Tanker...

[Gjest Anonymous]

Heisann!

Elsklingen min og jeg skal flytte sammen snart. Vi har ikke vært sammen så veldig lenge og hun har en jente på 2,5 år. Forholdet går heelt supert faktisk..

Men jeg har ikke vært sammen med noen andre enn henne.(min første). Jeg er litt usikker på om jeg er "klar" for å bli "reservepappa"...

Jeg er for øvrig 24 år...

Jeg lurte på om andre har noen tanker om dette?

Det gnager meg ikke så mye i hjernen men tankene kommer av og til..

Hilsen Tenkende mann...

[tessa]

En ting er sikkert og det er at alt har en første gang...

Hvis du er glad i henne..og omvendt, så er jeg sikker på at det går veldig fint!

Mange er redde for å inngå et forhold der den ene har et barn fra før,

men når det først er gjort,

så tenker man gjerne ikke så mye på det.

Dessuten er det nesten umulig å ikke bli aldeles glad i et lite barn som trenger deg..

Man får så mye igjen..

Hvis man sier at det kan bli et problem, så må det vel være at den biologiske pappaèn blir sjalu, for at du får daglig omgang med barnet..Men dette går i tilfelle også vanligvis fort over..

Lykke til!

[Cassandra]

Hei du tenkende mann

Det lover godt at du reflekterer over dette med din nye rolle. Det er helt naturlig å være usikker. Det hadde nesten vært litt rart om du ikke var det!! Så lenge du elsker din kjæreste, så tror jeg dere vil fikse det meste. Etter hvert vil du bli godt kjent med datteren hennes, og du vil finne trygghet i din nye rolle. Det vil nok føles naturlig for deg å gradvis ta mer ansvar i forhold til datteren, og hvis din kjæreste er flink tl å støtte deg i dine forsøk, så vil det helt sikkert gå bra.

Min samboer har ingen barn, og har heller ikke hatt noen alvorlige forhold, og han "tok over" ikke mindre enn fem barn!! Han var så klart veldig usikker på hvordan det skulle gå, men han har klart seg over all forventning. Også i følge ham selv. Han er oppriktig glad i barna, og de i ham. Og han føler seg nå som er akseptert omsorgsperson for ungene mine. Men jeg har hele tiden vært MITT ansvar bevisst. Ungene er først og fremst MITT ansvar, særlig i begynnelsen. Jeg kunne IKKE forvente at *vips* der er vi samboere, og at han skulle ha kontrollen umiddelbart. Jeg var veldig forsiktig med å la ham være alene med barna, jeg forventet ikke at han skulle ta avgjørelser som omhandlet barna. Jeg beskyttet ham i forhold til min eks mann, så han slapp å forholde seg til ham den første tiden. Med andre ord så ligger veldig mye av ansvaret hos din kjæreste.

En annen ting som er veldig viktig er at min samboer og jeg står sammen. Barna vet det ikke nytter å sette oss opp mot hverandre. Hvis jeg er uenig i hans bestemmelser, så tar vi det på kammerset, ikke foran barna. På den måten blir det trygt for barna. Jeg går ikke i mellom hvis barna og han har en diskusjon, for jeg vet at det vil føles sårt hvis min sambo får en følelse av at barna og jeg er ett parti og han er på sitt ensomme.

Jeg vet ikke om dette er oppklarende for deg i det hele tatt, men poenget mitt er at HUN må være flink til å støtte deg, veilede deg. Det er HUN som er forelder, hun vet hva hun driver med. For det er det første forhold, første barn, og det er helt normalt å føle seg dønn usikker. Men så lenge du ikke er usikker på hva du føler for din kjæreste, så vil alt ordne seg med TIDEN.

Lykke til!!12