Redd for å bli singel igjen. Men skal gjøre det slutt.

[Thing]

Hei. Mann 22 her. Jeg har i det siste hatt det vanskelig sammen med dama. Det er ikke "hennes" feil at jeg vil gjøre det slutt men heller tilstandene hun har. Hun lider av både bipolar og adhd, disse i kombinasjon har gjort at hun blir innesluttet og vil ikke snakke med meg om sine problemer. Hun kan virke "egoistisk" selv om det egentlig bare er det fordi hun er deppa/har det vanskelig.

Vi ble sammen i mai måned rett før grunnlovsdagen, leser du dette min kjære så håper jeg du forstår at jeg har mine behov også.

Problemene i forholdet er flere og alvorlige. Det bare fungerer ikke.

Jeg er den følsomme gutten som får medlidelse av andres problemer når jeg kjenner han/hun. Jeg prøver da å hjelpe de jeg synes synd på. Og alle som har snakket med meg om sine problemer føler seg mye bedre etterpå. Men hun jeg elsker klarer ikke å snakke ut om problemene. Forrige helg var bursdagen min, hun kom på besøk. Vi satt og så film. Hun drar da opp bærbaren sin og chatter med venner fremfor å være der sammen med meg. Hun sitter i andre enden av sofaen for at jeg ikke skal få se hva hun driver med (en type angst). Hun har knapt kroppskontakt med meg, holdt litt hender men ikke stort mere. Etter to lange filmer så finner jeg ikke på noe vi kan gjøre sammen, jeg gravde lenge i hodet for å finne på noe. Jeg endte med å rigge opp med Nintendo 64 og pokemon stadium fordi jeg husker hun snakket om at hun ville spille det en dag tidligere. Fikk knapt respons fra henne.

Klokka ble ett på natta (søndag), da ble jeg for trøtt til å holde meg våken. Så jeg gikk og la meg. Jeg håpte hun kom rimelig raskt og la seg ved siden av meg men det skjedde ikke før klokka var fire. Jeg våknet, og vi hadde en god runde med sex.

Neste dag ble det helt stille, litt kakespising og hun dro klokka 6 på dagen. Jeg fikk ikke en klem en gang når hun gikk på ferga. Trist men sant.

Jeg dro hjem igjen, satte meg ned på pc-en og begynte å skrive. Jeg endte opp med et brev på 700 ord der jeg beskrev mine følelser. Jeg håpte hun kanskje forstod at hun må bidra litt i forholdet og. Men resultatet ble at hun logget av en times tid, logget på igjen og uansett hva jeg skrev var hun ikke på talefot.

Dagen etterpå (tirsdag som var) så prøvde jeg å få kontakt igjen uten noen suksess. Jeg ble irritert, jeg har jo ikke fått noen bursdagsgave fra henne eller en unnskyldning på hvorfor jeg ikke fikk det. Så siden den dagen har jeg ikke skrevet til henne for å se om hun kom til å ta initiativ til noe.

Dialogen vår denne tirsdagen:

Jeg says (21:03):

Får jeg lov til å spørre deg om en ting uten at du forsvinner? Jeg føler det er litt greit for meg å få et lite svar..

Helga som var så var du veldig passiv. Var/er du deprimert?

Jeg says (21:04):

Jeg spør fordi jeg bryr meg om deg. <3

hun says (21:04):

Nei.

Jeg says (21:05):

Ikke? Det bare virket sånn.. Unskyld om jeg misforstår deg til tider. Er litt vanskelig å tolke deg. Så derfor må jeg spørre.

Jeg says (21:09):

En annen ting.. Noe må ha skjedd forrige uke, det på hånden.. Hva plaget deg? (hun hadde kuttet seg med skalpell)

Hun says (21:10):

Litt av hvert.

Jeg says (21:11):

Care to share?

Hun says (21:12):

Da hadde jeg vel gjort det.

Jeg says (21:12):

):

Jeg says (21:14):

Føler på en måte med deg når jeg ser slikt. Jeg synes synd på deg for det selv om jeg ikke vet hva det er.. Men om du ikke ønsker å snakke om det så får jeg leve med det.

