Incest og overgrep

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget så hopper bare rett i det. Da jeg var liten ble jeg misbrukt av en i nær familie over flere år, som har satt sine spor. Noen reagerer ved å bli veldig anti-mann/kvinne antar jeg, skjuler kropp osv, men andre, som meg, blir omtrent helt motsatt. Det vil si, veldig vanskelig for å sette grenser, redd for å si nei, redd for konsekvensene dersom man tør å si nei (har jo sett hvor lite det har hjulpet før) og lignende. For et par år siden opplevde jeg igjen en voldtekt og det knakk meg rett og slett. Alt for mange gamle minner som dukket opp i tillegg til det som da hadde skjedd. Etter veldig mye hjelp i form av samtaler, antidep., skifting av miljø og venner, og ekstrem jobbing med meg selv begynner jeg endelig å se fremover og finne meg selv igjen sakte,men sikkert. En ting som jeg sliter mest med i perioder er følelser overfor overgriperne. Han som voldtok meg for noen år tilbake kjenner jeg bare hat for og har heldigvis ikke sett han siden. Derimot han i familien er verre. Der er jeg spalta mellom "den gamle meg" som hata han i så mange år og meg som vil tilgi og gå videre. Er det helt sykt å fortsatt kunne være glad i en person som har gjort noe slikt? Er det bare jeg som har det sånn? Kjenner jeg får dårlig samvittighet av det, samtidig klarer jeg ikke hate lenger. Bare for å ha nevt det så har jeg måttet omgåes han siden ting kom frem, så uansett hvor jævelig det var så har jeg ikke hatt noe valg der før jeg ble voksen og flyttet ut.

[Gjest otrivin]

Jeg har ikke blitt voldtatt over en lang periode av familie, men jeg har blitt voldtatt x2 av samme person og jeg klarer ikke hate han. Er det noe jeg føler er det at jeg syns synd på han for at han må tvinge til seg sex. Ellers har jeg bare en... likegyldig følelse overfor han. Liker han ikke, men hater han heller ikke. Og jeg føler meg rar pga det. Så er jo iallefall flere her som har "litt" samme følelse hvis det hjelper.

Grunnen til at jeg ble voldtatt 2 ganger var vel fordi jeg ville tilgi han i grunn.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Det hadde kanskje vært annerledes dersom det ikke hadde en i familien. Dette pleide å gjøre meg sint før fordi jeg tenkte at mor og far ville reagert mer hvis det var en helt ukjent og det såret meg veldig og fikk meg til å tenke at det måtte være noe galt med meg som ikke bare "kom over det". Men senere, etter å ha jobba bort hatet, så tar jeg meg i å fortsatt være glad i denna personen. Det er veldig frustrerende og jeg kjenner jeg skammer meg over det.

[Gjest otrivin]

Tusen takk for svar. Det hadde kanskje vært annerledes dersom det ikke hadde en i familien. Dette pleide å gjøre meg sint før fordi jeg tenkte at mor og far ville reagert mer hvis det var en helt ukjent og det såret meg veldig og fikk meg til å tenke at det måtte være noe galt med meg som ikke bare "kom over det". Men senere, etter å ha jobba bort hatet, så tar jeg meg i å fortsatt være glad i denna personen. Det er veldig frustrerende og jeg kjenner jeg skammer meg over det.

Jeg vil tro mamma og pappa ville tatt det verre hvis det var en i familien. Det BURDE jo være sånn faktisk!

Jeg skjønner deg til en viss grad, da. Det er da noe! Hehe. Ikke skam deg over det heller, alle er forskjellige... For noen er det og det riktig for andre det og det, så det er helt hipp som happ hva man føler. Ikke noe rett eller galt. Stå på du!

[AnonymBruker]

Jeg håper denne personen i din familie som har gjort dette mot deg har fått straff!

[AnonymBruker]

Hvis det er dom du tenker på, i forhold til straff, så nei. Det ble aldri anmeldt og jeg var for ung til å klare det selv. Tenkte vel egentlig ikke den tanken heller, følte bare vanvittig skam og at jeg måtte være veldig lite verdt fordi jeg ikke fikk noe hjelp når det først kom ut. Var vel også litt i tvil om hvor mye de trodde på meg og det tok vel omtrent 10 år før jeg klarte å fortelle en psykolog alt som hadde skjedd, nye 3 år før jeg klarte å fortelle det igjen og ikke gjort det siden. Det høres rart ut, til og med for meg, at jeg allikevel er glad i han og jeg skammer meg over det også. Det er derfor jeg lurer på om det er normalt i sånne tilfeller eller om jeg er helt skrudd

[IsaCathrine]

Det er nok helt normalt det du føler!

Jeg har akkurat begynt å lese en bok som heter " "...si det til noen..." en bok om seksuelle overgrep mot barn og unge". Skrevet av Margrete Wiede Aasland. Hun har jobbet med mennesker i mange situasjoner, og mye med barn som har opplevd overgrep og voksne som har forgrepet seg på barn.

Kanskje den boken kan være noe for deg?

Jeg innbiller meg at det står en del om ettervirkninger, og hvilke følelser det er vanslig å ha i ettertid og sånt. Slik at du kan få bekrefetet at det du føler er helt normalt!

[AnonymBruker]

Du skal ikke være redd for at du er skrudd, eller at tankene dine er rare. Det er nok like normalt som en hvilken som helst annen reaksjon på overgrep - vi reagerer alle forskjellig, og det er ingen riktig eller feil måte å reagere på.

