Dere rundt 30 uten barn som er single, og har vært det i flere år

[AnonymBruker]

Kjenner dere klokka tikke?

Stresser dere litt med tanken om at det er på tide å finne seg en mann å leve sammen med en stund før man får barn?

At man bør treffe noen om ikke altfor lenge om man skal rekke å ha noen år sammen alene først?

Jeg kjenner at det er vanskelig å slå seg helt til ro. Trives forsåvidt med å være singel, men tanken om at jeg snart burde finne meg en mann om jeg skal ha barn før jeg blir en godt voksen mamma spøker i bakhodet.

Noen andre tanker rundt dette?

[AnonymBruker]

Kjenner dere klokka tikke?

Stresser dere litt med tanken om at det er på tide å finne seg en mann å leve sammen med en stund før man får barn?

At man bør treffe noen om ikke altfor lenge om man skal rekke å ha noen år sammen alene først?

Jeg kjenner at det er vanskelig å slå seg helt til ro. Trives forsåvidt med å være singel, men tanken om at jeg snart burde finne meg en mann om jeg skal ha barn før jeg blir en godt voksen mamma spøker i bakhodet.

Noen andre tanker rundt dette?

Jeg har tippet over 30+ nå. Så har vell egentlig tenkt at jeg ikke orker å få barn nå.Føler meg nesten litt for gammel til å endre livet mitt totalt og få det snudd på hodet.

Føler jeg har vent meg til dette barnløse deilige frie livet jeg har nå og faktisk liker det som det er. Så hvorfor få barn nå i det hele tatt ? Når jeg ikke fikk da jeg var mye yngre.Hvorfor begynne nå ? Er det noen vits egentlig? Jo eldre jeg blir. Jo mer har jeg lyst å droppe det. Jeg trenger nemlig ikke barn for å leve et fullkomment og lykkelig liv. Jeg tenkte mer på det da jeg var yngre og hadde god tid. Nå som jeg ikke har så god tid lenger. Nå har jeg endret mening.Nå tenker jeg at jeg ikke vil ha barn. Blir nok aldri å få barn. I hvertfall ikke planlagt. Må i hvertfall skje et UHELL om det skal bli noe...Så nei. Tenker aldri på det mere.A4 livet var nok ikke ment for meg.

[AnonymBruker]

Jeg er 30 og ser heller ikke for meg at det blir barn på meg. Nå har det egentlig ikke vært det største ønsket mitt heller. Verre er det med mann. Ønsker meg et forhold og en mann å være glad, men har vært single så lenge at jeg har grodd litt fast i singellivet. Jeg har det bra, men blir litt lei meg over at jeg er "annenrangs". Forstår ikke helt hva som er galt med meg...

[AnonymBruker]

Nå er jeg mann og har biologisk sett litt bedre tid, men siden det er grenser for oss også så svarer jeg likevel. Nei, jeg stresser ikke med det, og min begrunnelse er at om det noen gang blir barn på meg så skal det ikke være gjennom et hastearbeide for å finne seg en ny kvinne i livet mitt og så få barn. Med det mener jeg at jeg ikke ønsker å gå inn i et forhold primært bare for å få barn, forholdet må være bedre enn som så.

Dessuten har jeg lyst til å gjøre mye annet ut av livet mitt akkurat nå. Jeg bygger for tiden opp solid arbeidserfaring, og for meg hadde det vært vanskelig å kombinere sene kvelder med familieliv. For meg er det viktig å bygge en såpass solid plattform som mulig i arbeidslivet uavhengig om jeg stifter familie senere. Men jeg er for så vidt enig i 20:24 innlegget om at jeg etterhvert ønsker en noenlunde stabil partner og skal nok innrømme at jeg også har grodd litt fast i singellivet på godt og vondt. Men jeg er likevel fornøyd, for en kvinne skal være en bonus i et allerede godt liv.

[Gjest "gjest"]

Kjenner dere klokka tikke?

Stresser dere litt med tanken om at det er på tide å finne seg en mann å leve sammen med en stund før man får barn?

At man bør treffe noen om ikke altfor lenge om man skal rekke å ha noen år sammen alene først?

Jeg kjenner at det er vanskelig å slå seg helt til ro. Trives forsåvidt med å være singel, men tanken om at jeg snart burde finne meg en mann om jeg skal ha barn før jeg blir en godt voksen mamma spøker i bakhodet.

Noen andre tanker rundt dette?