Hun says (21:20):

mhhhm

Dro til "Leni" som jeg kaller henne, dette er det nærmeste du kommer en ærlig jente. Hun kan jeg snakke med om alt. Her fikk jeg vite mye som jeg skulle likt at dama mi fortalte meg. Blant annet skal hun begynne på P-piller, hun har vært hjemme fra skolen i nesten en uke og hun har fortalt leni at hun er redd eldre menn (40 årene etc..). Fikk beskjed fra stefaren sin om at hun måte rydde på rommet, hun tåler slikt fra moren sin men ikke fra stefaren sin.

Så jeg sitter nå på rekkverket og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Samme hva jeg prøver å snakke med henne om i forholdet blir jeg avvist. Jeg har unngått og ta kontakt med henne siden tirsdag på grunn av den skuffende helga. Jeg er ikke deprimert eller lignende, men jeg tenker mye på henne. Som sagt så føler jeg med henne når hun har problemer.

Hva vil jeg med denne tråden vet jeg ikke helt.. Lufte tankene er vel det mest fornuftige å si. Jeg elsker henne, men når hun er slik som hun er så er det vanskelig for meg å være sammen med henne.

Så jeg har noen spørsmål..

Er dere enige i mitt valg om å gjøre det slutt? Hvorfor er dere enige/uenige?

Jeg er ikke redd for å VÆRE singel men jeg er redd for å være singel lenge. Jeg har flyttet til et nytt miljø denne måneden og klarer ikke å finne noe fotfeste.. Jeg er sjenert, lite kjent i byen og leter etter venner/ny kjæreste. Har også dårlig selvtillit og er kraftig overvektig. Er redd for at ingen vil ha meg.

Hva tenker dere om dette? Mye tekst og sikkert rotete og ufullstendig, men jeg ønsker at dere deler deres tanker og meninger, om dere er for eller mot mine valg.

[Gjest Blondie65]

Jeg vet ikke nok om kjæresten din til at jeg kan hjelpe med hva som plager henne. Men det er helt håpløst å være med en som responderer så lite på det du sier.

Jeg er selv sjenert og når jeg må ta alt initiativ og blir møtt med enstavelsesord - ja da går jeg. Det er ikke liv laga rett og slett fordi jeg vet at når noe blir vanskelig så vil jeg mest sannsynlig selv trekke meg inn i mitt eget skall og da blir det helt feil at den andre parten allerede er der inne.

Jeg hadde tatt det som en direkte fornærmelse at hun velger å fortelle til venninnen sin hva som er feil og ikke deg på tross av direkte spørsmål. Jeg mener ikke med dette å si at hun ikke skal betro seg til venninne, men man bør beære sin kjære med informasjon når denne blir etterlyst.

Siden du kjenner venninnen hennes godt, kanskje du kan sende et budskap gjennom henne til din kjæreste: åpne opp når jeg spør deg eller så kan vi ikke være sammen mer. Kanskje hun forstår det?

Når det gjelder ensomhet og sjenerthet: dette er en gigantutfordring. Finn deg en interesse der du kan delta på kurs eller faste aktiviteter. Da finner du andre med samme interesse og kan bli kjent. Hvis du f.eks. liker fotografering - meld deg på et fotokurs så treffer du andre som også fotograferer. Kanskje det blant disse finnes noen som har lyst å gå tur med fotoapparatet - og vips så har du blitt kjent med noen. Jeg har brukt dette tidligere da jeg selv ble singel til å øke kontaktflaten og komme meg ut blant folk. Da slipper jeg å være i fokus - det blir interessen/hobbien som blir tema og det er det også da lettere å snakke om.

Ikke vær sammen med noen grunnet redsel for ensomhet.

[AnonymBruker]

Hei du:)

For det første trenger jenta hjelp! Men det virker ikke som om du er den rette til å hjelpe hun. Jeg tror at du bryr deg om hun, men jeg tror du er mer forelska i det å ha en kjæreste enn å ha hun som kjæreste! Da er det riktige å gå fra hun uansett hvor vondt det gjør!

