En joint i ny og ne...

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 28 år, som er i et herlig forhold med en på samme alder. Vi har vært sammen et drøyt halvt år, og det kommer nå opp at han liker å ta seg en joint i ny og ne.

Jeg har alltid hatt sterke aversjoner mot slikt, og heller aldri prøvd noe. Jeg visste at han røyket en del under studietiden, men har vel kanskje hele tiden tenkt at dette er noe han vil legge helt bort når han ser hvor opprørt jeg blir.

Nå har jeg endelig tatt motet til meg og revet av plasteret og fått problemet opp i dagens lys.

Jeg har gått flere runder med meg selv, og prøvd fortelle meg selv at dette må jeg bare akseptere. Men jeg klarer ikke.. Jeg har lest masse om det, og vet at i små doser er det ikke mer farlig enn alkohol. Selv liker jeg å ta en øl. Men, når temaet kommer opp, om jeg er i nærheten av noen jeg kjenner som tar dop, får jeg et slikt stikk i magen. Følelsen jeg får kan sammenliknes med den som hadde dukket opp om han var utro. Jeg sier ikke at det er det samme, men for å illustrere følelsen jeg får innvendig.

Jeg liker virkelig ikke dop, og iallefall ikke at den jeg deler livet mitt med skal bruke det. Og hva er egentlig "ny og ne"?? Jeg kjenner jeg blir paranoid, frykter hele tiden at han skal bruke det, og etter jeg tok det opp for to dager siden har jeg grått og grått. Det er ikke en eneste celle i kroppen min som sier det er riktig å godta dette. Ser for meg at min mann skal være ute og røyke seg fjern med kompisene mens jeg er hjemme og passer hus om ti år. Det er helt uakseptabelt!!

Jeg føler at jeg taper uansett hvordan dette ender.. Må leve med det, eller uten han.

Vi snakket sammen i går, hvorpå jeg gråter og gråter, og prøver få han til å forstå hva jeg føler. Han mener jeg må gi han argumenter på hvorfor jeg misliker det slik, men jeg klarer ikke.. Jeg klarer ikke forklare hvorfor jeg føler det jeg føler. Han mener tanker styrer følelser, og dermed at det må være noe jeg tenker som gjør at jeg har disse følelsene, men jeg klarer ikke forklare hva det er. Jeg misliker det bare. Skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å forstå.

Uansett, det endte med at vi gjorde en avtale; at han skal minimere forbruket, og før en evt hendelse skal han si ifra. Og så skal jeg ikke være paranoid, og reagere som jeg evt må når det skjer.. Ergo, jeg tapte uansett. Han sier at han ikke kan klare å love at han aldri skal gjøre det igjen... om noen måneder, om noen år.

Føler han ikke helt skjønner at jeg dør inni meg uansett. Det føltes umiddelbart godt at vi var venner igjen, men når jeg får summet meg litt, og vært litt alene klarer jeg virkelig ikke å slippe tanken på at jeg faktisk bare må godta at han skal gjøre det en sjelden gang. Det er helt ufattelig. Kjenner jeg da må sette meg i en modus som gjør at jeg får en ”fuck-it” holdning til det, og da blir det mer eller mindre at jeg får en slik holdning til han også, og det er jo ikke sånn jeg vil ha det.

Går med en konstant klump i magen, og i grunn ikke er noe lykkelig. Skal jeg liksom ha det sånn for alltid? Jeg sa til ham i går da vi la oss at jeg hadde så problemer med å slippe det, da svarte han at jeg bare måtte tenke litt og at det sikkert gikk over.

Føler ikke som han skjønner helt hva jeg går igjennom, og også at han tar det litt for gitt og ikke setter pris på det. Jeg spurte han om han satte pris på det, og om han virkelig forstod, og han sa ja.. Men jeg FØLER ikke at han gjør det. Han kan på en måte si hva han vil, men når man ikke føler det.. Om du skjønner? Man kan føle at noen elsker deg eller ikke, uavhengig av hva de sier..

Jeg synes det er helt absurd at jeg skal måtte gå til psykolog for å klare å takle dette på en bra måte som gjør at jeg også kan føle at jeg vinner litt, men jeg vet ikke.. Ser virkelig ikke lyset i tunnelen nå. Er det eneste muligheten liksom?

