Vært singel hele 20-årene.

[AnonymBruker]

Jeg har så og si vært singel hele 20-årene. De fleste av mine nærmeste venninner har hatt kjæreste hele tiden og vært i lange forhold. De aner ikke hvordan det er å være singel.

Har en venninne, som etter å ha vært med kjæresten sin siden hun var 18, hadde en pause i sitt 8 år lange forhold. Den varte i 1 mnd, og da la hun hånden sin trøstende på skulderen min og sa: "Nå skjønner jeg hvordan du har det som singel, og det er veldig fælt..."

Husker jeg måtte le innvendig, for 1 mnd er da ingenting mot 10 år!!!

20-årene er liksom de viktigste årene der man vil ha kjæreste og få erfaringer og oppleve ting. Men å være singel innebærer mye ensomhet og å bli veldig selvstendig uten å ha noen å støtte seg på.

Iblant hadde det vært fint å ha en kjæreste, som den gangen jeg måtte undersøke om jeg hadde kreft. Jeg gikk alene til undersøkelse og fikk prate med en der, men heldigvis var det ingenting galt Kunne sikkert pratet med en venninne og hatt henne med som støtte, men jeg vil ikke at alle skal vite det. Venninnene mine forteller jo alt i kjærestene sine. Hadde jeg hatt en kjæreste kunne vi pratet om dette og hatt det for oss selv.

Så er det jo godt å kunne prate med kjæresten når man har dårlige dager, eller man gruer seg til ting, eller man ikke vet hvordan man skal løse et problem.

Ringer jeg venninner, vet jeg at de sier det til kjærestene/samboerene sine.

Ja, det hadde vært fint med en å lene seg på som støtter deg i tykt og tynt, men det eneste gode er at jeg som snart 30-åring, kanskje vil møte noen snart og være stormforelsket i 30-årene, og itillegg få en med masse hår på hodet

[Gjest Regza]

Nei, en måned mot ti år er ingenting, men for en som -alltid- har vært i forhold så er det å plutselig være alene utrulig vanskelig fordi man er jo så vant med å alltid ha noen der.

Ikke alle finner noen de passer med, er ikke noe galt i det.. så lenge du har det fint ellers utenom savnet =)

[AnonymBruker]

Nei, en måned mot ti år er ingenting, men for en som -alltid- har vært i forhold så er det å plutselig være alene utrulig vanskelig fordi man er jo så vant med å alltid ha noen der.

Ikke alle finner noen de passer med, er ikke noe galt i det.. så lenge du har det fint ellers utenom savnet =)

Ja, det savnet ... noen ganger er det helt grusomt! Da lurer jeg på om jeg orker å leve siden jeg føler meg så alene og ensom.

Som regel har jeg så mye å gjøre på slik at jeg ikke har tid til å tenke på det. Men iblant, når man sitter alene på kvelden eller ligger alene i sengen sin natt etter natt etter natt ... da kan man bli veldig trist og lei.

[Rofl]

Fikk ikke min første kjæreste før jeg var 25. Varte ikke lenge. Min andre kjæreste slo opp med meg rett før jeg ble 27. Det hadde ikke vært noe lenge det heller. Er nå singel igjen å liker det ikke noe spesielt mye Var jomfru frem til første kjæresten også så viste egentlig ikke noe om noe så det var ikke så gale men merker nå at det jeg savner mest er nærheten og det å ha noen man kan snakke med alt om som er der og bryr seg om deg.

Om du ikke har et dyr kan det kanskje hjelpe deg litt på ensomheten? Vet det hjalp meg og andre jeg kjenner som har litt samme situasjonen.

Må aldri gi opp Digital klem til deg

[AnonymBruker]

Fikk ikke min første kjæreste før jeg var 25. Varte ikke lenge. Min andre kjæreste slo opp med meg rett før jeg ble 27. Det hadde ikke vært noe lenge det heller. Er nå singel igjen å liker det ikke noe spesielt mye Var jomfru frem til første kjæresten også så viste egentlig ikke noe om noe så det var ikke så gale men merker nå at det jeg savner mest er nærheten og det å ha noen man kan snakke med alt om som er der og bryr seg om deg.

