Poblemer i ny-familien

[Gjest Gjest]

Mannen min har to tenåringsbarn 50% av tiden, med moren boende rett i nabolaget.

Sammen har vi to mindre barn.

Jeg synes ofte han prioriterer tenåringsbarna på ettermiddagen foran de to yngste barna. Jeg kan på en måte skjønne at det er mer interessant å følge 14 åringens fotballkamp, eller at det kjennes mer nødvendig å hjelpe med lekser, men resultatet av det er at det alltid er jeg som tar initiativ hvis de to yngste skal følge en aktivitet, jeg som kjører, henter og venter, eller som tar ansvar for å avtale med andre foreldre. Og det er alltid jeg som går på foreldremøter.

De to eldste kan ha begge foreldrene tilstede på trening/kamper, eller begge foreldrene tilstede på foreldremøter, mens jeg alltid stiller, og alltid alene (vi har ingen barnevakt, poenget er at noen ganger kunne han tatt initiativ).

Han sier at han er like glad i alle barna sine, men for meg er handling viktigere enn ord. Det er de små tingene i dagliglivet som viser om du er engasjert eller ikke, om lillemor skal få gå på kor, om lillebror skal få lære seg å svømme, om du stiller i foreldresamtaler og foreldremøter, om barnehagedressen er vasket. Han gjør alle disse tingene for de to eldste, er med på mail-lister, snakker med andre foreldre, vet hva som skjer i idrettslaget, sørger for utstyr, vasker treningstøy, osv. Jeg kunne ønske han viste det samme engasjementet for de to barna vi har felles.

Jeg er skuffet og trenger noen konstruktive råd. Bare så det er sagt, så fungerer ting ellers godt, alle barna er sosialt veltilpasset og klarer seg bra. Vi voksne har gode jobber, men vi bor langt borte fra slekt og familie og har ingen hjelp utenfra.

[AnonymBruker]

Føler han kanskje at han må "ta igjen" det tapte siden de to eldste er borte annenhver uke? Og dermed overkompenserer han?

Hva med å lage en oversikt over hvor mye tid han bruker på de eldstes fritid og hvor mye han bruker på de yngste. Jevner det seg ut i det lange løp, eller blir det veldig skjevt fordelt?

Han bør jo helt klart gjøre et forsøk på å fordele seg likt på alle fire barna. Hvis han ikke klarer det så kan jo trøsten for deg være at de eldste er så store at de om kort tid (et par år kanskje?) kanskje vil ønske mindre innblanding av foreldrene, og da får far mer tid til de yngste.

Foreldremøter og slikt bør far stille likt opp på som deg, med mindre det er veldig vanskelig for dere å få til.

[Gjest Gjest]

TS

Han behøver ikke å kompensere for "fri-uka," han følger opp trening og lekser da også, ikke daglig, men hvis det skal være prøve på skolen eller kamp eller det et behov for å kjøpe nye leggbeskyttere eller kjøre til frisør, eller arrangement i regi av skole - han stiller da også.

Han har aldri fulgt noen av de yngste på fritidsaktivitet.

TS

[Gjest Gjest]

TS

Han behøver ikke å kompensere for "fri-uka," han følger opp trening og lekser da også, ikke daglig, men hvis det skal være prøve på skolen eller kamp eller det et behov for å kjøpe nye leggbeskyttere eller kjøre til frisør, eller arrangement i regi av skole - han stiller da også.

Han har aldri fulgt noen av de yngste på fritidsaktivitet.

TS

Du får gi han tydelige beskjeder.

I dag/morgen er det du som må følge X på trening/aktivitet.

Og han har ikke noe valg om du tar å finner på noe annet som Du ønsker å gjøre uten barn på slep.

[AnonymBruker]

TS

Han behøver ikke å kompensere for "fri-uka," han følger opp trening og lekser da også, ikke daglig, men hvis det skal være prøve på skolen eller kamp eller det et behov for å kjøpe nye leggbeskyttere eller kjøre til frisør, eller arrangement i regi av skole - han stiller da også.

Han har aldri fulgt noen av de yngste på fritidsaktivitet.

TS

Men fritid er jo ikke bare lekser og organisert fritidsaktiviteter. Han tilbringer vel tid med de minste hjemme? Leker med dem, f.eks.? Se på den totale tida han tilbringer med alle barna, og se om det fortsatt blir skjevt.

Jeg mener ikke at han skal slippe unna kjøring osv med de yngste, men kanskje er det ikke fullt så skjevt som du føler?

Min samboer har også store barn og de er langt forbi den tida da de ville tilbringe tid med pappa bare fordi pappa er en ok fyr. Så de må ha et "påskudd" for å tilbringe tid sammen. Derfor tar samboeren min en stor del av henting/bringing til fritidsaktiviteter og deltidsjobber, selv om barna er store nok til å ordne seg selv med buss/tog. Han gjør det for å holde en god kontakt med barna sine selv om de nå er store tenåringer som synes venner er viktigere enn foreldre.

Jeg skjønner din frustrasjon, men jeg skjønner også hans behov for å tilbringe tid med sine eldste. Han føler kanskje selv at han får fulgt opp de yngste nok på hjemmebane?

Jeg foreslår at du har disse tankene i bakhodet når du prater med ham om dette. Vis at du har forståelse for hans behov for å holde de eldste nært seg (snart er de på vei ut av redet og pappa blir mer og mer overflødig i livene deres), men påpek at det ikke blir helt rettferdig at du nesten er alenemor for de to yngste.

Jeg tenker at du kanskje bør akseptere at han bruker mer tid på de eldstes fritidsaktiviteter av de grunnene jeg har beskrevet ovenfor, men samtidig må du kunne forvente at han bruker mer tid på de yngste enn han gjør i dag. Så prøv å komme fram til et kompromiss der dere begge gir og tar litt.