Uansett, så skal jeg prøve å summe meg litt. Det er jo uansett noe jeg må leve med, eller helt uten.

I tillegg synes jeg det er heeelt absurd at jeg i det hele tatt må godta noe slikt, det strider mot alle cellene i kroppen min. At jeg skal endre alt jeg står for, føler og mine verdier, for at han skal få lov å røyke en joint en gang i året.. Skal jeg virkelig miste meg selv på grunn av det? Det er litt sånn jeg føler det..

Skal jeg måtte bli narkis selv, for å akseptere?

Synes dette er så vanskelig, og klarer ikke helt å tenke rasjonelt, men prøver å holde litt tilbake..

Jeg føler til syvende og sist at det er jeg som gir mest i denne saken, ofrer masse tanker, følelser, prinsipper og meg selv. Og alt han gjør er å holde seg til et minimum. Hva f... er det liksom???

Vet ikke hvordan jeg skal få han til å sette mer pris på det heller. Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å gå inn i fuck-it/you modus, og da kommer jeg til å eksplodere på han en gang og be han reise til helvete. Hvordan våger han å ta fra meg megselv, for denne fillesaken??

Jeg er så rådvill her, og lurer på om noen har noe råd. Jeg akter ikke å prøve det selv, og heller ikke se på at han gjør det for å se at han ikke blir helt gal etc.

Temaet er at jeg ikke liker, og har problemer med å akseptere noe han synes er en filleting, og helt unødvendig å i det hele tatt diskutere.

Jeg klarer ikke forstå at om det er en så filleting, hvorfor holde sånn på prinsippene??

Kjenner jeg er så skuffet, lei meg og rådvill at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er greit, men jeg synes at hvis du ikke synes det er greit, og dere ikke klarer å bli enige, burde du vurdere om forholdet er verdt det.

[Gjest Gjest]

Han ber deg ikke om å gjøre noe. Han ber deg ikke om å prøve. Og du mener du ofrer mer enn han? Han har sagt seg villig til å kutte ned forbruket, informere deg om når han bruker det, men vil fortsatt ha friheten til å bestemme om han røyker en skjelden gang.

Hadde noen kommet til meg med samme uklare argumenter som du gjør, og forsøkt å få meg til å slutte å ta det ene glasset med konjakk jeg tar i året/annethvert år, så hadde jeg nektet.

Om du bør godta det? Eller om han bør godta dine restiksjoner? Sannsynligvis kommer det til å koste mer enn det smaker for dere begge.

[AnonymBruker]

Jeg har nulltoleranse for ulovlige substanser og hadde IKKE ønsket å fortsette med en mann som tok seg en joint i "ny og ne". Jeg skjønner godt at du ikke liker det.

[Sofiasol]

Gjest,

Saken har vel mer eller mindre blitt at jeg må godta å ta en "bullet" de gangene han skal fortelle meg det. For det er det det føles som.. Og vil man være i et forhold hvor man sårer den andre, evt være den som blir såret?

Det handler om verdier også, og er det riktig å forandre seg for at den andre skal få lov til å ta dop???

Får det ikke til å stemme..

[Gjest Regza]

DU bestemmer om du vil fortsette forholdet, DU er den som vil forandre deg, DU er den som gjør dette til ett stort problem. Du ble sammen med han og det første u gjør er å nekte han ting. Han er ett voksent menneske, han bestemmer selv. Om du ikke klarer å leve med det, så MÅ du ikke, du kan finne deg en mann som ikke røyker...

Selvfølgelig legger han ikke noe mer innsats enn å kutte ned litt, hvorfor skulle han forandre seg for deg?

[Murder]

Er det noe annet enn det faktum at substansen han inntar er ulovlig som plager deg? Virker som om han er veldig flink med måtehold, og at dette ekstremt lille forbruket av marijuana ikke påvirker ham som person i særlig grad.

[Gjest Katten.]

Hadde faktisk funnet det bedre om vi tok en joint hjemme i lag, i ny og ne, kontra at vi drikker alkohol.

Så lenge man ikke havner borti miljøet, ser jeg ingen problemer med hasj.