Om du ikke har et dyr kan det kanskje hjelpe deg litt på ensomheten? Vet det hjalp meg og andre jeg kjenner som har litt samme situasjonen.

Må aldri gi opp Digital klem til deg

Hehe, digital klem til deg også

Hvor gammel er du nå da? Kjipt med dine to korte forhold, men samtidig er du nå en erfaring rikere både på godt og vondt

Kanskje alle gode ting er tre?

Jeg prøver å se frem mot 30-årene, at det skal være mine beste år

[Rofl]

Aww tusen takk

27 men til sammen har ikke forholdene vart mer en et år.

Ja får håpe det er sant. Nærmer meg jo 30 jeg også. Ikke at jeg bryr meg så mye om alder men er litt rart siden de fleste jeg kjenner er i lange forhold og har unger.

Satser på at 2012 blir et bra år

[Gjest Håpløs]

Jeg skjønner hva du mener TS. Jeg synes ikke det blir enklere å være singel selv om jeg har vært det lenge. Føler på meg at jeg snart treffer en da

[Knirke]

TS: Det du trenger er noen nye venner!

Selvfølgelig skjønner de deg ikke hvis de sitter på fanget til kjærestene døgnet rundt. Men tenk når de slår opp.. Hvor bitre de plutselig blir fordi de har kastet bort de beste årene av livet sitt på en dust som ikke var noe å samle på likevel. Så kommer de til deg og vil være "fri og frank", går ut på byen og lirer av seg hvor fantastisk det er å være singel, mens de i virkeligheten er fullstendig desperate i jakten på en ny kjæreste. Så tar de gjerne til takke med en ny middelmålig fyr som de slår opp med i 30-årene og får samme problemet på nytt.

Hvis de ikke får barn og gifter seg da.. Og skiller seg i 40-åra og blir VIRKELIG bitre og frustrerte.

Kjæreste-mennesker er en egen rase. Ikke heng med dem hvis det får deg til å føle deg nedfor. Finn heller noen som er single og tilfreds, så vil det forhåpentligvis smitte av på deg!

[AnonymBruker]

Hva tenker dere langtidssingle mennesker om fremtiden da? Har dere tro på at dere kommer til å møte noen, gå på dates og falle for noen? Jeg merker at nå som jeg er i slutten av tjueårene er det ikke akkurat en kobbel med beilere etter meg lengre...Og jeg er like sjenert og håpløs som jeg alltid har vært...

Hvordan tror dere forresten at en mulig fremtidig partner kommer til å reagere på at du/jeg/vi har vært single såpass lenge? Er det turnoff?

[AnonymBruker]

Hva tenker dere langtidssingle mennesker om fremtiden da? Har dere tro på at dere kommer til å møte noen, gå på dates og falle for noen? Jeg merker at nå som jeg er i slutten av tjueårene er det ikke akkurat en kobbel med beilere etter meg lengre...Og jeg er like sjenert og håpløs som jeg alltid har vært...

Hvordan tror dere forresten at en mulig fremtidig partner kommer til å reagere på at du/jeg/vi har vært single såpass lenge? Er det turnoff?

Jeg har bestemt meg for å jobbe litt aktivt med det. Jeg er i slutten av 20 årene selv og har vært singel nesten hele 20 årene med avbrekk av korte forhold som ikke har funket. Jeg vet at kjærligheten ikke dukker opp når jeg minst venter det, så jeg har heller registrert meg på en nettside og bestemt meg for å date helt til den rette dukker opp. Dater også gutter som jeg ikke er 100% sikre på at er min type, men som likevel virker litt interessante. Mulig noen mener jeg er desperat, men jeg har lyst på egen familie en gang jeg også, og jeg synes jeg har vært alene lenge nok. Tror sjansen øker betraktelig for å møte noen dersom man selv er litt aktiv.

De fleste vennene mine er i forhold og har aldri vært single så lenge av gangen, mens jeg er motsatt. Får alltid høre at jeg er kresen da, derfor prøver jeg ta meg selv litt i det.

