Å velge å ikke ta en utdannelse

[AnonymBruker]

Nå har de aller fleste utdannelse i våre dager. De som gikk yrkesfag har, som oftes, en utdannelse. Og de som gikk andre linjer må jo ta mer utdannelse, og sitter i tillegg med stort studielån.

Kun 30% av de som starter på yrkesfag ender opp med fagbrev viser undersøkelser. Har ikke nettversjonen, men jeg studerer til å bli lærer og vi har hatt mye om frafall i vgs. Bl.a om det at det er veldig få som ender opp med fagbrev og at framtidsutsiktene for de som dropper ut er labre.

Har selv en søster som gikk frisør. 2 av de 20 i klassen har fagbrev, 3 fikk studiekompetanse og resten har knapt jobb. INGEN har godt betalt jobb, og det begynner å bli en god del år siden.

Det er ikke så mye synsing, det er rene tall som har kommet fram etter div. forskning. F.eks hvor mange som er arbeidsledige av de som ikke har utdannelse.

Yrkesfag er vel og bra, men altfor få får faktisk fagbrevet av ulike grunner. I kommunen min (kanskje resten av landet også) kutter de ned på påbygg-linjene feks for å presse folk til å ta fagbrev fremfor å bare begynne også hoppe av på påbygg. Kortversjonen, men håper dere skjønner:)

[Genesis]

Fordi de fleste slår seg til ro med middelmådighet. Jeg skal love deg at flertallet ikke lever det livet de egentlig drømmer om, og det er fryktelig synd.

Nei, og det skal vi være fryktelig glad for. Det hadde ikke vært bærekraftig, og ingen kjedelig rutinejobb hadde blitt gjort! Verden skal faktisk gå rundt og da kan ikke alle leve av sin egen lille nisje. Lever du livet du drømmer om, og evt. hvilke steg tar du for å realisere det, annet enn å skrive på forum å lese selvhjelpsbøker?

[AnonymBruker]

Du prater som om nærmest alle karrieremuligheter står vidåpne, på tross av ingen utdannelse. Realiteten er at inngangsbiletten til de ALLER fleste attraktive stillinger går gjennom utdannelse. Dessuten er det ikke akkurat noen ulempe å ha utdannelse om man ønsker å bli butikk/eller salgssjef heller! Alle yrker krever kunnskap sier du, og det er forsåvidt riktig. Det er ikke det vi diskuterer her. Vi diskuterer muligheten til å skape en karriere uten utdannelse, og de er ørsmål i dagens samfunn!

Egentlig en god oppsummering av hele tråden syns jeg!

Superviktig poeng!

Og jeg tar meg selv i å undre over hvorfor de/dere som elsker å tilegne dere kunnskap (men bare på fritiden, ikke pensum må vite), er svært evnerike, høy IQ, motivert for jobbing, disiplinert, talentfulle innen det som interesserer dere osv osv IKKE tar utdanning. Som sagt før meg; det er hvertfall ingen ulempe!!

For å bygge seg opp en god karriere på egenhånd må gjerne faktorene som nevnt ovenfor være tilstede, og da lurer jo jeg på hva som hindrer dere fra å utdanne dere. I Norge har vi gode ordninger som gjør at det ikke bør stå på det økonomiske.

Ser ingen grunn til at disse supermenneskene som liksom skal tjene millioner uten utdannelse ikke skal ta utdannelse.

Har man lav IQ, ikke er motivert, ikke liker lære nye ting, ikke liker jobbe hardt osv er det greit nok, men da blir man neppe super-grunder heller :gjeiper:

[AnonymBruker]

Fordi de fleste slår seg til ro med middelmådighet. Jeg skal love deg at flertallet ikke lever det livet de egentlig drømmer om, og det er fryktelig synd.

Nå sporer jeg av litt, men hvordan kan du si at man slår seg til ro med middelmådighet om man ikke lever livet man drømmer om? Da forutsetter du jo at alle har kapasitet til å oppnå alt de drømmer om, og det er jo ikke gitt. Hvis jeg drømmer om å bli psykolog, men aldri klarer å få gode karakterer nok til å komme inn uansett hvor mye jeg prøver, har jeg da slått meg til ro med middelmådighet, eller er det slik at drømmen min overstiger evnene mine? Motsatt, hvis jeg drømmer om noe jeg ikke forsøker å oppnå, er det fordi jeg har slått meg til ro med middelmådighet, eller er det fordi jeg på et eller annet vis ikke har evnen eller viljen til å gå for det? Alle drømmer er jo ikke like realistiske, og jeg synes man skal ha det med i beregningen.