Han er åpen med deg om det, han røyker i ny og ne samt han skal kutte ned på forbruket sitt. Du klarer ikke engang å sette ord på hysteriet ditt, plasserer deg selv på en høy hest kombinert med offerrolle.

Meh.

[Gjest Gjest]

Gjest,

Saken har vel mer eller mindre blitt at jeg må godta å ta en "bullet" de gangene han skal fortelle meg det. For det er det det føles som.. Og vil man være i et forhold hvor man sårer den andre, evt være den som blir såret?

Det handler om verdier også, og er det riktig å forandre seg for at den andre skal få lov til å ta dop???

Får det ikke til å stemme..

Det har du valgt selv ved å "kreve" at han skal si det til deg?

Og det å være i et forhold hvor en sårer den andre går begge veier. Samme med verdier. Skal han forandre seg pga at du har det forholdet du har til hasj?

Om du klarer snakke saklig med han hvorfor du misliker det så kan det være at det endrer seg, men så lenge du bare har "jeg vil ikke du skal gjøre det" som eneste argument kommer du neppe langt.

[Gjest Cuntzilla]

Jeg synes du er litt vel hysterisk.

I et forhold inngår man jo kompromisser, men begge parter må føle de er rimelige. Det du sier med at det stikker i deg og du blir såret er ikke argumenter i seg selv, de kunne blitt brukt om alt fra at han tok et glass øl til at han så en fotballkamp, av en psykopat blir det jo (mis)brukt til alt mellom himmel og jord. Det at den ene ikke liker en ting er ikke alltid et godt argument i seg selv for at den andre skal bøye seg.

Jeg skjønner godt hans side av saken, at han vil bedre forstå hvorfor du føler det du føler og dermed jobbe med det. Men dette vil tydeligvis ikke du, du mener bare han må skjønne det og overdramatiserer noe voldsomt med at du dør inni deg og mister deg selv. De rundene du har gått med deg selv har tydeligvis gått mer til selvmedlidenhet enn holdningsendring.

Men om du ønsker å fortsette et liv hvor du får magesår av å høre om hasjrøyking så er det jo ikke stort mer å gjøre enn å finne seg en som ikke røyker hasj. Du sier du taper uansett og kommer til å se på han på en annen måte, hvordan tror du han hadde sett på deg hvis du klarte å tvinge han til å slutte med hasj med grunnen "just because"? Det er en særdeles tvilsom seier for deg.

[Gjest norah]

Jeg har nulltoleranse mot slikt av ulike årsaker.

Det som slår meg med de som kommer i en posisjon hvor de ser at bruk av rusmidler er problematisk for noen i en nær relasjon(venner/familie/kjæreste/barn) - og de fortsatt argumenterer for bruken av det - er at det sier noe om avhengigheten.

Jeg snur på spørsmålet og tenker; hva er det som gjør at et rusmiddel er så viktig i livet ditt at du ikke kan enkelt prioritere det bort?

Hvorfor er et rusmiddel så viktig i livet til noen at de velger å gå inn i lange debatter, forsvare bruken av det, og tilogmed risikere at mennesker de er glad i forlater dem?

Så er det den juridiske siden ved det; jeg kunne ikke tenke meg å ha barn med noen som setter seg selv i fare for å få narkotikabruk/kjøp på rullebladet. Og hvor skal han oppbevare det? I vårt felles hjem?

Den dagen man blir foreldre har man et nytt ansvar; nemlig barnet.

Da passer ikke noen former for ulovlig rusmisbruk, eller hyppig bruk av alkohol inn i et voksent liv.

Og jeg har ikke forhold til noen jeg ikke ser for meg en lang fremtid med.

[Gjest Gjest]

Det som slår meg med de som kommer i en posisjon hvor de ser at bruk av rusmidler er problematisk for noen i en nær relasjon(venner/familie/kjæreste/barn) - og de fortsatt argumenterer for bruken av det - er at det sier noe om avhengigheten.

Det kan og si noe om at de ikke ønsker at andre skal totalkontollere livet deres.

Jeg er IKKE avhengig av alkohol eller sjokolade, det kan fort gå måneder eller år mellom hver gang jeg tar meg en drink eller et par ruter, men om noen vil ha meg til å slutte 110% så bør de kunne argumentere for det i en betydelig klarere grad enn det TS gjør.

