Går ikke overens med datteren min

[AnonymBruker]

Jenta er nå 12 år og pappaen er mer eller mindre ute av bildet.

I flere år har det vært bare krangling og bråk.. Orker snart ikke mer, hver eneste dag går med til at hun er sur og sint.

Vær så snill å hjelp meg, for nå er jeg så lei at jeg faktisk angrer på at jeg fikk henne.

[Gjest Hannee]

Gå og snakk med familieterapeut kjære deg.

[AnonymBruker]

Slutt å krangle med din datter på 12 år. Du er ikke søsteren hennes. Oppfør deg som moren hennes.

Ikke kjeft, men snakk rolig og bestemt. Legger du frem regler og konsekvenser så følg dem! Ikke gi deg.

Finn på ting sammen med henne når du syns hun fortjener det. Som en belønning når hun har gjort som du har sagt. Ikke hver gang, men i ny og ne.

[Suzy]

Jenta er nå 12 år og pappaen er mer eller mindre ute av bildet.

Først av alt - kudos til deg, for det er tøft å håndtere tenåringer og pretenåringer alene. De kan være mer enn en håndfull og man blir så sliten at man bare vil ligge på gulvet og gråte av og til ....

Så lurr jeg på: Er det noen andre som du kan trekke litt veksler på? Foreldre, pappaens foreldre, søsken (dine/hans), venner e.l.? Det kan være ok å få litt støtte på oppdragerrollen, ha andre voksne som trekker i samme retning og spiller inn de samme tingene til henne som du sier, for det lyttes innimellom mer til fra andre kanter enn fra deg.

I flere år har det vært bare krangling og bråk.. Orker snart ikke mer, hver eneste dag går med til at hun er sur og sint.

Kan det være noen ekstra grunner til konflikt?

Er hun lei seg for faren, har hun noen andre problemer, sliter hun på skolen osv??

Vær så snill å hjelp meg, for nå er jeg så lei at jeg faktisk angrer på at jeg fikk henne.

Og jeg skjønner du er desperat, men dette er det jo bare teit å si. Du får ikke barn for å ikke ha en bekymring, eller utfordring i livet og å ha noen å kose deg med - oppdragerrollen er krevende.

[AnonymBruker]

Ja, jeg trekker en del veksler på foreldrene mine, men hun tærer på dem også, hun er rett og slett et troll.

Selvfølgelig har jeg prøvd å være bestemt og konsekvent, men hva gjør man når hun uansett aldri gjør som jeg sier. Jeg beslaglegger både det ene og det andre, hun bryr seg ikke.

Jeg har prøvd å finne på hyggelige ting, men det har gått så langt at jeg ikke gjør det lenger, ting blir nesten bare verre av det.

Jeg tror ikke hun er lei seg pga pappaen sin, det er hun som ikke vil se ham av diverse grunner som er forståelige.

Ja, vet det er dumt å si sånne ting ,men det kjennes ikke engang ut som at jeg er så glad i henne som mitt andre barn. Noe som er ufatteleg trist.

[Suzy]

Jeg har litt vondt for å tro at unger bare er troll uten videre - uten at det er noe annet som plager dem (det være en diagnose av et eller annet slag, eller problemer utenom det).

Er du sikker på at hun ikke blir plaget på skolen, eller har en eller annen adferdslidelse?

Hva med å søke hjelp profesjonelt?

[AnonymBruker]

I mine yngre dager,(tenåring) var det ikke god steming hjemme i huset pga krangling mellom meg og moren min, og det var noe lik sitvasjonen di beskriver og til slutt ble jeg faktisk plassert i beredskapshjem i 3mnd og takk og lov for det, fordi da fikk vi litt "tid fra hverandre" og fikk sett ting litt på avstand og etter dette har vi et fantastisk mor og datter forhold:)

For alt i verden så hater jeg barnevernet ja, og jeg anbefaler det ikke(etter erfaring jeg har sett/hørt av andre) men dette gikk igjennom Bufetat, ikke barnevernstjenesten og det var ikke noe stress... papir,møter osv.

Mor gikk til terapaut, jeg gikk til terapaut og sammen i ettertid fikk vi oppfølgning og dette reddet vårt forhold.