[AnonymBruker]

Jeg har bestemt meg for å jobbe litt aktivt med det. Jeg er i slutten av 20 årene selv og har vært singel nesten hele 20 årene med avbrekk av korte forhold som ikke har funket. Jeg vet at kjærligheten ikke dukker opp når jeg minst venter det, så jeg har heller registrert meg på en nettside og bestemt meg for å date helt til den rette dukker opp. Dater også gutter som jeg ikke er 100% sikre på at er min type, men som likevel virker litt interessante. Mulig noen mener jeg er desperat, men jeg har lyst på egen familie en gang jeg også, og jeg synes jeg har vært alene lenge nok. Tror sjansen øker betraktelig for å møte noen dersom man selv er litt aktiv.

De fleste vennene mine er i forhold og har aldri vært single så lenge av gangen, mens jeg er motsatt. Får alltid høre at jeg er kresen da, derfor prøver jeg ta meg selv litt i det.

Du høres veldig lur ut. Det skjer ikke noe uten at man tar tak i det selv. Er i samme situasjon som deg, men er lat og deperimert. Har liksom ikke energi til noe som helst bortsett fra jobb. Kjipt, men sånn er det nå engang.

[Knirke]

Hva tenker dere langtidssingle mennesker om fremtiden da? Har dere tro på at dere kommer til å møte noen, gå på dates og falle for noen? Jeg merker at nå som jeg er i slutten av tjueårene er det ikke akkurat en kobbel med beilere etter meg lengre...Og jeg er like sjenert og håpløs som jeg alltid har vært...

Hvordan tror dere forresten at en mulig fremtidig partner kommer til å reagere på at du/jeg/vi har vært single såpass lenge? Er det turnoff?

Jeg tenker at så lenge jeg føler meg attraktiv selv, får oppmerksomhet fra menn (og kan ta med noen av dem hjem hvis jeg vil) så er det bra nok bekreftelse for meg. Prate kan jeg gjøre med venner/venninner, krangle kan jeg gjøre med min mor.. Har også to mannlige samboere som jeg kan stelle for hvis husmor-genene glimter til. Er forøvrig ikke noe glad i å dele seng eller å bedrive offentlig tafsing, så det er ikke noe tap.

Jeg har lagd profil på sukker, men er i grunn bare ute etter å treffe nye venner og kanskje en flørt. Profilene som søker etter langvarige forhold styrer jeg langt unna, og poengterer det hvis de kontakter meg. Jeg vil heller prøve nettdating FØR jeg evt blir gammel og bitter, enn etter. For er man blitt bitter og desperat, så skinner det igjennom og ingen vil finne deg spesielt tiltrekkende. Bud nr. 1 er å aldri nevne eller i det hele tatt tenke tanken "jeg får meg aldri kjæreste, det er synd på meg", fordi det er en selvoppfyllende profeti (mitt favorittord)

Aksepterer du en skjebne som singel, så blir du også mer attraktiv. Du har alt å vinne, og ingenting å tape!

Gosh... Hør på meg.. Skulle tro jeg holdt kurs i dette

[Rofl]

Jeg tar gjerne et kurs hos deg Knirke

[Wunderbarbara]

Jeg har så og si vært singel hele 20-årene. De fleste av mine nærmeste venninner har hatt kjæreste hele tiden og vært i lange forhold. De aner ikke hvordan det er å være singel.

Har en venninne, som etter å ha vært med kjæresten sin siden hun var 18, hadde en pause i sitt 8 år lange forhold. Den varte i 1 mnd, og da la hun hånden sin trøstende på skulderen min og sa: "Nå skjønner jeg hvordan du har det som singel, og det er veldig fælt..."

Husker jeg måtte le innvendig, for 1 mnd er da ingenting mot 10 år!!!

20-årene er liksom de viktigste årene der man vil ha kjæreste og få erfaringer og oppleve ting. Men å være singel innebærer mye ensomhet og å bli veldig selvstendig uten å ha noen å støtte seg på.

