Tenåring som har det vondt

[Gjest gjest nå]

Hei

Jeg slites med hvordan håndtere en situasjon som gjelder en venn av mitt barn.

H*n er under 16 og har en vanskelig hverdag,men altfor mye ansvar og en mor som etter min mening driver psykisk terror.

Eks:forskjellsbehandler h*n og søsken på det grunnlaget at søsken ikke har en pappa,mens det har h*n

H*n er den eneste som vasker,rydder hjemme.

H*n får ikke delta på sosiale kvelder,overnattinger,søke jobb osv fordi h*n må ta ansvar for ting hjemme.(bla en hund)

Moren slarver i tlf om hvor håpløs h*n er når h*n er tilstede.

Barnet har uttrykt til mitt barn at h*n har lyst til å gjøre noe drastisk for å gi moren dårlig sammvittighet.

Moren har "lånt" konfirmasjonspengene til barnet

Trenger litt feedback,har hatt en vanskelig oppvekst selv,og skulle ønske noen "så"meg da jeg var liten.Derfor har jeg lyst å kontakte barnevernet.

[juni]

Oj, ikke så lett!

Kjempefint at du bryr deg! Har DU snakket med 16-åringen, eller bare hørt fra ditt eget barn?

Jeg tenker ihvertfall at hvis du ikke har gjort det, burde du snakke med vedkommende.

Da får h*n ihvertfall følelsen av å bli sett og forstått av en voksent menneske.

Kan godt tenke meg at dette ikke er noe barnevernet kommer til å gjøre noe med, men jeg vet jo ikke alvorlighetsgraden. Moren trenger jo en vekker, men det er ikke sikkert det hjelper. Kan godt tenke meg at hun er typen uten snev av selvinnsikt, virker jo sånn.

Kanskje det beste du kan gjøre er å vise at du forstår og la h*n være mye hjemme hos dere?

Det er jo heldigvis bare to år til h*n er 18.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg kjenner godt til familien og vet at moren stort sett er opptatt av seg selv og sine problemer.Greit nok at barnet er 18 om noen få år,men det er en til i huset som er betydelig yngre.Har selv tenkt at barnevernet ikke gjør noe,så jeg har tenkt på å kontakte lærer på skolen istedet,vet at hvis skolen tar tak,er bv pliktet til å ta et hjemmebesøk.

Jeg har snakket med barnet selv,og sagt at døren vår er alltid åpen,men tror ikke h*n tør å trosse sin mor.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er avgjørende hvorvidt dette er noe du vet eller noe du har blitt fortalt.

Hvis det er noe du vet helt sikkert: Ring barnevernet.

Hvis det er noe ditt barn har fortalt: Undersøk saken nærmere før du gjør noe mer.

Husk at en sint og hormonell tenåring kan føle at mye er urettferdig i verden, og de kan overdrive litt når de ikke tror det får konsekvenser. Jeg har selv erfart at min stedatter i 15-16-årsalderen klagde sin nød over verdens verste pappa og stemor. Det var ikke måte på hva vi ble beskyldt for, men alt var overdrivelser. Eks: "Pappa orker aldri å kjøre meg noe sted, han tvinger meg til å gå lange strekninger på farlige veier når det er mørkt og snestorm". Sannheten: Far kjørte datteren i snitt en gang pr dag. I tillegg ble datteren kjørt av moren OG hun hadde busskort (betalt av pappa). Men det hendte at far sa nei til å kjøre når datteren kunne ta buss eller det var snakk om å gå en strekning på en kilometer (det kunne til og med hende det var vinter ute da) som ikke var farligere enn at 1. klassinger går samme strekningen til og fra skolen.

[Gjest trådstarter]

Jeg synes det er avgjørende hvorvidt dette er noe du vet eller noe du har blitt fortalt.

Hvis det er noe du vet helt sikkert: Ring barnevernet.

Hvis det er noe ditt barn har fortalt: Undersøk saken nærmere før du gjør noe mer.

Husk at en sint og hormonell tenåring kan føle at mye er urettferdig i verden, og de kan overdrive litt når de ikke tror det får konsekvenser. Jeg har selv erfart at min stedatter i 15-16-årsalderen klagde sin nød over verdens verste pappa og stemor. Det var ikke måte på hva vi ble beskyldt for, men alt var overdrivelser. Eks: "Pappa orker aldri å kjøre meg noe sted, han tvinger meg til å gå lange strekninger på farlige veier når det er mørkt og snestorm". Sannheten: Far kjørte datteren i snitt en gang pr dag. I tillegg ble datteren kjørt av moren OG hun hadde busskort (betalt av pappa). Men det hendte at far sa nei til å kjøre når datteren kunne ta buss eller det var snakk om å gå en strekning på en kilometer (det kunne til og med hende det var vinter ute da) som ikke var farligere enn at 1. klassinger går samme strekningen til og fra skolen.

Jeg vet med sikkerhet at hjemmesituasjonen er anstrengt.Krangler overhørt av mitt barn er naturligvis ikke helt objektivt.Men jeg kjenner mitt barn og vet at hvis h*n er sjokkert over hva som skjer der,så har det nok ikke vært pent.

Barnet det gjelder var selv og søkte hjelp for en tid tilbake,men det ble ikke noe oppfølging.H*n klager heller ikke sin nød til meg eller lærere.Lider litt i stillhet,men åpner seg for mitt barn.

Tenker jeg rådfører meg med helsestasjonen for ungdom først.

[AnitaB]

Jeg ville kontaktet barnevernet og/eller telefonlinje rettet mot barn i vanskelige hjem (mange slike i England, regner med at de finnes i Norge og?) - og snakket med de. Forklar situasjonen anonymt om onskelig. De du snakker med vil ha erfaring med slike situasjoner og kan gi anbefalninger o.l. Dersom du foler at samtalen ikke er behjelpelig sa har du forsoket iallefall.

Aldri ha darlig samvittighet for at du tenker pa velvaere til barna, uansett hva du gjoer :-) Aere vaere deg som ikke bare vender ryggen til. Vi trenger flere av deg ute i verden ;-)