Jeg bør ikke bli, men jeg kan ikke dra

[Gjest MinFarMinFiende]

Jeg er i en uholdbar bo/familie-situasjon hvor alle løsninger fremstår som like umulig. Kanskje det er noen her som har noen råd jeg selv ikke har tenkt på?

Først litt bakgrunn: jeg har en dysfunksjonell familie, hvor hovedkjernen til problemene ligger i min far. Han har alltid vært veldig smålig og egoistisk. Da vi var små var han en ok far, og de virkelige utfordringene startet ikke før jeg var nesten voksen (17-18 år). Da ble han skilt, og dømt til å betale hustrubidrag til min mor. Beløpet var ikke stort, men nok til at småligheten hans kom helt ut av proporsjoner og gradvis ble snudd til ren, skjær ondskap. Det første store angrepet kom umiddelbart etter bidragstvangen var et faktum. Han truet meg med at hvis jeg ikke fikk min mor til å si fra seg bidraget, skulle han slakte hesten min. Det var dessverre ikke noe han sa én gang i affekt, men noe som ble trukket frem gang på gang (sammen med liknende trusler). Jeg flyttet hjemmefra etter et års tid, og bodde borte til jeg var ferdig med studiene. I denne perioden hadde jeg et ok forhold til min far, forholdene tatt i betraktning. Så var jeg så dum at jeg flyttet hjem midlertidig etter studiene, dvs. jeg flyttet sammen med en eldre slektning i kårboligen (på gården til min far). Det viste seg raskt at hans bitterhet over hustrubidrag (og eget liv generelt) ikke var blitt mindre, tvert imot. Når han selv følte seg mislykket (han ble dumpet av sin livs kjærlighet i denne perioden) lot han det gå utover meg. Han kunne komme inn i leiligheten min og skjelle meg ut i detaljer om hvor mislykket jeg var etc. Jeg burde ha kommet meg bort igjen allerede da, men det var tid for generasjonsskifte på gården, og faren min skulle flytte til et hus noen kilometer unna. Jeg ville gjerne fortsette og bo på gården, for jeg hadde verken økonomi eller psyke til å bo helt alene.

Broren min overtok gården, og et fint år fulgte. Idyllen varte derimot ikke lenge, for min far likte seg over hodet ikke i den nye bosituasjonen. Han ville tilbake til gården, og satte i gang en regelrett hat-kampanje mot meg som han anser for å stå i veien for den muligheten (han vet at min bror ikke vil kaste meg ut av kårboligen). Jeg trenger ikke gå nærmere inn på de stygge og sjofle detaljene, men sluttsummen er at jeg på sett og vis er omringet av nære slektninger som mener jeg snylter på deres arv/penger. En lite hyggelig situasjon.

Problemet nå er at jeg ikke slipper unna min far. Han er på gården ca. 80% av sine våkne timer, og det tapper meg enormt for krefter. Jeg må bort fra han ganske enkelt. Samtidig er det tilnærmet umulig for meg å flytte vekk, både av praktiske og av mentale årsaker. Jeg ser ingen løsninger. Dette blir vel kanskje mer et hjertesukk enn en spørsmål om råd...?

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen av deler av historien din. For meg er løsningen å klare å være sterk, ignortant. Prøve å gi litt faen. Selvfølgelig er det dager som er vanskeligere enn andre, men som tiden går kanskje du klarer å gi mer og mer faen? Eller hva med ett oppgjør med faren din? Si hva du mener. Vær streng og si at sånn vil ikke du ha det? Punktum finale. Kanskje han skjønner alvoret. Han trenger en "wake-up" call. For det er ikke DIN feil at det som skjedde skjedde.