[Wonders]

Ts, jeg kan ikke bestemme for deg. Men hadde det vært meg ville jeg ikke akseptert det.

Rusfri kjæreste er et must.

Noen mennesker er som en

mørk regntung høstkveld

og svartmaler dagene sine.

Vi har valg.

Han kommer aldri til å droppe narkotikan for deg fullstendig, -så hvorfor føler du deg revet i 2? Kjære Ts, jeg har vondt for å forstå at du ikke kommer deg helskinnet vekk fra dette sterkere enn åssen du har det nå.

Endret 23. september 2011 av Wonders

[Shinana]

Jeg forstår deg veldig godt, TS. Det er et vanskelig dilemma du må forholde deg til.

Det å være så glad i en person, og likevel måtte ta et så vanskelig valg overfor vedkommende er ikke enkelt. Jeg har en holdning til dette som er maken til din. Jeg har absolutt nulltoleranse, og den viker jeg ikke ifra. Nå er jeg i et forhold som har vart lenge, og der dette aldri har vært et tema fordi han deler min holdning.

Mange mener at det bare er DU som stiller kravene, men partneren din gjør jo også det. Hans krav er at du skal godta at han bruker hasj. Frontene er steile med andre ord.

Et løfte fra han om å avslutte bruk tror jeg neppe du kommer til å få, og hvis du skulle få det så vil det nok kun være for å redde husfreden.

Dersom jeg var deg så ville nok denne mannen ha blitt min ex.

[Sophie-Ann]

En joint i ny og ne, ser jeg ikke problemet med. Hadde det vært hver helg/daglig, hadde det ikke vært aktuelt. Vi drikker jo gjerne alkohol i ny og ne og ser ikke helt forskjellen her...

[Gjest norah]

Det er forskjell på sjokolade og ulovlige rusmidler. Som jeg sa så involverer bruk, kjøp og salg av ulovlige rusmidler at man setter seg, og nærmeste familie i en potensiell vanskelig situasjon juridisk sett. Jeg vil også minne på at kjøp av ulovlige rusmidler som hasj faktisk er med på å finansiere hele narkoindustrien. Og vi vet det er et faktum at narkoindustrien og andre langt verre industrier finansierer hverandre. Så kan man ta en debatt om legalisering av eks hasj, men faktum er at sålenge det er ulovlig er det en del av en illagal økonomi for fører med seg langt verre ting enn selve substansen man selv inntar i ny og ne. Sånn prinsipielt sett.

[Gjest Gjest]

Det er ikke overraskende å se at det er mange i denne tråden som bruker de samme argumentene som i enhver legaliseringsdebatt. Dem om det, status er at hasj er et ulovlig rusmiddel i dag, og antagelig vil være det i overskuelig fremtid. Men jeg kan ikke se hvordan det kan hjelpe TS, eller bringe denne diskusjonen fremover, om man gjør dette om til en legaliseringsdebatt i forkledning. Kanskje kan det derfor være nyttig å snu litt på TS sin situasjon.

La oss tenke oss at det ikke var hasj TS sin samboer hadde et slikt forhold til, men derimot kvinner. La oss tenke oss at det TS opplevde som et problem var at samboeren hadde sex med andre kvinner mens hun satt hjemme og ventet. Og at samboeren, når TS tok dette opp med ham, svarte at han ikke kunne love å aldri ha sex med andre. At det kunne skje om noen måneder, noen år. Men at han lovet å minimere antallet kvinner, og å gi beskjed til TS før han hadde sex med dem. Ville dette vært ok? Ville det være TS som gjorde dette til et stort problem, ville dette være TS som var kontrollerende dersom hun ikke ønsket å akseptere dette?

Jeg ser at det er store forskjeller mellom kvinner og hasj, men på det viktigste området er likhetene store. Hasjbruken sårer TS, gir henne klump i magen og spiser henne opp innenfra. Slik ville vel de fleste føle det om deres mann var kronisk utro. Poenget mitt er at et forhold handler om å gi og ta. Det handler om å sette krav til hverandre, og til å stille opp for hverandre. Noen krav kan man fire på, andre er absolutte. Hvor grensen går må den enkelte svare for selv. Min mening er likevel at intet forhold er så riktig, så godt, at man kan gå på akkord med sine egne absolutter for å få det til å fungere.