Jeg er stygt redd for om vi ikke hadde tatt dette steget(mor var veldig knust med at hun skulle "sende meg vekk") men jeg tror ikke vi hadde hatt dette forholdet om vi ikke hadde tatt dette steget...

Gjerne hun kan bo hos noen slektning en periode eller noe? Det kan jo forall del være at hun blir mer vrag og vanskelig også om du "sender" henne vekk, men jeg hadde tatt kontakt med et familie rådgivingsenter eller noe.. Gjerne noen der kan hjelpe?

Lykke til

[NovaFlare]

Ja, jeg trekker en del veksler på foreldrene mine, men hun tærer på dem også, hun er rett og slett et troll.

Selvfølgelig har jeg prøvd å være bestemt og konsekvent, men hva gjør man når hun uansett aldri gjør som jeg sier. Jeg beslaglegger både det ene og det andre, hun bryr seg ikke.

Jeg har prøvd å finne på hyggelige ting, men det har gått så langt at jeg ikke gjør det lenger, ting blir nesten bare verre av det.

Jeg tror ikke hun er lei seg pga pappaen sin, det er hun som ikke vil se ham av diverse grunner som er forståelige.

Ja, vet det er dumt å si sånne ting ,men det kjennes ikke engang ut som at jeg er så glad i henne som mitt andre barn. Noe som er ufatteleg trist.

Du er tøff som tør å si disse tingene. Men det er du som forelder som må skaffe hjelp her. Har du snakket med læreren og spurt hvordan hun har det på skolen? Du bør jo gå litt dypere med å skaffe hjelp enn å klage på et forum.

[AnonymBruker]

Jeg vet at hun har problemer og tidligere har vi vært hos psykolog, uten at det hjalp. Hun sliter med å få venner, men har det greit på skolen. Jeg er nok ingen god mamma lenger for henne heller, for det har gått så altfor langt. Jeg orker rett og slett ikke, etter så mange mislykkede forsøk. Prøver å snakke rolig med henne, men nei..

Har bestemt meg for å få time hos bup, for slik det er nå så kunne hun godt flyttet, og slik kan vi ikke ha det. Snakket med henne i dag om det, at vi ska dit en tur å se om vi kan få litt hjelp, slik at vi får et bedre forhold osv med det resultat at hun satte seg fullstendig på bakbena.

Når hun er hos andre så er hun en skikkelig jente. Men ikke hos oss som kjenner henne best. Foreldrene mine sier det også at situasjonen er helt håpløs. De også, spesielt mammaen min, sliter med å forholde seg til sinnet hennes.

Vet ikke hvordan jeg skal forklare henne,men hun misforstår, med vilje, bare for å få startet en krangel slik at vi skal få dårlig samvittighet. Hun er så stor nå, at sist jeg skulle ta henne ut på rommet sitt, så endte det nesten i slåssing. Ser at yngstebarnet på snart tre tar skade av det høye støynivået også.

Hun kan også være veldig stygg i kjeften, kaller meg stygge ting, og sier ofte ting slik at jeg syns synd på henne. Du bryr deg ikke om meg, du gjør ingenting i huset, du gidder ikke noe, du er lat, fitte osv er standard.

[AnonymBruker]

Og jeg tuller ikke, her er det ofte mange dager mellom hver gang vi har en fredlig stund sammen. Hver dag, ofte både før og etter skolen er det krangling. Lørdagene er helt grusomme. Jeg blir redd når jeg tenker på fremtiden hennes, for hun har dårlig tro på seg selv. Jeg er også redd at dette har pågått så lenge at det ikke kan fikses.

Syns jeg har prøvd alt, men merker at jeg har nådd en grense der jeg ikke orker. Når jeg har lagt minsten har jeg ofte bare lyst til å legge meg selv for å slippe å være sammen med datteren min. For jeg vet at en krangel kommer. Jeg prøver å forholde.meg rolig og svare bestemt osv men det slår feil hver gang.

[Gjest Jay]

Hva med å se på noen av Jesper Juuls artikler?

http://www.famlab.no/artikler_tenaaringer.asp

[Mamma1]

Huff, dette er nok en vanskelig situasjon. Håper det ordner seg. Har dessverre ikke noen råd å gi deg.

