisk for ungane å ha så tette søsken, og dei leikar i lag heile dagen lang. Eg kjendte ei stund på at 2 år mellom nr. 2 og 3 kanskje var litt i tettaste laget, men har ikkje angra. For som deg tenker eg at eg vil køyre på no, og bli ferdig med barnelaging før eg blir 30 (dette fordi eg har brukt heile 20-åra på å vere gravid/amme/ha små barn). Eg ser ingenting gale med å bli mor når man er over 30 år, men sidan eg byrja så tidlig, vil eg også ha den fordelen at eg faktisk har skuleungar og ikkje små-barn i ein alder av 35..

Her ligg alle ting til rette då. Stort hus, gode jobbar begge to, stabilt forhold osv. Og ikkje minst -babylyssta er der Der har vert sterk tilstades når eg har prøvd på dei tre andre også¨, og det gjer prøvinga til ei spennande og hærlig tid for meg. Veit ikkje om eg hadde turt sette i gang med prøving på fleire om eg ikkje hadde hatt den lyssta der..

JA, det er normalt å vere litt i tvil. Og det bør man nestem vere og ved ein så stor sak. Litt sånn "kva har eg gjort no??" følelse har eg hatt etter å ha blitt gravid med alle tre, men berre sånn lysbetont frykt, liksom. Og så er det viktig at mannen din også vil!! Eg synest faktisk det er utrulig viktig at man har eit stabilt forhold når man velger å få barn. Viktigare det enn plass og økonomi synest eg.

Lykke til, du kan godt joine mi prøving frå desember av!!

Endret 9. oktober 2011 av 83`

[yorleni81]

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg har lyst til. Jobber med små barn til daglig, og det får meg til å få lyst på en liten til. I det neste sekundet griper realiteten meg... Jeg tenker tanker....

Vi har ikke god nok plass (men har planer om å flytte til et større hus på sikt)

Jeg føler meg for ung til nummer tre (er 27 år)

Kroppen min er "sliten" etter to tette svangerskap. Hud som ikke trekker seg tilbake. Muskulaturen i underlivet er ikke på plass, og ergo en god del lekkasjer under hard trening.

Jeg har ikke fast jobb enda, kun vikariat.

Barna mine er enda små, og går i barnehagen. Dog skolestart på den ene til neste år.

MEN..

Jeg vil så gjerne at min nåværende samboer(jeg og barnas far er ikke sammen lengre) skal oppleve den gleden sammen.

Jeg vil egentlig bli ferdig med barn nå som jeg er ung, for så å operere bort det overfødige skinnet når jeg er helt ferdig med å få barn.

Jeg vil at barna skal ha gleden av hverandre, ergo tre tette.

Jeg vil at samboeren min skal bli en ung far, og han er godt over 30 år nå...

PÅ EN ANNEN SIDE IGJEN..

Jeg blir kvalm på tanken på å legge på meg.

Ikke ha kontroll på kroppen min.

Jeg liker ikke gravide kropper lengre, noe jeg synes var utrolig flott før.

Jeg vil leve livet i noen år med reising, få en god økonomi, osv..

Så er vi altså så dumme at vi har sex uten prevensjon for tiden. Jeg klarer rett og slett ikke bestemme meg, og føler av og til at min samboers sterke ønske om å få barn blir tatt mest hensyn til. At jeg liksom gjør det for ham.

HJELP, hvordan skal jeg gjøre dette?

Hvor gammle er barna dine? Jeg har selv lyst på en til jeg har to barn en på 5år og en på 2år, men merker selv at jeg har såååååå lyst på en til, er skikkelig verpe sjuk, men har bestemt meg for å bruke spiralen til jeg må ta den ut å når den er ute så er det ikke no nytt som skal inn, men om du virkelig vil dette så synes jeg du bare skal slå til for da er du helt ferdig med å føde å alt det der når du blir tredve selv blir jeg tredve neste uke

fortalte søstren min at jeg ville ha en til en hun syntes jeg skulle begynne nå, men som sagt vil kose meg med de to andre mens de er så små som dem er herregud min eldste starter på skolen til neste år og min minste driver å lærer seg å gå på do hjjjjjeeeeelllllppppp tiden flyr alt for fort

synes du skal bare kjøre på om begge vil ha et så hvorfor ikke for da kan du konsentrere deg om deg når du er ferdig å gå gravid å ikke glem tenk så herlig det føles når du endelig kjenne livet som er i magen :D

[AnonymBruker]

Hei igjen. Trådstarter her.

Ang. alderen på barna mine, så er de tre og fem år. Altså to tette der også.

Vi har pratet en god del om det å være prøvere i helgen, og jweg gav vel uttrykk for at jeg har holdningen "tar det som det kommer". Samtidig gav jeg uttrykk for at jeg ønsker å gifte meg før jeg får barn, noe han egentlig er fullt klar over fra før.