Lykke til. Varme tanker til deg

[AnonymBruker]

Ps. Det å være sinna VS lei seg/såret gagner deg mere psykisk. Sinna er krefter, energi. Lei seg er bare.. lei seg? :/

[Gjest MinFarMinFiende]

Takk for oppmuntring og godt råd. Det er en 5-6 år siden han startet den mer utadrettede hat-kampanjen (den for å vende resten av familien mot meg), så jeg har nok vært gjennom hele spekteret av følelser; fra såret og skuffet over å bli nærmest forhatt av sin egen far til sinne og opprør mot urettferdigheten. Jeg har absolutt sagt fra, både med store ord og bedende bønn (mest det første, for jeg er av natur en opprører, det er sannsynligvis derfor det ble meg som ble min fars hoggestabbe og ikke mine søsken som aldri sier noen i mot). For et par år siden fant jeg en viss ro i saken, jeg klarte langt på vei å gi faan som du sier. Jeg bestemte meg for at jeg fikk omgås min far som han var en hvilken som helst vilkårlig bekjent, og legge bort det personlige i forholdet. Det hjalp virkelig, og jeg blir ikke lenger spesielt opprørt når han "angriper" nå. Problemet er derimot at det ikke bare er hva han sier, men også hva han gjør fysisk. Det siste er det vanskelig å ignorere. Han både stjeler, kaster og ødelegger mine ting uten tilsynelatende den minste skruppel hvis han har bruk for det selv, eller det er i veien for han eller han ønsker å rydde opp. Uff, jeg ser det høres helt sprøtt ut. Det er jo helt vilt at han får lov å ture fram slik, for det er jo ikke kun meg adferden hans går ut over. Men ingen andre i familien sier stopp.

[Gjest meg]

ta kontakt med noen i kommunen og be dem om hjelp til å finne deg et sted om du ikke klarer det alene. Du må helt klart vekk fra dette.

[Gjest Gjest]

Er det slik at det er din bror som eier gården nå? Hva mener han? Så lenge han og du har en avtale om at du får bo der og hvilke betingelser som gjelder rundt det så er det ikke noe som andre har noe med.

Når det gjelder din fars følelser så er det lite du kan gjøre med det. Man bør forklare han en gang på en skikkelig grundig måte hvordan han oppfattes og deretter er det lite å gjøre etterpå. Hvordan er forholdet mellom din far og bror (og hans eventuelle familie)? Hvis også det er problematisk så kan ikke din far bo der. Hvis ikke forholdet er problematisk så antar jeg at din bror føler så mye ansvar for din far at det er vanskelig for han å kaste han ut den tiden han har igjen og det er du som må vike.

[AnonymBruker]

Samtidig er det tilnærmet umulig for meg å flytte vekk, både av praktiske og av mentale årsaker. Jeg ser ingen løsninger. Dette blir vel kanskje mer et hjertesukk enn en spørsmål om råd...?

Ja, for det er vanskelig å gi deg praktiske råd om hvordan du kan finne løsninger som innebærer å flytte vekk når vi ikke vet hvorfor det er tilnærmet umulig for deg å flytte. Jeg forstår at det kanskje er for privat til å dele her, men om du kan tenke deg å fortelle hvorfor så kan det godt hende noen her kan gi deg råd som hjelper deg å komme deg bort.

[Gjest MinFarMinFiende]

Er det slik at det er din bror som eier gården nå? Hva mener han? Så lenge han og du har en avtale om at du får bo der og hvilke betingelser som gjelder rundt det så er det ikke noe som andre har noe med.

Når det gjelder din fars følelser så er det lite du kan gjøre med det. Man bør forklare han en gang på en skikkelig grundig måte hvordan han oppfattes og deretter er det lite å gjøre etterpå. Hvordan er forholdet mellom din far og bror (og hans eventuelle familie)? Hvis også det er problematisk så kan ikke din far bo der. Hvis ikke forholdet er problematisk så antar jeg at din bror føler så mye ansvar for din far at det er vanskelig for han å kaste han ut den tiden han har igjen og det er du som må vike.

Takk for at dere tar dere tid til å komme med gode råd og betraktninger!

Faren min er ikke ønsket på gården verken av min bror eller hans kone. De er derimot veldig konfliktsky, og selv om alle nå går her i en tjukk tåke av negativitet, så er det ingen andre enn jeg som har tatt noe oppgjør. De andre "jatter med" humøret hans. Om de en sjelden gang sier han ikke får lov til noe, så trosser han dem og gjør det likevel. Det kan være ganske store ting, som å kappe ned trær i skogen deres og selge det som ved, kjøpe inn ny redskap og sette regninga i deres navn etc. Det personlige forholdet mellom mine søsken og min far er ikke bra, men veldig mye bedre enn mitt forhold til han. Han gjør jo også nyttige ting for dem, og jeg tror de vegrer seg litt for å miste denne muligheten. Han er forøvrig ufeilbarlig i øynene på sine foreldre og sine søsken, og siden de mentalt/antallmessig er overlegne oss "barna" (vi er jo nå godt voksne, i 30-40 åra) så seiler han videre på sin suverene bølge. Kanskje vi trenger en utenforstående person til å gi han mer selvinnsikt? Oppførselen hans er jo så unødvendig. Hadde han bare respektert andre, så hadde vi nok alle klart og sett på han som et positivt, i det minste et nøytralt, element.