Forøvrig enig med dem som sier at det er temmelig dumt å med vitende og vilje droppe utdannelse. Ikke fordi man ikke kan klare seg uten, ikke fordi man blir bedre eller viktigere av utdannelse, men fordi man sikrer seg bedre i et samfunn som ser stadig mer på formalkompetanse. Man kan klare akkurat det samme både med og uten utdannelse, men risikoen for at det på et eller annet vis går galt er større uten.

[Gjest Miia]

Fordi de fleste slår seg til ro med middelmådighet. Jeg skal love deg at flertallet ikke lever det livet de egentlig drømmer om, og det er fryktelig synd.

Jeg synes det er mer synd på de som aldri blir fornøyde, og alltid vil ha mer, mer og mer. Jeg er en av de som har "random saueutdannelse" (eller hva nå det ble kalt lenger opp i tråden), men jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Ja, enkelte dager er fryktelig slitsomme, men jeg stortrives. Jeg tjener nok til å ha det bra i fritiden også. Jeg har ikke penger til å kjøpe ALT jeg vil ha, eller reise ALLE stedene jeg vil, men jeg er mer enn fornøyd allikevel.

Endret 4. oktober 2011 av Miia

[Dragonfly84]

Hva synes dere om dem som velger å ikke ta en utdannelse?

Jeg går første året på et studie nå, men jeg tror rett og slett jeg er for lat til å studere.. Føler at jeg rett og slett ikke orker.

Tanken har alltid vært at jeg MÅ få meg en utdannelse, men "må" man egentlig det?

Hvordan ser dere på de som ikke tar en utdannelse?

Flere som ikke har utdannelse her?

Det kommer litt an på. Jeg har en bror som ikke tok høyere utdannelse, og han jobba seg opp. Han er inneforstått med at han kommer til å jobbe kjipe skiftordninger i mange år, og det syns han er greit. Han begynte i en drittstilling og er nå på midten av "karrierestigen" et sted, og han er fornøyd med det. Jeg syns det er ganske kult at han har fått til mye uten utdanning. Han tenker nok ikke så mye over utdanninga han ikke har, han er lykkelig gift, har barn og bryr seg mest om familien sin.

Jeg er derimot ikke fornøyd med en jobb der jeg ikke kan lære mye hele tida, utvikle meg og bruke hodet mye. Da jeg var student tok jeg mange jobber jeg ikke kunne tenke meg å fortsette i, og det er ingenting som en gørrkjedelig, monoton fabrikkjobb for å motivere en til å studere videre! Helsa gjorde at jeg ikke har fått tatt mastergrad enda, men jeg ser ikke bort i fra at jeg en eller annen gang kommer til å ta en mastergrad eller kanskje en bachelor til, eller et eller annet, fordi jeg trives med å studere og å lære ting. Jeg ville ikke blitt lykkelig med å jobbe på lager, men samtidig tenker jeg at kanskje nettopp de som er lykkelige med en lagerjobb er de som har skjønt det? Jeg har 300.000 i studielån, en bachelorgrad som ikke er så mye verdt siden det ikke er en mastergrad, et indre driv etter stadig mer... Og for hva? Kommer jeg til å bli lykkelig hvis jeg bare får den og den graden eller den og den jobben? De som ikke tenker så mye på hvilken jobb de har og som klarer å leve i øyeblikket er kanskje lykkeligere enn de som alltid vil ha mer, sånn som meg.

[Aspera]

Nei, og det skal vi være fryktelig glad for. Det hadde ikke vært bærekraftig, og ingen kjedelig rutinejobb hadde blitt gjort! Verden skal faktisk gå rundt og da kan ikke alle leve av sin egen lille nisje. Lever du livet du drømmer om, og evt. hvilke steg tar du for å realisere det, annet enn å skrive på forum å lese selvhjelpsbøker?

Det finnes mange som trives godt i "kjedelige rutinejobber", så jeg tror ikke dét hadde ført til noen undergang.

Jeg lever det livet jeg vil ha så godt som det kan gjøres nå. Jeg har min drømmemann og drømmehund, vi lever i en flott leilighet og vi har vår lille business som fort går oppover, slik at vi kan oppfylle vår drøm om å leve godt i varmere strøk. Det blir studier i Roma til neste år uansett, og vi har muligens en baby på vei.