Jeg er 36 år og barnløs og jeg er ikke redd for "å ende opp" barnløs overhodet, for det er jo noe med at jeg vil finne en fyr som jeg virkelig vil ha barn med og ikke bare bli gravid fordi barn er noe man skal ha "lissom".

[Knirke]

Har nettopp lest en artikkel om lykkeforskning der det sto at man blir mindre lykkelig etter man får barn, så nei... :gjeiper:

Jeg er "bare" 29, og har kommet så langt på biologi-stoppeklokka at jeg synes noen barn er litt søte/sjarmerende. Men har fortsatt ikke lyst på dem

[Steinar40]

Har nettopp lest en artikkel om lykkeforskning der det sto at man blir mindre lykkelig etter man får barn, så nei... :gjeiper:

Jeg er "bare" 29, og har kommet så langt på biologi-stoppeklokka at jeg synes noen barn er litt søte/sjarmerende. Men har fortsatt ikke lyst på dem

Man blir ikke mer lykkelig av å få barn, nei.

Derimot er det en del som blir ulykkelig av å ikke (kunne) få barn.

[addict]

Puh, jeg er glad jeg ble ung mor jeg, så er liksom det unnagjort... Hheheheheh!

(og nei, det var ikke frekt ment, men jeg får panikk av å tenke på å være 30 og barnløs. Men det er fordi jeg ELSKER å være mamma da, og alltid har hatt et ønske om å få barn )

[rigelgutten]

Høres ut som at når man er 30 så er livet over. Bullshit, man kan få barn når man er 40,og mye mer moden enn en 25 åring !

[Gjest Oblivion]

Jeg er ikke langt unna tredveårene jeg heller men alt jeg ser er at jeg skal ut å reise, jeg skal ut å jobbe, jeg skal ut å oppleve -føler jeg hverken har lyst på eller tid til mann og barn.

Nå det er sagt så vet jeg heller ikke om jeg har lyst på barn. Har ikke gjort meg opp noen bestemt mening, men tenker at jeg tar livet som det kommer -hvem vet, kanskje jeg popper et ut en mage om noen år, sannsynligvis ikke.

Men en ting er sikkert -jeg kommer aldri til å bli av typen som ønsker seg "2.5 barn, hvitt stakittgjerde, bikkje og Volvo".

[Miranda16]

Er 35 og har bestemt meg for flere år siden at jeg ikke skal ha barn av ulike årsaker. Etter å ha tatt denne beslutningen, prøver jeg å se det positive ved singellivet og nyte friheten. På grunn av min situasjon er det en lettelse og tatt den beslutningen og vet det er det eneste rette. For min del var 30-års krisa oppskrytt. Klart jeg ønsker meg en kjæreste til tider, men overall kan jeg ikke klage. For meg er en flørt en god ingrediens. Å lete etter noen funker ikke for meg. Vil heller være alene, enn å være i et middels forhold.

[Cordelia]

Jeg er ikke langt unna tredveårene jeg heller men alt jeg ser er at jeg skal ut å reise, jeg skal ut å jobbe, jeg skal ut å oppleve -føler jeg hverken har lyst på eller tid til mann og barn.

Nå det er sagt så vet jeg heller ikke om jeg har lyst på barn. Har ikke gjort meg opp noen bestemt mening, men tenker at jeg tar livet som det kommer -hvem vet, kanskje jeg popper et ut en mage om noen år, sannsynligvis ikke.

Men en ting er sikkert -jeg kommer aldri til å bli av typen som ønsker seg "2.5 barn, hvitt stakittgjerde, bikkje og Volvo".

Som jeg sku sagt det sjøl. Orker ikke å stresse med det bare fordi jeg er kommet i tredveårene. Skjer det så skjer det. Å få en familie er ikke noe jeg tar lett på heller.

[AnonymBruker]

ååh, jeg blir så letta over å lese her!

Jeg er nettopp blitt 30, og føler meg langt i fra klar for å starte på noe familieliv. Jeg trives kjempegodt som singel, og ønsker å bare ha meg selv og tid til å reise og holde på med mine greier. Føler ikke i hele tatt at "klokka tikker" selv om den logiske delen av meg vet det liksom skal være på tide med det nå.

Takk alle dere som har delt her, det er utrolig godt å se at ikke jeg er den eneste, jeg har følt meg litt som et utskudd på grunn av det her.

[Gjest "gjest"]

Kanskje er ikke soccer mum tilværelsen det beste for oss alle.

[Gjest BettyBoop28]

Kjenner dere klokka tikke?

