Når økonomien raser sammen

[AnonymBruker]

Dette er nok ingen enestående fortelling.

Jeg og mannen har aldri hatt fete innbetalinger hver måned, men vi har hatt det kjempe fint Aldri problemer med å handle det vi vil på butikken, eller å handle inn klær eller vinterutstyr til barna. (dvs til mitt første barn, felles barn kom senere)

Så ble jeg gravid med felles barn. Fort sykemeldt pga en sykdom jeg har hatt i mange år, men legene ville ha meg i ro. (fortsatt god økonomi)

Ble videre sykemeldt etter endt permisjon. Men fortsatt grei økonomi.

Etter nesten ett år med sykemelding, får jeg en 50% stilling. Jobber mer en 50% så inntekten er ikke så ille.

Dette er en jobb innen min utdanning, og stillingen passer fint for sykdommen. (selv om jeg ikke har vært ordentlig syk på mange år, så virker dette som en god idè, en forsikring.)

Jeg føler meg mer opplagt ved å ikke jobbe fullt.

Sakte men sikkert så blir inntekten mindre, selvsagt, og merker at dette blir for lite. Må ha større stilling.

Jeg jobbet mellom et byrå. Dessverre ble ikke oppdraget forlenget etter 7 mnd. Det hadde jeg virkelig ikke forutsett, det virket som jeg kom til å få fortsette.

Men jeg fikk meget gode referanser, og kom jo til å få jobb igjen Tenkte jeg....

Plutselig. Da får jeg fullt tilbakeslag i sykdommen. (epilepsi)

Mister førerkort igjen. Blir sykemeldt. Jeg som ikke har hatt anfall på mange år.

Ordentlig uflaks å få sykepenger av dagpengene. Nå har inntekten halvert seg i løpet av ett år.

Vi er i ruin. Klarer ikke betale regninger. Dagene består av telefoner hit og dit for å rokkere betaling av regninger.

I tillegg så er jeg dårlig. Trøtt og sliten av ommedisinering. Medisinene tar knekken på meg.

I dag så jeg ingen utvei enn å si opp barnehageplassen til minste som nå snart er tre år

Jeg er så trist, h*n har det så fint i barnehagen. En liten fin barnehage som lærer barna masse fint. H*n får være sosial med andre barn...og ja... det er masse positivt med å være i barnehagen.

SFO for eldste er også sagt opp. Men h*n kan gå hjem og det er ikke såå viktig med SFO.

Det vil ikke være bra for henne, eller meg, å være hjemme. Jeg har ikke mye å bidra med i hverdagen. Jeg føler meg som verdens værste mamma. Stakars barn. Lille barnet mitt Og store barnet, som forstår mer og føler veldig på situasjonen. Det er ikke vell unnt et barn.

Jeg får ikke bidratt i Familien AS. Ingenting. :frown:

Trøtt, grinete, ser ikke ut i motvind, rydder ikke, lager ikke mat. Mannen må ta seg av alt. Verdens beste mann, uten han...tenk da...

Noen må trylle her!

Dette ble langt. Men en kort versjon. Det var godt å skrive det ned.

(kanskje jeg har lagt innlegget på feil sted.)

[AnonymBruker]

Huff, for en historie. Jeg ville først og fremst bare gi deg en stor klem.

Regner med du har vært i kontakt med NAV og hørt om det ikke er noe de kan hjelpe med?

Har dere foreldre (besteforeldre til barna) som dere kunne lagt fram ting for, og fått dem til å betale for barnehageplassen til barnebarnet sitt frem til du får hodet over vannet? I allefall en halv plass? Ja, det er en stor tjeneste å be, men du trenger en stor tjeneste nå.

Ser for meg at det ville vært lettere for deg å komme deg/samle krefter hvis du hadde barnefri midt på dagen - og du fikk begynt i det små, gått en spasertur hver dag for eksempel. Kanskje den ekstra piffen av utelufta gjør at du f.eks. får eneregi til å rydde i et rom, eller handle inn mat og begynne så smått å forberede middagen. Da ville du helt sikkert kviknet til psykisk også, og ikke følt deg så ubrukelig. Og etterhvert (etter den tiden du trenger) modnes kroppen for å komme tilbake til arbeidslivet.

Er helt sikker på at dette går seg til for dere, men det er bare å overleve best mulig frem til da.

[Gjest Jytte]

Jeg støtter forrige innskriver. Hør med barnas besteforeldre .. altså deres foreldre. Mine foreldre hadde med garantert hjulpet til slik at barnebarna deres fikk det best mulig.

Husk at alt ordner seg til det beste - som regel