Ene eksen min var der for meg når jeg var veldig deprimert og slet med angst. Jeg hadde flere selvmordsforsøk som han stoppa... Han var den som til slutt løste ut alle alarmknapper og gjorde så jeg fikk hjelp. Der og da var han den rette fordi han elsket meg så høyt og ville være med meg uansett feil og mangler. I våres var han sammen med ei jente som slet med depresjoner og truet med å ta livet sitt osv. Han ringte til slutt meg i fortvilelse etter å lenge ha ønsket å komme seg ut. Det var en del kvelder med prat og jeg rådet han til å forlate hun. Jeg sa til han at han trengte ikke stille opp en gang til om han ikke orket, at det ikke nødvendigvis var hans jobb om han ikke følte seg som den rette til å gjøre det. Jeg gikk til og med så langt som å si at hun tar ikke livet sitt, enda jeg aldri hadde møtt jenta! Men som jeg sa til han og som mange som vet en del om folk med depresjoner, en som har et sterkt ønske om å dø gjennomfører det! En som bare truer med det eller bare skader seg selv "litt" ber om hjelp. Du vet aldri, men du skal ikke ta på deg en jobb du ikke føler er rett for deg! Du skal ikke være sammen med noen fordi det er synd på dem. Du ønsker jo ikke å være sammen med jenta, og selvom det gjør vondt å såre noen så er det faktisk det som er mest riktig i lengden om man ikke har følelsene der.

Han jeg bodde med sist truet faktisk med å kjøre seg i hjel den kvelden jeg gjorde det slutt, og han var ikke den deprimerte typen. Jeg skjelte han huden full for å true med noe sånt! Og dette fikk han høre i et par uker etterpå at sånt truer man ikke med!

Over til det at du er redd for å være singel, redd for å ikke finne noen som vil være glad i deg.. Først må du faktisk elske deg selv! Først må du tørre å være alene og lære deg å underholde deg selv. Jeg var livredd når jeg flytta fra eksen, livredd for å være alene, livredd for at jeg skulle være alene for alltid og ikke ha noen å finne på noe med. Jeg flytta til et helt nytt sted, flytta helt for meg selv og starta på bunn. For å være helt ærlig så elsker jeg det! Jeg har fått masse gode venner på jobben, føler jeg kan gjøre mer som det passer meg, og koser meg søndagene jeg bare ligge rett ut i morgenkåpa og late meg:P Det kommer selvsagt dager jeg savner det å ha en kjæreste, men det stresser meg ikke på samme måte som før... For jeg ser at jeg klarer meg selv, jeg klarer å lage middag til bare meg, jeg klarer å sovne på egenhånd med alle skumle lyder.. Jeg vet at jeg er en jente som gutter liker da, men noen ganger er jeg likevel redd for at jeg ikke skal finne en som elsker meg for den jeg er. Finne en som kan behandle meg sånn jeg har funnet ut at jeg fortjener.

Til sist skal du ikke glemme at det finnes nok jenter der ute som vil ha en bamse;) Ei som ikke vil ha sixpack å kose med er ikke vanskelig å finne;) Du trenger ikke være redd for å være alene. Vær deg selv;) Og jenter liker å få litt motstand også så ikke vær for snill;)

[Thing]

Takk for gode svar, blir rørt av at folk kan bry seg om helt ukjente personer på et forum. Jeg ønsker meg ut av forholdet. Besøke en psykolog som jeg kan snakke med om livet mitt, få oppklart hvorfor jeg er slik jeg er, hvordan bli mer selvsikker og hvordan sosialisere meg i et nytt miljø, helst folk i min aldersgruppe.

Min kjære har det tungt om dagene, og det er bare feil av henne og ikke fortelle meg det. Men det er slik bipolar og adhd fungerer oppi hodet hennes. Hun klarer ikke snakke med sine nærmeste, men ode venner har hun ingen problemer med å ta opp ting med.

Jeg har faktisk bedt Leni om å snakke med dama mi om dette, det vi snakket om den kvelden minus det å slå opp. Jeg får full støtte fra Leni og familien min om at dette forholdet ikke fungerer. Men jeg ønsker ikke å totalvrake henne, psyken og selvtilliten hennes. Så jeg må bare være passiv noen dager/et par uker til hun er frisk nok til å ta imot beskjeden min.

Fikk plutselig lyst til å sende henne et nytt brev, men siden det forrige bare fikk henne til å fårsvinne helt vet jeg ikke om det er noen vits..

Hvor kan jeg gå i byen for å skaffe venner? Frister å gå på bar og finne folk og sitte med. Finner ikke så mange andre plasser å møte folk på i byen.

[Gjest Blondie65]

Hvor kan jeg gå i byen for å skaffe venner? Frister å gå på bar og finne folk og sitte med. Finner ikke så mange andre plasser å møte folk på i byen.

Jeg finner kun andre bekjente på bar når jeg er med andre bekjente. Synes selv jeg i liten grad blir godt kjent med andre på bar dersom jeg går dit alene.