Stresser dere litt med tanken om at det er på tide å finne seg en mann å leve sammen med en stund før man får barn?

At man bør treffe noen om ikke altfor lenge om man skal rekke å ha noen år sammen alene først?

Jeg kjenner at det er vanskelig å slå seg helt til ro. Trives forsåvidt med å være singel, men tanken om at jeg snart burde finne meg en mann om jeg skal ha barn før jeg blir en godt voksen mamma spøker i bakhodet.

Noen andre tanker rundt dette?

Er ikke 30 riktig ennå, men tallet kommer rundt hjørnet og jeg kjenner på det samme som deg.

[Lutetium 71]

Jeg er ikke langt unna tredveårene jeg heller men alt jeg ser er at jeg skal ut å reise, jeg skal ut å jobbe, jeg skal ut å oppleve -føler jeg hverken har lyst på eller tid til mann og barn.

Nå det er sagt så vet jeg heller ikke om jeg har lyst på barn. Har ikke gjort meg opp noen bestemt mening, men tenker at jeg tar livet som det kommer -hvem vet, kanskje jeg popper et ut en mage om noen år, sannsynligvis ikke.

Men en ting er sikkert -jeg kommer aldri til å bli av typen som ønsker seg "2.5 barn, hvitt stakittgjerde, bikkje og Volvo".

Jeg kunne faktisk tenke meg de to i midten der.

[Meridian]

Godt å se at det ikke bare er jeg som er alene om dette. Jeg er 30 og evig singel.

Tenker ikke så mye på det med å få barn. Det er liksom ingen vits i å bruke energi på når jeg er singel.

Jeg tenker mest på det å finne meg noen å dele livet med! Og om jeg finner noen å dele livet med vil kanskje barneønske melde seg, men det vet jeg jo ikke før jeg kommer inn i et forhold.

Men etter at jeg nå ble 30, så har jeg stresset veldig ned på dette med å finne meg noen. Jeg tenker vel egentlig at det er helt greit å være singel. Kanskje man venner seg til det med årene?

Tror jeg er lykkeligere enn folk flest som sitter fast i forhold med barn. De vet ikke om noe annet, og vi som har vært single hele livet eller store deler av livet vet at man MÅ ikke være sammen med noen. Man kan klare seg fint alene også, selv om det kan blir litt ensomt ...

Så innerst inne ønsker jeg vel egentlig å møte noen. Barn, det er ikke så viktig - ikke akkurat nå iallfall!

Endret 5. oktober 2011 av meridian

[Gjest hogwash]

Kjenner dere klokka tikke?

Nei.

[Månestråle**]

Godt å se at det ikke bare er jeg som er alene om dette. Jeg er 30 og evig singel.

Tenker ikke så mye på det med å få barn. Det er liksom ingen vits i å bruke energi på når jeg er singel.

Jeg tenker mest på det å finne meg noen å dele livet med! Og om jeg finner noen å dele livet med vil kanskje barneønske melde seg, men det vet jeg jo ikke før jeg kommer inn i et forhold.

Men etter at jeg nå ble 30, så har jeg stresset veldig ned på dette med å finne meg noen. Jeg tenker vel egentlig at det er helt greit å være singel. Kanskje man venner seg til det med årene?

Tror jeg er lykkeligere enn folk flest som sitter fast i forhold med barn. De vet ikke om noe annet, og vi som har vært single hele livet eller store deler av livet vet at man MÅ ikke være sammen med noen. Man kan klare seg fint alene også, selv om det kan blir litt ensomt ...

Så innerst inne ønsker jeg vel egentlig å møte noen. Barn, det er ikke så viktig - ikke akkurat nå iallfall!

Kjenner på denne jeg også, Meridian. Men hva skal man gjøre? Jeg har vært singel så lenge at jeg har helt mistet selvtilliten på dette området! Virker som om menn ikke liker meg...

[AnonymBruker]

Kanskje er ikke soccer mum tilværelsen det beste for oss alle.

Man blir ikke automatisk en "soccer mom" av å få mann og barn. Man jobber jo som regel, i Norge er det ikke vanlig å være hjemmeværende som de gjør i USA (hvor soccer mom-begrepet gjerne brukes om superdedikerte mødre som lever og ånder for familien).

Man har et liv utenom ungen. Jobben. Man kan gå ut med venninner iblandt, ha egne hobbyer.

Det er en misforståelse at livet som mor og ektefelle er så fryktelig mer "satt" og kjedelig enn livet som singel.

Hilsen nybakt mamma.