Fortvilet familiesituasjon

[corrado]

Jeg har et problem jeg ikke kommer til bunns i uansett hvor mye jeg tenker på det og blir enig med meg selv og ombestemmer meg igjen! Det har seg nemlig slik at jeg har vokst opp i fosterfamilie pga div ting som skjedde i livet til moren og faren min da jeg var liten. Livet i fosterfamilien har ikke akkurat vært en dans på roser og jeg har hele tiden higet etter å vite hva som skjedde i barndommen min og hvorfor ting ble som de ble. Da jeg ble flyttet i fosterhjem var jeg rundt 2 år. Moren og farenmin va et avsluttet kapittel da ettersom jeg har hørt, men de kom fortsatt på besøk, hver for seg vel og merke. Da jeg ble 4 år forsvant plutselig faren min og ingen visste hvorfor. Fosterfamilien min ga mamma skylden. De har aldri gått overens og skylder alltid på hverandre om en situasjon oppstår. Barnevernet har prøvd å hjelpe med å opplyse om ting å ha samtaler men de har kun gjort ting vondt verre! Mamma fortalte meg etterhvert at faren min bodde nær oslo en plass og hadde funnet seg en ny familie! Jeg var knust og kunne ikke skjønne at han bare kunne stikke av slik. Når jeg var 15-16 år tok farfaren min kontakt per telefon. Jeg pratet med han en god stund, syntes det vaar godt å få pratet med han å få et intrykk av hvem han var. Samme dag fikk jeg en melding av faren min. Han skrev meldingen slik at man ikke skulle trodd han hadde været borte i så mange år, og de siste ordene på meldingen var "jenta mi! hilsen pappa". jeg ble kvalm og ville ikke ha kontakt med ham. jeg syntes ikke han kunne komme å være pappa som om ingenting hadde skjedd etter så lang tid. han skulle til byen der mamma bodde og ville gjerne møte meg. Jeg sa blankt nei! etter det har jeg ikke hørt fra hverken farfar eller far. Har tenkt fram og tilbake om jeg skulle lete dem opp eller la vær. Jeg vil ikke ta kontakt å bli dumpet igjen slik som jeg ble som liten liksom. For et par år siden fant jeg halvsøsteren min på facebook, men det blie ikke mer kontakt enn et par brev. Nå er jeg 23 år og gravid. Jeg har lurt lenge på om jeg skal ta kontakt med farfaren min igjen... Alle fortjener å vite at de er oldefar tenker jeg. I dag da jeg logget meg på Facebook hadde halvsøsteren min lagt meg til som venn, og hjertet mitt hoppet over et par hakk da ejg så faren min stod oppført som far hos henne. Jeg gikk inn på profilen hans men kvier meg skikkelig for å skrive brev til ham! Hva ville dere gjort i min situasjon???

[Shoe]

Kjære deg ts.

Det høres ikke lett ut. nei.

Jeg vil ikke si hva du skal gjøre eller ikke gjøre.

Vil bare ønske deg lykke til uansett hva du velger å gjøre.

Klem.

[AnonymBruker]

Ingen enkel situasjon.

Jeg skjønner at du er redd for å bli såret, men samtidig så har du vel behov for å vite, for å få svar på noen spørsmål.

Jeg tror at du enten må ta sjangsen på at du kan bli såret (håper jo ikke at du blir det), eller at du må leve med endel ubesvarte spørsmål.

Ønsker deg uansett hva du velger, lykke til