Iblant hadde det vært fint å ha en kjæreste, som den gangen jeg måtte undersøke om jeg hadde kreft. Jeg gikk alene til undersøkelse og fikk prate med en der, men heldigvis var det ingenting galt Kunne sikkert pratet med en venninne og hatt henne med som støtte, men jeg vil ikke at alle skal vite det. Venninnene mine forteller jo alt i kjærestene sine. Hadde jeg hatt en kjæreste kunne vi pratet om dette og hatt det for oss selv.

Så er det jo godt å kunne prate med kjæresten når man har dårlige dager, eller man gruer seg til ting, eller man ikke vet hvordan man skal løse et problem.

Ringer jeg venninner, vet jeg at de sier det til kjærestene/samboerene sine.

Ja, det hadde vært fint med en å lene seg på som støtter deg i tykt og tynt, men det eneste gode er at jeg som snart 30-åring, kanskje vil møte noen snart og være stormforelsket i 30-årene, og itillegg få en med masse hår på hodet

Selvfølgelig er det fint å ha noen der hvis man går gjennom noe tungt, men må det være en kjæreste da?

Nå vet ikke jeg hva slags venninner du har, men mine venninner klager over sine kjærester 95% av tiden. Og ikke bare kjæresten, men huset som må pusses opp, ste-ungen som er vrang, hyttebudsjettet som sprengtes og sånne ting. Da føler jeg virkelig at jeg har det aldeles knall som singel. Hadde samboer i et par år, og kan trygt si at jeg opplevde mindre da. Da måtte jeg ta hensyn til hva han ville, og hva vi hadde råd til osv. Det var ikke bare å kaste seg på en treukerstur til Thailand, for å si det sånn.

I min vennegjeng er det hvertfall oss single som har hatt de morsomste og mest innholdsrike 20-årene. Den tiden skal jo være litt bekymringsløs, synes jeg. Mens vi har reist jorda rundt så har de med kjæreste sittet hjemme og spist taco.

Så jeg må si at jeg er kjempeglad for at jeg har vært singel mesteparten av disse årene. NÅ som jeg har passert 30 føler jeg meg mer klar for kjæreste, og jeg vil hvertfall ikke tenke at jeg har gått glipp av noe. Men jeg har det kanskje litt for godt alene til å prøve så hardt. Og man mister ikke draget når man blir 30, man blir penere

Endret 26. september 2011 av Wunderbarbara

[Rainbow]

Jeg var singel helt til i fjor, da jeg som 29-åring møtte kjæresten min. Hun er min aller første kjæreste, og jeg var så utrolig frustrert og ensom. Trodde det måtte være noe utrolig galt med meg, siden alle dater og nesten-forhold gikk til helvete.

Jeg følte meg som den mest unormale i verden, som aldri hadde anelse om hvordan det var å være i forhold noen sinne. Ikke bare i tjueåra, men ever.

Men det viste seg at jeg kjente flere som var sånn. Som datet mye og likevel ikke fikk suksess. Likevel skjedde det til slutt. Så jeg forstår frustrasjonen din så utrolig godt, og jeg vet hvor vondt og ensomt det er. Men jeg har likevel troa på at det finnes noen der ute for alle, og håper du finner en kjæreste snart!!

[Gjest MorAase]

Den største utfordringen er jo at en ikke får bygget formue i bolig og at en heller ikek får delt regninger. Utover det er jo det å leve alene å foretrekke.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at så lenge jeg føler meg attraktiv selv, får oppmerksomhet fra menn (og kan ta med noen av dem hjem hvis jeg vil) så er det bra nok bekreftelse for meg. Prate kan jeg gjøre med venner/venninner, krangle kan jeg gjøre med min mor.. Har også to mannlige samboere som jeg kan stelle for hvis husmor-genene glimter til. Er forøvrig ikke noe glad i å dele seng eller å bedrive offentlig tafsing, så det er ikke noe tap.