Som jeg nevnte anbefaler jeg heller å melde seg på kurs eller engasjere seg i en hobby/interesse. Foto var bare et eksempel. Det kan være andre ting som du interesserer deg for.

[AnonymBruker]

AB som svarte deg over her.

Jeg har bare møtt folk på jobb og gjennom de på jobben så langt.. Men en hobby er jo ikke dumt! Har tenkt den tanken selv, men passer ikke med min jobb... Har du tid og mulighet til å skaffe deg hund? En hund gir jo både selskap og gir en lett start på samtalen! Skal innrømme at så langt har jeg bare prata med barn og godt voksne om min hund, det er ikke akkurat aldersgruppene jeg ser for meg venner i men:P

Undersøk hva som finnes av tilbud der du bor;) Har du noe du liker spesielt å holde på med?

[Gjest Blondie65]

MEN:

Kolleger på jobb, hva driver de med da? Er det noen av dem man kan dyrke noen fellesinteresser med? Har bedriften et idrettslag? Kan man avtale med noen av disse å dyrke noen interesser eller ta en lønningspils? Dette forutsetter jo selvsagt at disse kollegene drar med seg sine venner igjen slik at man utvider bekjentskapskretsen den veien. Jeg har vært lite flink til denne siste biten selv, men jeg ser at jeg har blitt kjent med svært mange av mine venners kolleger.

[Thing]

Da har jeg fått tatt meg sammen. Ingen kontakt med henne ennå.

Har sett meg rundt på datingsider. Ikke nødvendigvis etter en kjæreste men heller venner, så jeg har noe å gjøre på fritiden så jeg slipper å sitte på hybelen min hele døgnet.

Hva kan jeg si.. Min kjære har veldig lite hun vil si, hun er slik mot de aller fleste med veldig få unntak. Hun er slik mot familien sin, mot meg og de aller fleste som står henne nærmest. Og slik vil hun være i lang tid fremover. Det er slik bipolar og adhd fungerer, uten at jeg ønsker å bruke tid på å utdype dette grunnlaget.

Hun blir innesluttet når hun har det vanskelig, lar seg ikke hjelpe og må bare komme seg ut av det på egenhånd.

Jeg har endelig gitt slipp på henne, bryr meg ikke om at hun logger på skype, at hun skriver ting på facebook. Eller snakker med eksen sin på msn.

Abg. det med datingsider så har jeg plukket meg ut to sider som virker lovende. Disse to sidene skal jeg følge med på daglig. Kontakte andre personer på, og forhåpentligvis skaffe meg venner den veien, når jeg ikke finner andre aktiviteter som de på jobben driver med som jeg ønsker å delta på. Jeg har veldig få hobbyer som jeg liker å dele med andre. Holder for det meste på med pc, og tekniske duppeditter.

Skal til å mekke bilstereo på bilen, ellers har jeg lite som jeg gjør på fritiden.

Har ikke samme frykten nå som jeg hadde før. Føler meg mer fri, føler jeg kan gå på byen en tur uten å være redd for å drite meg ut i like stor grad. Men jeg vet fortsatt ikke hvor jeg kan begynne for å skaffe venner/ny kjærste.

Har kontakt med tidligere klassekamerat og nå kollega, fortalte han alt jeg hadde på hjertet så han fikk vite hva som foregikk rundt meg. Han kommer til å ta meg med på aktiviteter når han ser muligheten byr seg. Satser på litt festing og lignende fremover.

Dere er forresten flinke til å forstå situasjonen, og de antakelsene dere har hatt så langt om min kjære er ikke så langt fra sannheten. Dere har forstått situasjonen. Takk for at dere bruker tiden på lille meg.

[AnonymBruker]

Det er godt å høre at du har funnet ut litt:) Bra du har begynt å se etter flere venner og har delt det med noen som er i livet ditt. Er en vond situasjon du er i, og det er på ingen måte lett å leve med noen som er sånn. Du kunne ikke tenke deg å begynne å trene da? Ikke for å bli muskelbundt! Som sagt tidligere er det nok av jenter som liker å ha en "bamse" kjæreste(meg inkludert), men trene har vi alle godt av uansett og det er en måte å bli kjent med folk på det også. Bare en tanke som datt ned i hodet på meg Finnes ikke noen bilklubber om du har interesse for bil da?

