Studenter: lyver dere til foreldrene om hvordan dere har det?

[Corvus]

Jeg flyttet hjemmefra dette semesteret for å studere. Studiestedet er langt hjemmefra, så jeg ser ikke foreldrene mine før til jul, men de ringer meg omtrent en til to ganger i uken og har gjerne lyst til å høre om alt som skjer med meg og hvordan jeg har det. Jeg har slitt med diverse problemer de siste årene, så de er overmåte glade og stolte over at jeg endelig har fått dette til så tilsynelatende bra.

Når jeg snakker med dem sier jeg at jeg har det helt topp, at jeg har fått mange nye venner og bekjente, finner på ting hele tiden, også videre, også videre. Alt det de vil høre og litt til.

Men i virkeligheten har jeg det kjipt. Kort sagt så sliter jeg med å få venner, orker nesten ikke gjøre noe utenom å gå på forelesning, og er ellers på hybelen for meg selv der jeg merker at jeg blir mer og mer nedfor og tiltaksløs for hver dag som går og mørke tanker begynner å ødelegge synet på livet igjen.

Dette er ikke en tråd hvor jeg søker medfølelse og hjelp til hvordan jeg kan snu situasjonen. Det jeg lurer på er om det er flere som lyver til foreldrene sine om hvordan de faktisk har det. Jeg tenker ikke kun på de som skjuler at de sliter på forskjellige måter, men også dere som bevisst lyver eller legger skjul på de egentlige forholdene, hva nå enn det måtte være.

Er det flere som lyver? Går dere langt med løgnene? Jeg merker at iallefall jeg må begynne å bli mer kreativ for å opprettholde fasaden fremover.

[Gjest gutt92]

Start og tren, inviter folk hjem, stikk på byen/fester, gå turer og snakk med folk.

[AnonymBruker]

Jepp. Løy som det ljoma. Vær ærlig med foreldrene dine, og ta kontakt med rådgiver og psykolog ved det studentsamfunnet du hører til.

[Tweak]

Jeg gjorde akkurat det samme som deg ts!

Men det tar altså tid og energi å bygge seg opp et nytt nettverk på et nytt sted. Det vil, med litt innsats, gå seg til i løpet av noen måneder!

Husk at det er mange andre i samme situasjon som deg nå! Mange som føler at nå vet de hvem alle er men mangler noen å virkelig bli venn med. Det betyr at du fint kan sette deg ved siden av hvemsomhelst og snakke om hvor håpløs forrige foreleser var og høre om denne personen skal i kantina til lunsj eller spiser et annet sted.

Ikke vær redd og blyg nå! Hiv deg på!

Jeg endte opp med å stortrives gjennom 6-7 år med gode venner og et godt studiemiljø selv om jeg ikke kjente NOEN da jeg flyttet dit!

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg er ærlig med foreldrene mine. Har slitt en god del, og da er det ufattelig deilig med gode ord og støtte fra hjemme.

[Gjest Hannee]

Foreldrene mine vil at jeg skal leve livet mitt på en viss måte. Jeg kan ikke være åpen med dem i det hele tatt. Jeg er ikke så sosial av meg, og trives best i selskap med mannen og ei venninne av og til. Ellers så blir det for mye for meg. Jeg liker meg også best hjemme, og rører ikke alkohol.

For dem skal man drikke etter fylte 18 år. Man skal ut å være sosial, og det er usunt å omtrent bare være med parteren sin. Så jeg forteller dem at jeg skal dit og dit med de og de vennene. Og at jeg har det kjempebra og at studiene går veldig bra.

Jeg har det faktisk veldig bra, men det gjør vondt at min måte å ha det bra på aldri vil bli godtatt av foreldrene mine.

Hvis du trenger tips til å takle en ny studenttilværelse så send meg en PM, så kan jeg prøve å hjelpe deg. Kan si at det blir lettere hvor eldre du blir.

[Gjest Delphina]

Har alltid hatt et relativt åpent forhold med foreldrene mine.