Jeg har lagd profil på sukker, men er i grunn bare ute etter å treffe nye venner og kanskje en flørt. Profilene som søker etter langvarige forhold styrer jeg langt unna, og poengterer det hvis de kontakter meg. Jeg vil heller prøve nettdating FØR jeg evt blir gammel og bitter, enn etter. For er man blitt bitter og desperat, så skinner det igjennom og ingen vil finne deg spesielt tiltrekkende. Bud nr. 1 er å aldri nevne eller i det hele tatt tenke tanken "jeg får meg aldri kjæreste, det er synd på meg", fordi det er en selvoppfyllende profeti (mitt favorittord)

Aksepterer du en skjebne som singel, så blir du også mer attraktiv. Du har alt å vinne, og ingenting å tape!

Gosh... Hør på meg.. Skulle tro jeg holdt kurs i dette

Bare sånn til informasjon, så virker du allerede veldig desperat og krampeaktig. Virker som du prøver veldig å kompensere for at du ikke har kjæreste, og at det er veldig greit liksom. Men innleggene dine sier det motsatte mener nå jeg.

[Knirke]

Bare sånn til informasjon, så virker du allerede veldig desperat og krampeaktig. Virker som du prøver veldig å kompensere for at du ikke har kjæreste, og at det er veldig greit liksom. Men innleggene dine sier det motsatte mener nå jeg.

Da leser du i så fall mer mellom linjene enn på dem. Jeg ser ikke vitsen med å sitte å prøve å lyve på nettforumer, og enda mindre for meg selv.. Har gjort det før, og det funket dårlig

Jeg liker ikke kjæreste-mennesker, synes de er kjedelige, forutsigbare og uinteressante. Jeg har ikke lyst til å bli en sånn selv, nei

Hva alle andre gjør bryr jeg meg i grunn ikke så fælt om

[Grønt blad]

Da leser du i så fall mer mellom linjene enn på dem. Jeg ser ikke vitsen med å sitte å prøve å lyve på nettforumer, og enda mindre for meg selv.. Har gjort det før, og det funket dårlig

Jeg liker ikke kjæreste-mennesker, synes de er kjedelige, forutsigbare og uinteressante. Jeg har ikke lyst til å bli en sånn selv, nei

Hva alle andre gjør bryr jeg meg i grunn ikke så fælt om

Hva legger du i kjæreste-mennesker? Alle som har kjæreste/samboer/ektefelle? Man kan jo gi råd til single selv om man har kjæreste...

Forøvrig synes jeg dette rådet var bra: Aksepterer du en skjebne som singel, så blir du også mer attraktiv. Du har alt å vinne, og ingenting å tape!

Det hadde jeg gjort da jeg fikk kjæreste, noe som var fullstendig uventet. Jeg hadde akseptert og planlagt framtiden som singel, og var egentlig veldig fornøyd med det (det må være helt oppriktig, tror jeg). Mulig det gjorde meg mer attraktiv, for ikke mange månedene senere satt jeg der med kjæreste.

Dog fungerer ikke denne strategien for alle, men jeg tror uansett det er en god start. Man kan jo være på utkikk selv om man er fornøyd med å være singel.

[Knirke]

Forøvrig synes jeg dette rådet var bra: Aksepterer du en skjebne som singel, så blir du også mer attraktiv. Du har alt å vinne, og ingenting å tape!

Det hadde jeg gjort da jeg fikk kjæreste, noe som var fullstendig uventet. Jeg hadde akseptert og planlagt framtiden som singel, og var egentlig veldig fornøyd med det (det må være helt oppriktig, tror jeg). Mulig det gjorde meg mer attraktiv, for ikke mange månedene senere satt jeg der med kjæreste.

Dog fungerer ikke denne strategien for alle, men jeg tror uansett det er en god start. Man kan jo være på utkikk selv om man er fornøyd med å være singel.

Helt enig! Jeg har heller aldri utelukket at jeg kommer til å få kjæreste. Skjer det så skjer det, men det er ikke noe hast

Hva legger du i kjæreste-mennesker? Alle som har kjæreste/samboer/ektefelle? Man kan jo gi råd til single selv om man har kjæreste...

Jeg bruker "kjæreste-menneske" litt som et skjellsord for alle som begynner å si "vi" istedenfor "jeg", leier lanke offentlig, glemmer alle vennene sine, setter seg på sofaen og spiser potetgull og lar seg selv forfalle... Ikke dermed sagt at alle som har kjærester er/blir sånn