Om ti år ser vi oss selv som økonomisk uavhengige, bor i vår drømmevilla i Italia, Spania eller Frankrike med våre tre barn og to hunder. Vi har familie og mange gode venner rundt oss, vi spiser god mat, og vi jobber fordi vi har lyst til det. Det er alltid noe å forbedre ved en selv, og selvutvikling er en del av vår bedrift.

Min kjære kommer nok også til å være i samarbeid med de som skal putte den første menneskekolonien på mars - og nei, ikke fori han har utdannelse innen det, men han har ekstreme kunnskaper og kjenner de riktige personene.

PS: Det å skrive på forum er ikke en del av min livsplan, jeg er dessverre bare avhengig

[Aspera]

Jeg synes det er mer synd på de som aldri blir fornøyde, og alltid vil ha mer, mer og mer. Jeg er en av de som har "random saueutdannelse" (eller hva nå det ble kalt lenger opp i tråden), men jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Ja, enkelte dager er fryktelig slitsomme, men jeg stortrives. Jeg tjener nok til å ha det bra i fritiden også. Jeg har ikke penger til å kjøpe ALT jeg vil ha, eller reise ALLE stedene jeg vil, men jeg er mer enn fornøyd allikevel.

Slike personer vil det alltid være, og om de aldri blir fornøyde burde de heller jobbe med seg selv enn noen annet. Og så bra du trives med din jobb, det er jo kjempebra!

[Aspera]

Nå sporer jeg av litt, men hvordan kan du si at man slår seg til ro med middelmådighet om man ikke lever livet man drømmer om? Da forutsetter du jo at alle har kapasitet til å oppnå alt de drømmer om, og det er jo ikke gitt. Hvis jeg drømmer om å bli psykolog, men aldri klarer å få gode karakterer nok til å komme inn uansett hvor mye jeg prøver, har jeg da slått meg til ro med middelmådighet, eller er det slik at drømmen min overstiger evnene mine? Motsatt, hvis jeg drømmer om noe jeg ikke forsøker å oppnå, er det fordi jeg har slått meg til ro med middelmådighet, eller er det fordi jeg på et eller annet vis ikke har evnen eller viljen til å gå for det? Alle drømmer er jo ikke like realistiske, og jeg synes man skal ha det med i beregningen.

Forøvrig enig med dem som sier at det er temmelig dumt å med vitende og vilje droppe utdannelse. Ikke fordi man ikke kan klare seg uten, ikke fordi man blir bedre eller viktigere av utdannelse, men fordi man sikrer seg bedre i et samfunn som ser stadig mer på formalkompetanse. Man kan klare akkurat det samme både med og uten utdannelse, men risikoen for at det på et eller annet vis går galt er større uten.

Det er alltids greit og "sikkert" å skaffe seg en utdannelse, jeg sier ikke noe på det. Jeg er jo midt i en utdannelse selv. Jeg bare prøver å si at alle ikke MÅ utdanne seg for å oppnå sine mål.

Og ja, jeg synes at det er å slå seg til ro med middelmådighet om du drømmer om å bli psykolog, men ikke klarer det fordi du ikke har gode nok karakterer. Da lover jeg deg at du ikke har prøvd hardt nok. Alle har kapasitet til å oppnå det de drømmer om, men da må mange gå inn i seg selv. Det er virkelig få som klarer å tenke utenfor boksen, men alle har muligheten til å åpne seg for det.

[Superworst]

Jeg vurderer ikke folk som ikke har utdannelse noe lavere enn mennesker som f.eks har studert religion eller sosiologi.

Det eneste jeg tenker, er at du må være glad i å jobbe, og lei av å studere.

Kunne aldri begynt å studere selv. Hadde aldri valgt deg jeg valgte på nytt igjen.

[Tabris]

Man må selvsagt ikke ta utdannelse. Man må bare være klar over at da er som regel valgmulighetene færre. Det er fortsatt muligheter for å starte nederst og jobbe seg opp med flott innsats og stå-på vilje, men utdannelse blir viktigere og viktigere. Jeg tror man når et tak fortere i dag enn før på hvor høyt man kommer uten utdannelse. Jeg hadde en deltidsjobb under studiene hvor jeg fikk mye skryt av sjefen, men også beskjed om at det var helt utelukket at jeg kunne få jobb der uansett hvor fornøyde de var med meg, for man måtte ha minst masterudannelse for å bli ansatt. Jobber som annonseres i dag som er tilsvarende arbeidsoppgaver som jeg selv hadde for ti år siden, krever de nå bachelorutdanning for å gjøre (jeg hadde kun vgs da jeg fikk den jobben).

