Når en av foreldrene finner seg en ny livspartner.

[Gjest Anonymous]

Hvordan taklet dere dette?

Jeg mistet min mor i sommer, så min far ble enkemann i en alder av 52 år. Hva har skjedd med deres familieforhold etter at en fant seg en ny.

Jeg har vel ingen rett til å tro at pappa skal være alene resten av livet når han er så ung, men er det mange som ikke finner seg nye livspartnere etter ett dødsfall eller en skillsmisse?

Fortell gjerne om deres erfaringer. Dette er spørsmål som plager meg litt.

[Gjest care]

Jeg har skilte foreldre. Jeg ønsker dem all lykke videre i livet og ønsker at de finner en å dele resten av livet sitt med. Mine behov og følelser kommer her i andre rekke. :blunke:

[Gjest fast bruker, ulogget nå]

Enig med Care, i at man bør unne sine foreldre all lykke på kjærlighetsfronten :-)

Selv har jeg, i likhet med trådstarteren her, mistet min mor. Det er nå ganske mange år siden, og jeg er blitt "proff" på å takle nye damer (neida, men det har da vært et par-tre stykker opp i gjennom årene ;-))

Jeg ønsker av HELE mitt hjerte alt godt for min far, og at han skal finne en partner han kan dele livet med (han var også 49 da mamma døde).

Jeg har møtt alle "kandidater" med åpent sinn, og en positiv holdning. Jeg mener at dette er det minste som kan forventes av meg (og mine brødre for den saks skyld). Jeg forventer jo at min familie skal gjøre det samme med de kjærester jeg velger å presentere dem for.

Jeg synes man skal strekke seg langt for å lære nye "tilskudd" til familien å kjenne og gi dem en reell sjanse.

Lykke til :-)

(rådene over har funket utmerket for meg....bortsett fra siste kjæreste og samboer dessverre :-()

[Gjest Anonymous]

Var jeg som startet tråden.

Jeg er klar over at jeg bør tenke slik, og med tiden vil jeg kanskje gjøre det. Men jeg tror tanken på at pappa skal finne seg en ny har begynt å plage meg litt for tidlig (med tanke på at jeg nylig har mistet mamma)

Jeg blir litt sint inni meg og dette er feil, jeg vet det... Jeg får en følelse av at jeg aldri kommer til å venne meg til det.

Jeg ønsker pappa alt godt, det var bare det at det skulle vært med mamma...

[la Flaca]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var i 18-årsalderen. Det kom ikke som noe sjokk, og jeg tror det var til det beste for begge.

Pappa er fremdeles enslig, og trives best med det. Han var pensjonist da han ble skilt, og var og er lite åpen for et nytt forhold etter to lange ekteskap.

Mamma derimot introduserte sin nye partner allerede FØR skilsmisse var kommet på banen, noe jeg ser på som en kjempe-tabbe. Det ble vanskelig for oss søsknene å tolerere den nye mannen, når han trampet inn i pappas hus, og gjorde krav på mora vår bak pappas rygg. Mammas nye erobring har generelt vært enormt lite ydmyk i den situasjonen. Det tok ikke lang tid før jeg forlot redet, selv om jeg unner mamma å være lykkelig.

Jeg skjønner at du tenker mye på hva fremtiden vil bringe. Mitt eneste råd er å ta det som det kommer. Du skal være glad hvis faren din finner kjærligheten igjen, alle trenger en hjertevenn i livet sitt. Og selv om hun aldri vil bli moren din, kan hun kanskje også tjene en viss funksjon for deg?

[Gjest Nicoline]

Forstår deg veldig godt, Gjest. Tror faktisk ikke at det kan sammenlignes med foreldre som er skilte - det at den ene er død gjør faktisk ting litt verre. Da stiller på en måte ikke begge likt - den ene er død og får ikke leve livet mer - mens den gjenlevende skal kunne finne seg en ny og på en måte starte livet på nytt. Det er ikke bare du som tenker slik - jeg var akkurat lik etter at moren min døde. Far fant seg en ny etter halvannet år og jeg syntes DET var tidlig - klarte ikke helt å akseptere denne nye kvinnen.

Vi vet alle at dette er irrasjonelle tanker - men synes folk bør ha forståelse for det. Det at din far finner en ny kvinne før det er godt 6 måneder er veldig tidlig - jeg mener jo at han burde tatt litt hensyn til deres sorg oppi det hele og heller tonet det hele ned en stund i starten.

[Gjest Anonymous]

(jeg som startet tråden)

Jeg skrev litt uklart, men pappa har ikke funnet seg en ny (ennå), det er bare jeg som lar tankene mine bli et problem for meg. Tenker nok litt for langt fram i tid.

[Gjest Turi]

Først: Kondolerer med din mor.

Om ditt spørsmål: Begge foreldrene mine har funnet seg nye partnere etter skilsmissen. Pappa fant seg en ny før skilsmissen, og har vært innom et par damer etterpå. Ikke alltid like moro, men det har vært hans valg. Mamma var alene i over 20 år før hun omsider fant en ny livspartner nå for ikke lenge siden. Jeg må si jeg syns på mange måter det var bedre med pappa - det er godt å vite at ens foreldre har noen å være glad i, selv om det kan være sårt... Det blir på en måte enklere å være barn, når man ikke også er den nærmeste "foresatte" (eller hva jeg skal kalle det) for sine foreldre.

Ellers er jeg enig i at det nok blir annerledes når en av foreldrene har falt fra.

Da morfar mistet mormor som 70-åring, fant han en ny livsledsager etter et par år. Alle barna hans syntes det var veldig fint, og han var så lykkelig. Og det føltes på ingen måte som om den nye damen ønsket å ta mormor sin plass, hun hadde jo sitt eget liv, egne barn og barnebarn og historier. De var to godt voksne mennesker som fant hverandre, rett og slett.

Jeg tror sikkert at du kan se dette litt annerledes om en tid. Det er klart tanken er vond å tenke nå så rett oppe i tapet deres. Om en stund tror jeg kanskje du også vil sette pris på at din far har en som er nærme ham. En som gjerne vil gi ham all sin tid og kjærlighet. Dere barna kan jo ikke klare dette.

Men kanskje vil ikke faren din finne noen ny heller. Det er jo veldig individuelt om man treffer noen, og det er nok ikke enkelt å finne en ny livsledsager som 50 åring...