For egen del kan jeg legge til at hasjbruk, eller bruk av andre narkotiske stoffer, er et slikt absolutt for meg. Delvis på grunn av den juridiske siden, delvis på grunn av sløvheten rusmiddelet medfører og delvis på grunn av avhengighetetsfaren. Det viktigste for meg er imidlertid at jeg aldri kunne levd sammen med noen som har friheten til å bruke rusmidler (lovlige eller ikke lovlige) som ett av sine absolutter. Prioriterer man retten til å bruke rusmidler fremfor å unngå å såre sin kjære, så sier det meg at denne personen er jeg alt for ulik til å leve sammen med...

[AnonymBruker]

Jeg var i samme situasjon som deg. Da jeg traff min kjære, hadde han et relativt stort forbruk av hasj, med røyking stort sett hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen. Jeg hadde knapt tatt en hodepinetablett før, drakk ikke alkohol eller noe. Jeg gikk inn i forholdet med klar beskjed om at jeg ikke likte det, men jeg kunne f.eks. sitte med ham og kose mens han røykte. Var ikke en som laget styr og rabalder hver gang han tok seg en joint, men var klar på at jeg på lengre sikt ønsket at han skulle slutte, fordi det såret meg at en som jeg ble glad i satte en slik ting så høyt i livet. Han var ikke en som kjøpte og solgte eller var inne i "miljøet" på noen måte, han kjøpte en liten klump om gangen og koste seg med å rulle joints selv. Jeg prøvde ikke selv i denne perioden.

Vi bor i hvert vårt land, og etterhvert kom han på lengre besøk til meg, hvor det var relativt vanskeligere (og dyrere) å få tak i hasj. På disse turene greide han seg fint uten hasj i flere uker av gangen. Når vi så kom tilbake til hans land, kuttet han forbruket betraktelig ned, fordi han fant ut at han faktisk kunne fungere fint uten hasjen. Han innså også at det mønsteret han hadde vært i var særdeles ufordelsaktig. I en periode på ca et år etter dette, røykte han i ny og ne sammen med kamerater. Nå er det nok et år eller mer siden sist.

Vi har ingen avtale om at han aldri skal røyke igjen noensinne, men en stille overenskomst at det skal være en særdeles spesiell anledning for at det skal være aktuelt. Jeg har prøvd å røyke èn gang sammen med han, kun fordi jeg hadde lyst til å prøve hva som egentlig var "greia". Det var ingen god opplevelse for meg, jeg ble dårlig, og han tok vare på meg. På eget initiativ kastet han resten. Dette var i slutten av perioden hvor han røykte i ny og ne med kompisene. Kompisene har også stort sett kuttet drastisk ned på bruken, de som fortsatt holder på er de kronisk single.

Det jeg vil si TS er, gå inn i dette med et åpent sinn, hvis han bortsett fra hasjen er en super fyr (som min var/er ) er det kanskje verdt å svelge noen kameler i begynnelsen. Som jeg har forstått, er det for de fleste som røyker noe som foregår i en periode av livet, behovet for hasj blir mindre etterhvert som man blir eldre, og andre ting tar over. Samliv, hus, bil og barn blir etterhvert viktigere enn helgens joint.

La han forstå at du tar deg nær av det, men ikke snu huset oppned hvis han sier at han har røykt. Det kan fort føre til at han går bak ryggen din og lyver om det, og da blir veien kort til å lyve om andre ting også. Han mener garantert ikke å såre deg, men det er kanskje en litt skremmende tanke for han å skulle oppgi hasjen for alltid. Gi han litt tid, snakk om det på en ordentlig måte, finn frem til kompromisser som begge kan gå med på.