Jeg løy sjeldent, jeg sa når jeg hadde det bedritent. Jeg slet veldig med angst og depresjoner det første året, depresjoner som hadde fått herje i årevis, og de visste hvordan jeg hadde det. De ga meg tips og råd, som jeg prøvde å følge etter beste evne. Jeg var mye ute og gikk, prøvde å trene, men jeg fikk så alvorlige angstanfall når jeg gjorde disse tingene at jeg til slutt stengte meg inne. De visste hvor jeg var da jeg ble lagt inn. Det var bare første året i studiene, men jeg har valgt å være åpen med foreldrene mine, har valgt å si at ting har gått bra eller ikke bra. De vil bare det beste, og om du hele tiden skjuler deg bak en fasade, så kan det gå på trynet.

Fikk meg en god del venner også etter det tunge året. Kjempeflotte mennesker alle sammen. Var aktivt med i mange ting.

[Status Quo]

Jeg er ærlig med foreldrene mine. Det er dem, spesielt faren min, jeg støtter meg på når jeg ikke har det så bra. Har jeg opplevd noe trist ringer jeg ofte pappa for trøst og råd. Det har ikke alltid vært sånn da, forholdet til faren min har (merkelig nok?) blitt nærmere etter jeg flyttet ut.

Kanskje du skulle gi dem en sjanse? Det virker slitsomt å skulle opprettholde den fasaden for foreldrene sine. Men så vet jo ikke jeg hvordan forholdet deres er. Har forståelse for at noen har et problematisk forhold der man ikke blir godtatt som den man er, og da er det kanskje lettere å bare si "jada, jeg har det kjempefint" og snakke om skole og været.

[AnonymBruker]

Jeg serverer dem en del hvite løgner. Litt for å slippe spørsmål/graving fra dem, og litt fordi familien min har nok å bekymre seg for (2 stebrødre som begge har hatt det vanskelig).

Har nok blitt ganske flink til det.

[Gjest Jytte]

Jeg hadde blitt utrolig lei meg om sønnene mine ikke var ærlige når jeg ringer og spør hvordan de har det.

Alle kan ha en dårlig dag og jeg mener ikke at de skal fortelle meg alt ... men sånn som går på trivsen i det store og hele .. det håper jeg de er ærlige om.

Selvom barna våre er blitt voksne så er de barna våre gjennom hele livet. Og det er like viktig at barna har det godt når de er 25 som da de var 4.

[Gjest Daenerys]

Jeg er ærlig, og sier det som det er at det er mye denne høsten, og jeg er stressa. De skjønner det veldig godt. Kunne ikke ha løyet om hvordan jeg har det...

[Moscato]

Er ærlig, om så noen ganger etter en del mas fra mamma. Ringer ikke til dem for å klage på eget initiativ.

[Viljaa]

Både òg. Det første semesteret var litt rart/kjipt, men jeg følte ikke for å nevne i detalj hver minste følelse jeg hadde. Og det kom seg veldig etter hvert, så er litt glad jeg gjorde det.

Men om du sliter såppas at det går veldig ut over skolen og hverdagen synes jeg du bør si det, slik at de ikke får sjokk dersom du skulle møte på en vegg.

[Jill]

Nei, lyver ikke, men forteller ikke alltid alt. Som Raggsokk sier, det kan være veldig godt med støttende ord fra foreldrene. Har ikke så mange nære venner, så når samboeren bodde utenlands i vår var det veldig godt å kunne klage litt til mamma.

[Gjest WendyClear]

Jeg er ærlig ovenfor mine foreldre, og merker at moren min blir litt skuffet over at jeg ikke er ute å fester og har mange venner. Jeg trives med å være hjemme med typen og pusle med våre ting i ro og fred. Synes det er synd moren min maser sånn om at jeg må ut å feste hele tiden. Så det resulterer jo i at jeg kommer med noen hvite løgner, sånn at hun skal slippe å uroe seg så mye.

[Gjest Yellow Taxi]

Start og tren, inviter folk hjem, stikk på byen/fester, gå turer og snakk med folk.