Er ikke helt det samme å ha vært deprimert og leve med sosial angst, men samtidig har jeg en viss forståelse for det. Og jeg har klart å sette meg inn i hvordan det er å være "pårørende" i en sånn situasjon til en viss grad. Beundrer de som klarer det, men har full forståelse for de som ikke orker.

Masse lykke til videre:)

[Thing]

Vel..

Nå har jeg holdt ut i fire måneder med henne der to av dem var helt fine. De to siste ble bare ræva. Disse to siste månedene har jeg prøvd alt jeg kan for å holde det gående.

Hun fikk ringe når hun var i byen og manglet sted å overnatte på, selv midt på natten kunne jeg hente henne.

Jeg har tilbudt henne å ta henne med på bading, kino, helgebesøk osv.. Hun har ikke spurt meg ut eller på besøk så mye, hvertfall ikke i det siste. Hun har dratt meg med på en fest og noen turer hjem til henne men ellers har jeg måttet jobbe for å få ting gjort.

Å trene på treningsstudio er ikke helt min greie, jeg har prøvd det før og jeg gir det bare opp. Skal jeg trene må det være mer casual og mindre seriøst, samtidig som det ikke bør være overfylt med muskelbyggere, jeg blir ukomfortabel på treningsstudio både på grunn av min størrelse og på grunn av andres muskler.. Kan nesten kalle det en form for angst.

Jeg er ikke særlig interessert i hverken bil eller høyt volum, men det var for lite trykk i anlegget som er i bilen, derfor ble det en sub som jeg skal ha i bagasjerommet. Har lite peil på bil og er ikke typen som kjører bare for å kjøre. Jeg vokste rett forbi det stadiet der ungdommen viste muskler, bil og velstanden sin. Og gikk rett på det emosjonelle, lytter gjerne når noen vil snakke osv.. Men det er vanskelig å overbevise de man ikke kjenner om hvilken god person jeg er..

Bare så det er sagt, humøret mitt har blitt det normale igjen, energinivået mitt har økt noe ekstremt og jeg føler meg klar for en tur på byen etc..

Skal forresten på LAN neste helg.. 300 personer med pc og 200 gjester. Skal forsøke å være ekstra sosial der og prøve å få tips fra bror (ja, vi er åpne med hverandre, faktisk) og kompiser som jeg henger med da. Kanskje jeg får meg noen nye byvenner der?

[Gjest fersk lærer]

Det høres ganskje slittsomt ut. På en måte, så bør man ikke gå fra en person bare på grunn av depresjon, men når det påvirker kommunikasjonen i forholdet...

Ikke vær red for å være alene. Det er ingen god grunn til å bli i et forhold som ikke fungerer helt greit.

[Thing]

Skal slå opp nå i helgen, helst face 2 face. Men lar det seg ikke gjøre prøver jeg over telefon eller skype.

Skal ut av forholdet så snart som mulig. Er bare så lei hele greia nå.

[AnonymBruker]

Vær så snill og slå opp face2face! Noe annet er bare teit!

[Thing]

Igår rett før jeg sovnet innså jeg at det kun var face2face som var lurt.. Noe annet kan slå tilbake på meg selv senere, kanskje det blir rykter om at jeg ikke er til å stole på etc.. fordi jeg slår opp over telefon eller lignende.

PS: Du er ikke dama mi vel? Du skrev så direkte..

[AnonymBruker]

Pga måten du skriver på trodde jeg du hadde slått opp for lenge siden.... Litt tidlig og begynne tenke på en ny? FØR du har slått opp.

Bor hun langt unna? Ville tatt en tur idag og forklart situasjonen for henne. Måten du tenker på ville gjort hvilken som helst jente innesluttet og redd, jeg ville også dratt meg bort om jeg forstod at mannen som skal være glad i meg har gitt opp fullstendig.

Men ikke vær fjortiss, blir som å be kompisen gi kjæresten en postit lapp med "Det er slutt". SNAKK med henne.

[AnonymBruker]

Nei, jeg er singel jeg:P Og hadde jeg vært dama di så hadde jeg dumpa deg alt, for jeg hadde skjønt det ut i fra tråden;) Men ja det er vondt og vanskelig å dumpe noen face2face.. Uansett må du bare være sterk og huske på at det er vondere å bli dumpa på noen annen måte, dessuten er det barnslig! Jeg dumpa faktisk ene eksen min over msn, men vi bodde 60mil unna hverandre og han var veldig kontrolerende så når jeg prøvde face2face to ganger og begge gangene overbeviste han meg om at det var feil, da fant jeg ut at msn var beste mulighet! Ville ikke akkurat dumpe han på flyplassen, og han trua med mye rart de gangene jeg prøvde. Uansett angrer jeg på at jeg ikke var sterkere den gangen, men jeg vet at han hadde en makt over meg som gjorde det umulig.

