Slap in the face

[AnonymBruker]

Først av alt, jeg vet ikke helt hva jeg vil med å skrive dette. Skrive fra meg? Råd? Trøst? En liten filleristing? Jeg vet ikke, men må bare skrive det. Merker det blir langt, så vet ikke om noen gidder å lese, men ja.. jeg må få det ut.

Saken er den at jeg var sammen med en gutt. Vi ble sammen etter at han hadde prøvd å "få" meg i nesten ett år. På dette tidspunktet var det også en venninne av meg som var ganske "på" han, men hun er generelt utrolig flørtete av seg, og han gjorde det helt klart at han bare ville ha meg. Vi hadde det utrolig fint sammen en stund, men så begynte ting å skrante. Vi er to utrolig forskjellige mennesker (jeg har kjempegode karakterer og høye ambisjoner, han har strøket i flere fag, jeg er veldig politisk engasjert, han kunne ikke brydd seg mindre, jeg er veldig opptatt av menneskeverd og mot rasisme, mens han snakker om jævla negere osv, og dessuten er jeg ganske rolig av meg mens han alltid vil være på farten). Teknisk sett passer vi altså ikke sammen på noe nivå. Bortsett fra at han er utrolig kjekk, så den fysiske tiltrekningen var til de grader på plass - og dette gjaldt begge veier, det vet jeg. Følelsene mine var utrolig sterke på tross av alle ulikheter, og i følge han var jeg bare "perfekt", "den nydeligste han visste om", osv osv.. Ja, dere skjønner, vi var veldig forelsket. Han har alltid en gjeng med jenter som han snakker en del med osv, men det stresset meg ikke fordi jeg var så sikker på hans følelser for meg. Men så plutselig begynte han å bli fraværende, og jeg ble stresset. Jeg er ikke vant til å la følelsene slippe til i det hele tatt, og når jeg nå følte meg sårbar så klikket det for meg. Jeg ble nok en ganske slitsom kjæreste, for i tillegg til at jeg ble veldig usikker og lett sur i denne perioden, så har jeg kjempevanskelig for å snakke om ting - og han var flink til å gjøre meg blid igjen med å kysse meg på pannen og si søte ting. Men så var det en krangel som fikk det til å bikke over, og vi snakket ikke sammen på to dager. Da ringte jeg han og gjorde det egentlig slutt - men han begynte å gråte og ba og ba om å få en sjanse til. Jeg sa at greit, han skulle få den neste uken til å bevise at han virkelig ville ha meg (han skulle reise i militæret da). Han gjorde virkelig det - i noen dager. Så var det back to normal, og så kom kvelden da alt skar seg. Han gikk ut uten å fortelle det til meg - med jenten som jeg tidligere nevnte, hun flørtete, og gikk også på nach med henne. Jeg ringte han etter å ha fått høre dette av en felles venninne, og da sa han bare "vi kan snakke om det i morgen" osv. Jeg klarte ikke mer, og sa det var slutt. Han kom opp til meg og vi snakket, gråt, osv, og jeg sa at hvis han ikke var sikker på følelsene sine så ville ikke jeg gå og vente på at han skulle finne ut at han ikke ville mer. Jeg har en altfor stor stolthetsfølelse som kommer mye i veien for meg.. Så, da ble det slutt da. For et år siden. Og jeg har angret siden det. Bruddet ble veldig rotete, med masse drama i ettertid, og hver gang vi var på godfot så hadde vi sex igjen.. Jeg var den som sto mest på bakbena, sa blant annet mye om at han ikke hadde vært den jeg trodde han var osv, og da sa han at han nok ikke var så bra som jeg trodde, men jeg var hvertfall fortsatt så bra som han hadde trodd osv osv osv. Så skulle jeg reise bort i et halvt år, og kvelden før innrømmet han at han angret kjempemye osv. Alt var bare forferdelig rotete og dumt.

Mens jeg var borte snakket vi en del, og han var alltid utrolig flørtete. Snakket dessuten mye om at jeg måtte komme hjem snart osv. Jeg prøvde forgjeves å komme over han, hadde sex med en annen osv, men det var så vanskelig når jeg hele tiden følte at det kunne bli oss igjen når jeg kom hjem. Men så har det kommet flere og flere hint til at han har drevet på med hun venninnen min som han var med den kvelden det ble slutt. Jeg har prøvd å overbevise meg selv om at det ikke egentlig har vært noe. Men nå har jeg pretty much fått vite at det er det. Hun la også ut et bilde av de to i helgen hvor de så veldig "kjærestete" ut. Hun har ikke sagt en dritt om det til meg og er verdens mest smiskete og "søte" når jeg møter henne.

Jeg vet ikke helt hva jeg har lov til å føle nå. Det har tross alt gått et år. Men samtidig er det langt fra et år siden det var noe mellom meg og han. Jeg har ikke truffet han på snart 7 mnd nå, og jeg VET at jeg burde være ferdig med hele greien. Jeg leter hele tiden etter noen som kan erstatte han, men hver gang det begynner å bli noe med noen, så tenker jeg bare på han. Kanskje det også hadde vært lettere å akseptere hvis det 1 ikke var en venninne av meg han hadde gått over til, og 2 ikke hadde vært hun som var en så stor faktor i at forholdet vårt røk. Og dessuten så sitter håpet litt igjen om at den dagen han ser meg igjen så skal han ville ha meg tilbake... men samtidig unngår jeg jo å møte han.

Jepp, dette ble akkurat så langt og masete som jeg trodde. Ingen gidder vel egentlig å lese alt. Men jeg måtte bare få det ut... Sliter sånn med disse tankene. Har jeg egentlig noen rett til å være såret? Og HVORFOR klarer jeg ikke å komme over en person som er så feil for meg?