Jepp. Løy som det ljoma. Vær ærlig med foreldrene dine, og ta kontakt med rådgiver og psykolog ved det studentsamfunnet du hører til.

Jeg gjorde akkurat det samme som deg ts!

Men det tar altså tid og energi å bygge seg opp et nytt nettverk på et nytt sted. Det vil, med litt innsats, gå seg til i løpet av noen måneder!

Husk at det er mange andre i samme situasjon som deg nå! Mange som føler at nå vet de hvem alle er men mangler noen å virkelig bli venn med. Det betyr at du fint kan sette deg ved siden av hvemsomhelst og snakke om hvor håpløs forrige foreleser var og høre om denne personen skal i kantina til lunsj eller spiser et annet sted.

Ikke vær redd og blyg nå! Hiv deg på!

Jeg endte opp med å stortrives gjennom 6-7 år med gode venner og et godt studiemiljø selv om jeg ikke kjente NOEN da jeg flyttet dit!

Evner dere ikke å lese og forstå innlegget til TS?

Tror dere ikke TS er drit lei av disse klisje rådene?

TS sier spesifikt at det ikke er ønsket og allikevel klarer dere ikke og lavær, - hva er poenget?

Forøvrig er jeg akkurat som Hannee. Jeg er veldig introvert og trives med det. Det er ikke noe foreldrene mine klarer å sette seg inn i så da er det best å bare jatte med. Jeg drikker heller ikke og føler ikke jeg har noe til felles med mine gjevnaldrene.

Endret 23. september 2011 av Yellow Taxi

[Gjest Nica.]

Litt kanskje. Er til tider ganske ensom her, men er glad i eget selskap, så det går for det meste fint.

[AnonymBruker]

Jeg løy også. Ville kjennes ennå tyngre for meg hvis jeg måtte bære min mors bekymringer på mine skuldre i tillegg til mine egne.

Jeg er en som trenger laaang tid på å føle meg vel i sosiale situasjoner med folk jeg ikke kjenner godt. Etter hvert fant jeg noen likesinnede og ting ordnet seg. Men det ville føles som et nederlag å innrømme for mine foreldre hvor ensom jeg egentlig var.

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt utrolig lei meg om sønnene mine ikke var ærlige når jeg ringer og spør hvordan de har det.

Alle kan ha en dårlig dag og jeg mener ikke at de skal fortelle meg alt ... men sånn som går på trivsen i det store og hele .. det håper jeg de er ærlige om.

Selvom barna våre er blitt voksne så er de barna våre gjennom hele livet. Og det er like viktig at barna har det godt når de er 25 som da de var 4.

Etter min erfaring og oppfatning har foreldre som ikke får vite sannheten av barna sine selv stelt seg slik at de havner i den situasjonen, og i mange tilfeller har de også selv fortjent det.

Jeg har i perioder vært 100 % uærlig til foreldrene mine om hvordan jeg egentlig har det, og har snakket om vær, vind og uvesentligheter. Dette har nok smertet dem, og de er ikke idioter og har sannsynligvis skjønt at jeg holdt det meste skjult for dem, men jeg var nødt til å gjøre det for min egen del fordi deres måte å takle min største krise til nå i livet holdt på å ødelegge meg fullstendig. Så da sto valget mellom innholdløs pjatting, eller å bryte all kontakt tvert.

Mine løgner ble altså ikke fortalt for å skåne foreldrene mine, men for at jeg selv skulle overleve. Og slik ser det ut til at flere i tråden har hatt det.

[Ego]

Løy da jeg var student, og lyver nå også. Jeg ser rett og slett ingen grunn til å skape bekymringer for dem (da spesielt min mor) når det uansett ikke er noe de kan gjøre for å 'hjelpe'. De ser nå heldigvis ut til å ha innsett at jeg ikke har noe sosialt liv, så jeg slipper hva/hvem/hvor-spm. Veldig greit, for da trenger jeg ikke lyve så mye.