Lykke til

[Gjest norah]

Jeg var i samme situasjon som deg. Da jeg traff min kjære, hadde han et relativt stort forbruk av hasj, med røyking stort sett hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen. Jeg hadde knapt tatt en hodepinetablett før, drakk ikke alkohol eller noe. Jeg gikk inn i forholdet med klar beskjed om at jeg ikke likte det, men jeg kunne f.eks. sitte med ham og kose mens han røykte. Var ikke en som laget styr og rabalder hver gang han tok seg en joint, men var klar på at jeg på lengre sikt ønsket at han skulle slutte, fordi det såret meg at en som jeg ble glad i satte en slik ting så høyt i livet. Han var ikke en som kjøpte og solgte eller var inne i "miljøet" på noen måte, han kjøpte en liten klump om gangen og koste seg med å rulle joints selv. Jeg prøvde ikke selv i denne perioden.

Vi bor i hvert vårt land, og etterhvert kom han på lengre besøk til meg, hvor det var relativt vanskeligere (og dyrere) å få tak i hasj. På disse turene greide han seg fint uten hasj i flere uker av gangen. Når vi så kom tilbake til hans land, kuttet han forbruket betraktelig ned, fordi han fant ut at han faktisk kunne fungere fint uten hasjen. Han innså også at det mønsteret han hadde vært i var særdeles ufordelsaktig. I en periode på ca et år etter dette, røykte han i ny og ne sammen med kamerater. Nå er det nok et år eller mer siden sist.

Vi har ingen avtale om at han aldri skal røyke igjen noensinne, men en stille overenskomst at det skal være en særdeles spesiell anledning for at det skal være aktuelt. Jeg har prøvd å røyke èn gang sammen med han, kun fordi jeg hadde lyst til å prøve hva som egentlig var "greia". Det var ingen god opplevelse for meg, jeg ble dårlig, og han tok vare på meg. På eget initiativ kastet han resten. Dette var i slutten av perioden hvor han røykte i ny og ne med kompisene. Kompisene har også stort sett kuttet drastisk ned på bruken, de som fortsatt holder på er de kronisk single.

Det jeg vil si TS er, gå inn i dette med et åpent sinn, hvis han bortsett fra hasjen er en super fyr (som min var/er ) er det kanskje verdt å svelge noen kameler i begynnelsen. Som jeg har forstått, er det for de fleste som røyker noe som foregår i en periode av livet, behovet for hasj blir mindre etterhvert som man blir eldre, og andre ting tar over. Samliv, hus, bil og barn blir etterhvert viktigere enn helgens joint.

La han forstå at du tar deg nær av det, men ikke snu huset oppned hvis han sier at han har røykt. Det kan fort føre til at han går bak ryggen din og lyver om det, og da blir veien kort til å lyve om andre ting også. Han mener garantert ikke å såre deg, men det er kanskje en litt skremmende tanke for han å skulle oppgi hasjen for alltid. Gi han litt tid, snakk om det på en ordentlig måte, finn frem til kompromisser som begge kan gå med på.

Lykke til

Ikke for å kuppe hele tråden med mine synspunkter her(too late), men jeg må faktisk kommentere på dette ifht å skulle leve med noen som har hatt et solid forbruk av hasj. Jeg føler du kanskje fremstiller som relativt uproblematisk siden din samboer har klart å slutte med det på egenhånd.

Mitt poeng er at det er også ettervirkninger; Hasj kan for endel kan skape ettervirkninger resten av livet selv om de har sluttet å bruke - som eksempelvis angst og paranoia.

Eksempelvis har det også vist seg at hasjbruk kan trigge schizofreni om man er disponert for det. Og det kjipe med schizofreni er at man ikke kan vite hvorvidt man er disponert, dermed blir det jo russisk rulett.

Er en grunn til at stadig flere velger å være med på avvenningsprogram for hasjmisbruk.

[Tabris]

Jeg synes vel også du er litt hysterisk, TS. Det er selvsagt helt greit at du ikke liker at han røyker hasj, men du virker litt dramatisk. Han kan ikke ta ansvaret for at du "dør innvendig" og snakker om at du også må bli "rusmisbruker". Jeg hadde selv hatt problemer med å ta noen alvorlig om de la så mye i det, samtidig som de ikke klarte å formulere saklige argumenter.

Du kan ikke bestemme over hans valg, og du er selv ansvarlig for dine følelser. Han er villig til å inngå et kompromiss, min personlige mening er at da kan du jobbe med dine egne følelser og møte ham også på halvveien. Hvis du virkelig ikke klarer å leve med at han tar en joint en sjelden gang, så får du rett og slett slå opp og gå videre.