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måten med min eks. Kanskje det har noe med "tvangstanker" å gjøre, man stod i mot så lenge, og når man endelig åpner seg og setter seg selv i en sårbar posisjon, får man en i trynet?

Skulle gjerne også visst hvorfor jeg ikke greier gå videre etter å ha blitt såret så voldsomt som jeg ble....Og det er et år siden! Og ja, jeg har lest "hekta på et håp av kjærlighet" som anbefales så varmt her inne

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvorfor du er såret, veldig godt! det har du god grunn til..

Men se bort i fra hun "venninnen" (ja i hermetegn, hun er ingen venninne) og snu på flisa, dersom han hadde ønske om å fortsette å satse 110% på forholdet, har du vært villig til å gjøre det samme når dere er så forskjellige? Kanskje er det bare tanken på at det er han som har drevet bort fra forholdet og ikke du..?

[AnonymBruker]

Takk for svar <3 setter veldig pris på det! Og ja, dere har jo helt rett, selvfølgelig. Spesielt det med at jeg jo ikke EGENTLIG ser for meg noen fremtid med han er et viktig poeng. Jeg er bare ikke vant til dette med å bli avvist slik, og det er akkurat som jeg føler at jeg ikke får selvtilliten tilbake før jeg får snudd situasjonen.. SELV OM det var jeg som dumpet han, nettopp fordi jeg ikke ville være den som ble forlatt. Snakk om å verken få i pose eller sekk..

I kveld følte jeg meg mer nede pga dette enn jeg har gjort på lenge (fordi jeg oppdaget det bildet), og så gjorde jeg det store. Jeg logget på facebook chat, hvor jeg egentlig aldri er pålogget lenger, mye for å unngå kontakt med han. Og så klart begynner han å snakke til meg. Han er like flørtete som alltid. Snakket om leiligheten jeg snart skal flytte inn i, den har bare ett rom, så sa jeg at jeg gledet meg sykt til å flytte ut, det eneste var at det kunne bli litt ensomt, og da sier han "joiner jeg!". Samme greien var det for øvrig da han skulle på ferie i sommer, jeg sa jeg savnet solen (etter å ha flyttet hjem fra utlandet) og da var det "bli med!". I tillegg til masse annet. Så nevnte jeg dette med hun "venninnen" min (enig, hun er ingen venninne), men ikke på en sånn sjalu, anklagende måte, jeg sa "du har vel en annen du kan joine nå", og da bare snakket han seg bort, liksom begynte å snakke om kompiser som skulle flytte ut som han kanskje kunne "joine". Så da nevnte jeg henne med navn, og da var det bare "'X' nei, hehe..". Han sa flere ting som "men deg ser jeg jo aldri lenger..", og på slutten av samtalen sa han rett ut at vi måtte finne på noe en dag.

Og nå har jeg sagt god natt men ikke logget av, og etter noen minutter begynner han å snakke igjen.

Hva er dette her for noe?? Jeg VET at jeg ikke burde snakke med han, men så er det hele tiden den der gnagende usikkerheten. Faaaaeeeen så lei jeg er av det nå.

[Rofl]

Var han den første du virkelig falt for? Om så kan det kanskje ha litt å gjøre med at du ikke blir kvitt han?

[Gjest Katten.]

Noen mennesker har en fatal tiltrekning mot hverandre. De fungerer overhodet ikke i lag, men gang på gang blir de trukket mot hverandre.

Det er vel bare slikt livet er.

[AnonymBruker]

Katten; ja, det er vel noe slikt... hver eneste gang vi har møtt hverandre etter det ble slutt (minus de gangene vi har hatt "vi-snakker-ikke-sammen-for-nå-hater-vi-hverandre" på gang...) så har det endt med flørting som har ledet til sex. Og hver gang vi snakker sammen så blir det aldri bare en helt vanlig vennskapelig samtale. Det verste er at jeg kan være SÅ iskald, så flink til å la være å kontakte han overhodet, så flink til å spille perfectly happy utad (ingen vet at jeg fortsatt tenker på han), men med en gang han snakker til meg... så har jeg tapt.

Det jeg egentlig har en liten mistanke om er at jeg rett og slett er en han liker bedre å jakte på enn å faktisk ha. Som sagt gikk det et år fra jeg ble klar over at han var interessert til jeg "ga etter", og han jobbet hardt, for å si det sånn. Men når jeg plutselig var like forelsket var det visst ikke så spennende lenger. Men så etter at det jeg gjorde det slutt så er vel jakten på et vis i gang igjen...

Rofl: ja, den første jeg har vært virkelig forelsket i. Jeg er veldig kresen og også veldig redd for å "tape" (som sagt har jeg en stolthet som går i veien for meg veldig mye..), så selv om jeg har mer enn nok av gutter jeg kan få hvis jeg vil (dette høres forferdelig cocky ut, helt ubehagelig å skrive slikt, men vil bare få hele situasjonen frem) så har jeg aldri latt noen andre slippe til slik han fikk. Det har vel gjerne noe å si. Håper bare jeg snart kan klare å åpne meg opp for en ny en som kan skyve eksen ut av bildet!

[Rofl]

Er nok ganske lik deg på slikt TS. Hun første jeg virkelig var forelsket i som jeg også ble sammen med knuste meg totalt flere ganger men greier ikke helt få hun ut av hode. Gikk fint når jeg hadde en ny kjæreste men nå når jeg er singel er det jammen ikke lett. Ikke noe sex på meg men hindrer meg ikke i å snakke med hun nå men tror rett og slett jeg må være meget streng med meg selv. De bruker oss begge to