Ble også dumpa på melding en gang da jeg satt på bussen hjem fra han jeg var sammen med da, men da var jeg 14år.. Så satt jeg der på bakerste rad og gråt. Han og jeg prøvde igjen og neste gang ble vi enige face2face om at det var best å gå fra hverandre. Det gjorde vondt da også, men meldinga gjorde vondere...

[AnonymBruker]

Hat fått tenkt mye nå disse dagene, og fordi jeg ikke vil drite meg ut så gir jeg henne en sjanse i ferien (hele kommende uke) som hun får vise om hun virkelig klarer å yte sin del av forholdet. Det er kanskje dumt av meg å gi henne en sjanse. Men jeg har sterke følelser for henne, og jeg vil ikke dumpe henne uten å ha gitt en advarsel først om at hun må skjerpe seg.

Om alt klaffer idag så tar jeg og besøker henne, tar opp problemstillingen og forklarer henne at hun må vise initiativ i forholdet. Skal også forsøke å ta opp det med at jeg ikke fikk noen gave for å se hvorfor det ble slik. Hadde vært overlykkelig av en liten tegning med noen ord på jeg. Trenger ikke materielle goder, det har jeg nok av.

PS: Jeg leser det dere skriver, men det er vanskelig å komme med fornuftige svar til tider. Takk til alle som har delt sine meninger så langt.

[AnonymBruker]

Det er jo helt opp til deg å gi hun en ny sjanse. Et råd fra ei som har testa dette er at hvis du egentlig er ferdig med forholdet så nytter ikke en ny sjanse. Jeg har hatt veldig sterke følelser og gitt en ny sjanse selvom jeg egentlig vil ut. Problemet mitt blir at jeg klarer ikke 100% gi en ny sjanse og slå fra meg at det er over. Så for meg har det aldri fungert. Det er også sånn at ingen forandrer seg for godt på en uke! Det er en lang prosess å forandre seg selv! Han jeg bodde med fikk vite nøyaktig hva han gjorde feil og hva jeg ville at skulle bli anderledes og selvom det var slutt så ville han forandre seg. Etter en uke skjønte han at jeg kom til å dra uansett og da blei han seg selv igjen! Han var en drøm i en uke, så var det tilbake til helvette og jeg kunne ikke komme meg ut fort nok!

Jeg skjønner vedlig godt hva du tenker og mener, men det er sjeldent så lett.

[Thing]

Jeg forstår det du skriver. Uansett fortjener hun en sjanse. Jeg har ikke rukket å gi henne en advarsel av noe slag om at forholdet er ute av kurs, så å plutselig si hade når hun tror forholdet er supert og alt er vel med meg og mine tanker blir bare feil. Hun kommer til å bli knust på toppen av at hun ikke har det bra med seg selv. Så jeg føler det er rett å si ifra først, se det an en uke eller mer også eventuelt gjøre det slutt for da er hun forberedt.

[Thing]

Rask oppdatering.. Har ennå ikke fått noe øyeblikk der det passer å slå opp. Hun tar ikke kontakt med mindre jeg skriver hei eller noe på msn. Hun hadde høstferie denne uken, sa hun skulle komme på besøk, men det har det ikke blitt noe av. Ved to anledninger har en fotballkamp og venner vært prioritert foran sin kjære. Jeg kan dekke hennes reiseutgifter osv.. Men det ser ikke ut til å hjelpe.

Ikke kom med "jeg kan dra til henne og si det" for det fungerer ikke. Huset er fult av småbarn og foreldre til enhver tid, og denne samtalen krever fred og ro.

Har fått "Leni" til å dra henne med til meg engang i neste uke.

Så her sitter jeg og glaner på datingsider etter mulige partnere, har også kommet i kontakt med ei som bor like utenfor byen. Men føler det er feil å date henne før jeg får det gamle forholdet ut av verden..

Er så lei av å vente på det rette øyeblikket å slå opp på.. Hater å vente på slikt.