Man kan altså klare seg helt fint uten utdannelse, men ting blir vanskeligere og valgmulighetene færre. Jeg kjenner flere som har hoppet fra jobb til jobb etter å ha vært der et år eller to fordi de aldri finner noe de trives med, men de har ikke utdannelse til å få det de egentlig er interessert i. Dette blir tydeligere jo eldre man blir, spesielt hvis man har vært rastløs og misfornøyd og dermed hoppet mye fra jobb til jobb.

[AnonymBruker]

Hva har norsk forskning noengang bidratt med egentlig? (Excuse me for my ignorance). Jeg har ikke peiling you tell me! Noe sier meg at det evt. kostet mer enn det smakte...

Norsk Hydro, Opera Software, masse utvikling innen shipping og offshore, teknologisk og biologisk forskning for fiskeoppdrett og ganske mange mindre teknologiselskaper for å nevne noe. Salg er nok den mest realistiske måten å tjene mye penger på for personer uten utdanning, men bare så lenge resten av befolkningen er veldig produktiv og har penger til kjøpe med.

[AnonymBruker]

Jeg er vikar i et offshoreselskap, der oppgavene mine er å åpne døren, hente post og gå med frukt. Jeg har mange års universitetsutdannelse bak meg, og 4 etasje over meg sitter det folk som tjener det trippelte av det jeg gjør, får bruke hodet sitt, og som ikke engang har videregående...

Kjipt for meg? Ja

Unikt? Nei

Et viktig stikkord i arbeidslivet er, enten man vil det eller ikke: FLAKS

[Kara W]

Egentlig en god oppsummering av hele tråden syns jeg!

Superviktig poeng!

Og jeg tar meg selv i å undre over hvorfor de/dere som elsker å tilegne dere kunnskap (men bare på fritiden, ikke pensum må vite), er svært evnerike, høy IQ, motivert for jobbing, disiplinert, talentfulle innen det som interesserer dere osv osv IKKE tar utdanning. Som sagt før meg; det er hvertfall ingen ulempe!!

For å bygge seg opp en god karriere på egenhånd må gjerne faktorene som nevnt ovenfor være tilstede, og da lurer jo jeg på hva som hindrer dere fra å utdanne dere. I Norge har vi gode ordninger som gjør at det ikke bør stå på det økonomiske.

Jeg kan bare svare for meg selv, men studentlivet fristet rett og slett ikke. Til tross for å være et "skolelys" så virret jeg masse, begynte på både det ene og det andre, for så å hoppe av etter kort tid. Det fristet mye mer å etablere meg med kjæresten min med fast jobb, stabil økonomi og en fin leilighet enn festing og eksamen. Jeg fortsatte å lese på fritiden, og etter 5 år har jeg klatret langt på karrierestigen. Jeg har tatt et par eksamener ved siden av (ettersom jeg tross alt hadde det meste av kunnskapen på plass), og har jo planer om å bygge opp til en bachelor etterhvert. Ikke fordi jeg egentlig føler at jeg trenger den, men for å sikre meg i tilfelle dårlige tider. Men motivasjonen er det heller dårlig med, og fortsetter jeg i denne farten kommer det til å ta 10 år.

[~white lady~]

Egentlig en god oppsummering av hele tråden syns jeg!

Superviktig poeng!

Og jeg tar meg selv i å undre over hvorfor de/dere som elsker å tilegne dere kunnskap (men bare på fritiden, ikke pensum må vite), er svært evnerike, høy IQ, motivert for jobbing, disiplinert, talentfulle innen det som interesserer dere osv osv IKKE tar utdanning. Som sagt før meg; det er hvertfall ingen ulempe!!

For å bygge seg opp en god karriere på egenhånd må gjerne faktorene som nevnt ovenfor være tilstede, og da lurer jo jeg på hva som hindrer dere fra å utdanne dere. I Norge har vi gode ordninger som gjør at det ikke bør stå på det økonomiske.

Ser ingen grunn til at disse supermenneskene som liksom skal tjene millioner uten utdannelse ikke skal ta utdannelse.