Jeg vil anbefale deg på det varmeste å finne en terapaut som du føler deg komfortabel med og som du kan snakke med.

Selv om du kanskje ikke har behov for å snakke om det ofte, så kan det være fint å ha en fast person som du kan gå til når tanker begynner å kverne i hodet.

[AnonymBruker]

Jeg har vært på et kurs vedrørende seksuelle overgrep, og jeg husker veldig godt at nettopp dette ble problematisert. For stikk i strid med "myten" så er overgriperen ofte en kjent og veldig kjær person for offeret. Oftest er det ikke snakk om verken vold eller trusler, men tvert i mot så er det snakk om en person som kanskje er en av offerets nærmeste, kanskje den personen som offeret stoler aller mest på, eller den personen som offeret føler at "skjønner seg best" eller "alltid er der for seg" eller på annen måte en nær og viktig person for offeret. Så da kommer offeret i et dillema; hvis h*n melder overgriperen så melder h*n samtidig den personen som kanskje betyr mest for offeret samtidig.

Et annet tema som ble problematisert var dette med at offeret også kan oppleve lyst i forbindelse med overgrepet, noe som gjør det enda verre for offeret, for det kan gi offeret skyldfølelse, eller gjøre at offeret ikke er sikker på om h*n virkelig ble utsatt for overgrep, og offeret kan føle på skyld og skam.

Jeg tenker at nettopp disse to tingene gjør slike overgrep til de verste. For disse overgrepene etterlater offeret med enda mere skyld, skam og forvirring, og også ofte bekymring for den som utførte overgrepet og/eller en trang til å beskytte vedkommende.

Det er med andre ord ikke uvanlig å tenke og føle som du gjør, TS. Og jeg tror det vil være lurt for mennesker i din situasjon å snakke/bearbeide denne problematikken hos psykolog eller en annen med kompetanse på denne problemstillingen, for det er mye å bære alene.

[AnonymBruker]

Tusen takk for hyggelige og ordentlige svar. Jeg har gått til terapi i flere omganger i flere år, men har nok aldri klart å åpne meg helt (omtrent ikke i det hele tatt, det er som om jeg fryser/stivner og blir helt stum når det blir tatt opp) om den saken. Men begynner å tenke at jeg kanskje bør oppsøke noen som driver spesielt med incest saker. Takk for forslag av bok også, jeg skal absolutt ta en titt på det

[AnonymBruker]

jeg er også missbrukt, av fare min.

jeg kjenner jeg unnskylder alt han gjorde med at han elsket meg høyt, men ikke viste hvordan han skulle vise det.

jeg brøyt med han, men har aldri hatt en ønske om å sverte han. jeg ønsker av å til å snakke om det, men vil ikke ødlegge for noen den flott og fantastiske mannen han de. han var en strålende bror, onkel, venn osv, å jeg vil ikke verken "stjele" dette minne fra mine tanter, fettere og andre som hadde faren min som hverdagshelt.

i tilleg tror seg svært få fra han side av familien i det hele tatt hadde trodd meg. de fleste av de ser på meg som ho egoistiske datra som ikke gadd å ha kontakten med faren sin pga press fra mor og nye stefar.

sannheten er at jeg krangla med mor daglig om at jeg ikke ville møte pappa, men mor ville ikke jeg skulle miste min biologiske far. mor viste ikke hva pappa gjorde meg, ho ville meg bare godt, å at jeg ikke skulle bli en av de som mistet ene foreldren i skillsmisse. men når jeg truet med selvmord og sluttet å spise skjønte mor at det var best å respektere ønskene min.

mor viste aldri noen ting om hva pappa gjorde meg, ho trodde alt gikk ut over henne og at jeg ikke fikk med meg hvordan han behandlet henne.

nå tror jeg mor har skjønt at det var alvorlige ting som gjorde at jeg nekta kontakt med pappa, men jeg har ikke fortalt hele sannheten, det hadde hun nok ikke tålt, ikke av kjælighet/bekymring for meg eller av skyldfølelse for at hun hadde ment at hun burde vist det.

for 3-4år siden døde pappa så jeg trenger i hvert fall ikke bekymre meg for at savnet meg mer. ville han aldri noe vondt, ville bare han skulle lære/vite hvordan være glad i meg på en god måte.

sexuellt er jeg derimot totalt ødelagt. generelt hater jeg sex over alt på jord. til å med onanering har jeg sterk hat knyttet til og bruker onanering på samme måte som kuttere bruker kutting, for å få kontroll på livets vonde sider, å i tillegg for å straffe meg selv.

jeg er så redd for menn at jeg aldri har vært alene med menn siden jeg var 13, utenom taxisjofører, da med kniv skult i veska som beskyttelse. hvis menn kommer borti kroppen min stivner jeg helt, å det er fryktelig slitsomt å må lyge på seg forklaringer overfor menn som tar dette personlig.

[AnonymBruker]

Veldig trist å høre om historien din, kjenner meg veldig igjen i mye av det du sier. Har du prøvd å få noe hjelp i form av terapi e.l?

jeg føler av og til, ganske ofte i det siste egentlig, at det ikke skjedde meg. Jeg ble også flink til å skape han som to personer, den snille og den slemme/ekle. Hodet raser mellom sinne, skam og dårlig samvittighet for at jeg både hater og er glad i denne personen. Utrolig frustrerende og lei av at det "styrer" så mye av min hverdag på mange måter.