Bekymre seg for barna

[AnonymBruker]

Jeg er av den sorten som har lett for å bekymre meg for dem jeg er glad i. Nå prøver vi å få barn, og jeg ser for meg at jeg blir type hysterisk mor som må sjekke om barnet puster hvert 30. sekund.

Hvordan finner man en sunn balanse på naturlige bekymringer? Uten å gå over i hysterisk-fella?

[Gjest navnelapp]

Jeg er av den sorten som har lett for å bekymre meg for dem jeg er glad i. Nå prøver vi å få barn, og jeg ser for meg at jeg blir type hysterisk mor som må sjekke om barnet puster hvert 30. sekund.

Hvordan finner man en sunn balanse på naturlige bekymringer? Uten å gå over i hysterisk-fella?

Eg trur folk har litt ulik legning når det gjeld det med bekymringar. Mor mi er alltid veldig bekymra for barn og barnebarn, det kan faktisk vere ganske slitsomt for oss som ho bekymrar seg for. Eg er nok mindre bekymra, bur midt i Oslo, har gitt barna mine månadskort og let dei utforske livet. Ver budd på at barna dine kan syns det er slitsomt å bli passa så veldig på, og at du kan opplevast som invaderande. Det kan også hende at du overfører dine bekymringar på barna, og at du endar opp med engstelege og redde barn. Det kan hende at du bør søke hjelp dersom dette blir eit problem for deg og dine.

[Mamma1]

Jeg er nok en av de som er i overkant bekymret. Det gjelder å ta seg selv i nakken og ikke la frykten og bekymringene overta. Man skal være bekymret, men det skal ikke gå utover livskvaliteten.

[Anglofil]

Tråden er ryddet for avsporinger og krenkelser.

Yvonne (mod)

[Redbull]

Jeg bekymrer meg ikke i det hele. Verken i svangerskapet eller nå når jenta mi er her vet ikke hvorfor det er sånn, men det jeg vet er at det blir nok mer bekymringer når hun blir større. Om hun trives i bhg og på skole, om hun drikker på fester osv. Men den tid den sorg