Har man lav IQ, ikke er motivert, ikke liker lære nye ting, ikke liker jobbe hardt osv er det greit nok, men da blir man neppe super-grunder heller :gjeiper:

Sant nok.

Men når man sitter med huslån, barn og hele pakka så er det ikke så lett å bli student igjen. Kanskje senere, når vi har det romsligere økonomisk og ikke har barn i bhg alder lenger.

[AnonymBruker]

Sant nok.

Men når man sitter med huslån, barn og hele pakka så er det ikke så lett å bli student igjen. Kanskje senere, når vi har det romsligere økonomisk og ikke har barn i bhg alder lenger.

Den ser jeg. Men jeg mener at det lureste er å starte på høyere utdanning rett etter vgs (evnt ett friår) så unngår man sånne ting.

Det handler egentlig om prioiteringer, i Norge KAN alle ta høyere utdanning pga ordningene våre

Dette blir litt avsporing, men jeg kunne aldri fått barn eller kjøpt hus før etter utdanningen.

Studier er mest lagt opp til 19-åringer, det er verre for voksne med barn å klare seg på studielånet, selv om det går.

[~white lady~]

Den ser jeg. Men jeg mener at det lureste er å starte på høyere utdanning rett etter vgs (evnt ett friår) så unngår man sånne ting.

Det handler egentlig om prioiteringer, i Norge KAN alle ta høyere utdanning pga ordningene våre

Dette blir litt avsporing, men jeg kunne aldri fått barn eller kjøpt hus før etter utdanningen.

Studier er mest lagt opp til 19-åringer, det er verre for voksne med barn å klare seg på studielånet, selv om det går.

Vel, jeg har utdanning, yrkesfaglig. Samt ett år på folkehøyskole.

Var veldig skolelei så derfor valgte jeg å bli lærling istedenfor å ta påbygg og videre studier. (Var heller ikke sikker på hva jeg eventuelt ville ha studert.)

Nå derimot, kunne jeg godt ha tatt noen år på universitetet.

Heldigvis går det an å studere i godt voksen alder også...

[AnonymBruker]

Kun 30% av de som starter på yrkesfag ender opp med fagbrev viser undersøkelser. Har ikke nettversjonen, men jeg studerer til å bli lærer og vi har hatt mye om frafall i vgs. Bl.a om det at det er veldig få som ender opp med fagbrev og at framtidsutsiktene for de som dropper ut er labre.

Har selv en søster som gikk frisør. 2 av de 20 i klassen har fagbrev, 3 fikk studiekompetanse og resten har knapt jobb. INGEN har godt betalt jobb, og det begynner å bli en god del år siden.

Det er ikke så mye synsing, det er rene tall som har kommet fram etter div. forskning. F.eks hvor mange som er arbeidsledige av de som ikke har utdannelse.

Yrkesfag er vel og bra, men altfor få får faktisk fagbrevet av ulike grunner. I kommunen min (kanskje resten av landet også) kutter de ned på påbygg-linjene feks for å presse folk til å ta fagbrev fremfor å bare begynne også hoppe av på påbygg. Kortversjonen, men håper dere skjønner:)

Har du mulighet til å finne linken tror du? Hadde vært interessant å lese:)

[Porcelain]

Disse 30% som det er snakk om handler vel om frafall. Er ganske lett å finne diverse undersøkelser dersom man googler "Frafall i vgs" f.eks. Tallene er litt mer nyanserte enn det anonymbruker 4oktober fremstiller det som. I de 30% frafall regner man med de som ikke har fullført videregående opplæring innen 5 år etter at de startet - dvs at de som tar et omvalg på yrkesfag og deretter sliter litt med å få lærlingplass men får det og tar fagbrevet etterpå også regnes med.

[AnonymBruker]

Vel, jeg har utdanning, yrkesfaglig. Samt ett år på folkehøyskole.

Var veldig skolelei så derfor valgte jeg å bli lærling istedenfor å ta påbygg og videre studier. (Var heller ikke sikker på hva jeg eventuelt ville ha studert.)

Nå derimot, kunne jeg godt ha tatt noen år på universitetet.

Heldigvis går det an å studere i godt voksen alder også...

Da har du jo utdanning Yrkesfaglig utdanning (fagbrev) er jo like mye utdanning som andre utdanninger det!

Jeg tenker mer på de som ikke tar utdanning, også finner ut i voksen alder at det var visst lurt. Da kan det bli vanskeligere mtp økonomi, tid osv.