[Gjest MinFarMinFiende]

Ja, for det er vanskelig å gi deg praktiske råd om hvordan du kan finne løsninger som innebærer å flytte vekk når vi ikke vet hvorfor det er tilnærmet umulig for deg å flytte. Jeg forstår at det kanskje er for privat til å dele her, men om du kan tenke deg å fortelle hvorfor så kan det godt hende noen her kan gi deg råd som hjelper deg å komme deg bort.

Neida, jeg har ingen reservasjon mot å dele hvorfor jeg ikke kan flytte. Jeg er for nervøs rett og slett, og når jeg må sove alene går det helt i stå for meg. Jeg har prøvd forskjellige tilnærminger, men det ender med større og ikke mindre angst, og jeg får etterhvert panikkanfall på lyse dagen også. Det har sammenheng med traumatiske opplevelser i barndommen min. Jeg har tidligere gått i samtaleterapi for dette, og konklusjonen da var at jeg neppe kunne klare og etablere trygge nok rammer ved å bo helt alene. Et alternativ kan jo være en form for bokollektiv, og jeg har jobbet litt med den tanken. Det er ikke helt utelukket at jeg kan få det til. Men helst ønsker jeg å klare og etablere et tankemønster som et innlegg over her var inne på, som gjør at jeg kan overse min fars handlinger og ikke la den negative energien få overtaket.

[Skylight]

Jeg tror heller du bør få hjelp til å endre tankemønster til å kunne komme deg bort derifra. De menneskene du omgås der kan aldri endres og den eneste du kan endre er deg selv. Husk at dette er ditt liv, time for time, som du investerer i å fortsette med opprettholde gamle minner og følelser fra barndommen og tiden etter dine foreldre skiltes. Vil du virkelig kaste bort livet ditt med å være igjen der? Vil du ikke heller endres selv til å eurobre verden og bli hva du helst ønsker å bli og gjøre? Bygge vennskapsbånd og etterhvert egen familie helt på egenhånd?

Jet vet det er vanskelig å finne et sted å begynne og jeg har selv levd i et samboerskap med barn hvor dens ene far minner om din.... Jeg forsøkte å gi faen, overse, håpe at den andre bedret seg, men til sist så silte jeg meg det spørsmål om jeg virkelig skulle kaste et minutt til av MITT liv... Jeg stakk! Fort! Og jeg er ikke lenger nervøs. Jeg sover godt om natten. Og jeg har ennå ikke angret et sekund.

[Mamma1]

KKontakt en psykolog, få hjelp med angsten din og reis derifra! Dette går da ikke an.

[Gjest Blondie65]

Ta en prat med politiet. Voldelig og truende adferd skal INGEN behøve å lide seg gjennom "for fredens skyld".

Jeg tror forøvrig et velfungerende kollektiv kan være en god ide - men det forutsetter at du drar litt lenger bort slik at du får ordentlig fred fra faren din. Det er ikke bare daglig kontakt men aller helst ukentlig kontakt som bør unngås til du er sterkere.

Lykke til!

[juni]

Selv om det virker skummelt så er det garantert bedre for psyken din å flytte enn å bli!

Kollektiv er hyggelig og du kan likevel være for deg selv på rommet om du vil, vel vitende om at det er andre der hvis du skulle trenge det! Det er jo genialt for deg!

Du kan umulig får endret alt dette, så bare kom deg vekk! Jo fortere, jo bedre!

Ta ansvar for deg selv, ingen andre gjør det! Og så vidt vi vet har du bare dette ene livet!

Klin til og la han være en dritt til han går i grava! La det være og tenk på deg selv, lag deg en fremtid!

Lykke til!

Endret 27. september 2011 av juni