Han har et sterkt ønske om å få barn, noe jeg skjønner godt. Jeg har egne, og han ser den gleden jeg har av det. Slekt og venner har også det.. Han er jo godt over 30, og har lenge hatt et stabilt liv med en bra jobb og høy inntekt.

Jeg igjen har et sterkt ønske om å gifte meg og få forholdet enda mer stabilt. Men på han virker det ikke som om han vil det med det første. Altså, han vil gifte seg på sikt.. Men er veldig opptatt av å gjøre dette med frieri riktig. Altså ring, en fin plass, osv.. Og nå når jeg stiller et ultimatum, er jeg redd for dersom han først frir.. At det er kun pga. press fra min side..

[yorleni81]

Hei igjen. Trådstarter her.

Ang. alderen på barna mine, så er de tre og fem år. Altså to tette der også.

Vi har pratet en god del om det å være prøvere i helgen, og jweg gav vel uttrykk for at jeg har holdningen "tar det som det kommer". Samtidig gav jeg uttrykk for at jeg ønsker å gifte meg før jeg får barn, noe han egentlig er fullt klar over fra før.

Han har et sterkt ønske om å få barn, noe jeg skjønner godt. Jeg har egne, og han ser den gleden jeg har av det. Slekt og venner har også det.. Han er jo godt over 30, og har lenge hatt et stabilt liv med en bra jobb og høy inntekt.

Jeg igjen har et sterkt ønske om å gifte meg og få forholdet enda mer stabilt. Men på han virker det ikke som om han vil det med det første. Altså, han vil gifte seg på sikt.. Men er veldig opptatt av å gjøre dette med frieri riktig. Altså ring, en fin plass, osv.. Og nå når jeg stiller et ultimatum, er jeg redd for dersom han først frir.. At det er kun pga. press fra min side..

Jeg har av den erfaringen om man vet at man prøver å bli gravid så skjer det "aldri" for så fort jeg begynte å tenke at det skjer når det skjer så skjedde det å det var ikke i en så dum tid for da hadde samboeren min og jeg vært sammen i tre år. så synes du bare skal fortsette å tenke at det skjer når det skjer,synes dere bare skal kjøre på

Om han vil gifte seg så er det bare å vente til han frir for det er jo kjempe herlig da at en man vil gjøre det så minnerikt/romantisk. å skjønner at du vil ha forholde skal være mer stabilt, men om du elsker han så er det jo bare å kjøre på med det dere ønsker begge to å skulle du bli gravid så kan du jo hende at det kanskje blir no gifte mål etter det om ikke før oxo

håper du finner ut av det for uansett så har du jo funnet jackpoten

[83`]

Men... er jo ikkje alltid sånn at et giftarmål er nokon garanti for et stabilt forhold!! Eg ser faktisk ingen større sjans for at det skal gå skeis med meg og mannen sjølv om vi berre er sambuarar og ikkje gifte. Vi var unge (21) då vi fekk første, hadde kun vert i lag 1,5 år då vi starta prøve på barn (budd ilag i eit halvt år), men likevel er forholdet vårt MINST like sterkt som mange av våre vennar som gifta seg, fekk ungar og sidan har gått ifrå kvarandre igjen. Så viss du vil gifte deg før du får barn av den grunn at forholdet skal verke meir stabilt, så veit ikkje eg heilt... og du og mannen din har jo allereie fått to barn då. DET bør jo vere det største grunnen til å halde saman

Vil vil også gifte oss ein gong, men har valt å fokusere på å få dei ungane vi vil ha først. Dette fordi når vi først hadde fått eit par hadde vi meir enn nok å fokusere på (mitt drømmebryllup tek nok tid å planlegge nemlig.. ). Så då tenkte vi at vi heller kunne gjere oss ferdige med barn først, så heller gifte oss seinare når vi har betre tid og råd. Er jo sjølvsagt mest romantisk å gifte seg før man får barn, og alt det der, men når de først har fått to barn, ser eg ikkje heilt den med at de ikkje kan få eit til også som "berre" sambuarar..

Endret 11. oktober 2011 av 83`

[AnonymBruker]

Hvis det yngste barnet ditt er kun 3 år - og dette ikke er barnefaren tenker jeg det er altfor kortvarig forhold for å sette barn nr. 3 til verden.

Dine to små trenger oppmerksomhet, de har nettopp opplevd en ganske omveltende situasjon.

Og om dere to ikke skulle holde sammen(mye lettere å se hvor stabilt et forhold er når man har vært sammen en stund) så blir man plutselig alene med tre barn.

Dette handler jo ikke om dere, men om barnas beste. Og jeg vil jo ikke si det er til noen av barnas beste(heller ikke en evt nr.3) at dere rusher inn i dette her.

Det ville jo vært relativt tidlig selv om du ikke hadde barn fra før av.