[AnonymBruker]

Hva sier hun selv hvis du spør om hun er fornøyd med hvordan ting er hjemme og all kranglingen?

[AnonymBruker]

Om det er noen trøst, så er nok dette mer vanlig enn du tror, kjære trådstarter. Jeg vokste opp med begge foreldrene mine, men forholdet mellom meg og min mor var veldig likt det du beskriver i den alderen og et stykke opp i tenåra. Jeg tok det veldig ut over moren min at jeg var veldig plaget på skolen og jeg eide ikke impulskontroll. Som moren min har sagt i etterkant: Hun var sikker på at enten kom hun eller jeg til å ende på lukket avdeling, hvis hun ikke rakk å bli dattermorder først. Og jeg husker at en av jentene på ungdomsskolen utbasunerte i et friminutt av "Mamma slo meg i går!" Da viste det seg at hun jeg gikk i klasse med hadde gått totalt amok for et eller annet og blant annet knust en av konfirmasjonsgavene til moren, dørskiltet og et av vinduene i inngangsdøren.

Og om det er noen trøst, så har min mor og jeg et godt forhold nå. Vi er veldig forskjellige, og det er til tider fortsatt høy temperatur når vi er uenige, men vi trives generelt i hverandres selskap, og reiser til og med på ferie bare oss to en uke i året.

[Suzy]

Syns det høres ut som BUP er smart og at kanskje AB #7 opp ei tråden har mange gode innspill. Kanskje må hun ut av hjemmet en liten stund for at situasjonen kan roe seg skikkelig ned.

Skjønner det er tøffe tak altså.

[Gjest Gjest]

Ikke normalt, be om time hos BUP. Jenta ter seg som om hun har en eller annen psykisk diagnose, bipolar eller lignende.

[AnonymBruker]

Hva begrunner du det med?

[NovaFlare]

Det kan faktisk hende at dere har godt av litt tid fra hverandre for at situasjonen ikke skal bli verre. Avlastningshjem eller fosterhjem e.l. Men dette er jo noe dere må få hjelp til å avgjøre om er det beste. Jeg bare tenker høyt. Min mor og jeg hadde det som dere (bare at min mor var problemet), og jeg ble hevet ut på 17 årsdagen min og måtte klare meg helt på egenhånd. Min far var også fraværende, så jeg måtte på sosialen for å få økonomisk støtte fram til jeg heldigvis fikk jobb på sykehuset her. Kunne nok godt ha flyttet et år tidligere. Vi har ikke kontakt i dag, da min mor er psykisk syk uten å se det selv. Min søster begynner også å skli fra henne. Få hjelp før det går for langt. Hun er nok foreløpig kanskje bare pubertal, men det kan være jævlig nok det. Jeg startet puberteten da jeg var 9.

Endret 3. oktober 2011 av NovaFlare

[Gjest Mia]

Jeg var ganske lik din datter som ung, men kanskje ikke så aggressiv. Den eneste gangen noe voldelig har skjedd var når jeg var så sur og frekk i kjeften at mamma slo meg med flat hånd og jeg slo tilbake.

Jeg begynte til psykolog når jeg var 17 og fant ut at jeg var alvorlig deprimert og hadde sosial angst (hadde virkelig problemer på skolen pga. dette). På et tidspunkt prøvde jeg å ta livet mitt. Jeg brukte 5 år på å komme meg gjennom vgs pga. dette, men er i dag som 24 åring frisk etter mange år med behandling og over halvveis i studiet mitt. Jeg har også et bedre forhold til mamma. Problemet lå jo.mye i at jeg nektet å snakke med henne om problemene mine, så hun forstod jo ikke hva som foregikk og hvorfor jeg oppførte meg så jævlig.

Jeg tror ikke datteren din er bipolar. Det er en diagnose som ikke skal stilles før fylte 18 år pga. hormonene som raser i kroppen når man er ungdom. Jeg hadde nok symptomer på den lidelsen selv, men det var heller mistrivsel i hjemmet, på skolen, depresjonen og hormonene som gjorde meg slik.

[Gjest uff]

Først en kjempe til deg!

Skjønner hvordan du har det,har vært og er der selv, men har dessverre ingen gode råd som ikke er nevnt over her. Bortsett fra å søke hjelp! Håper dere får det dere trenger av gode råd og tiltak!