IVF, gravid og forvirret

[AnonymBruker]

Dette var vår 3. IVF og derfor den siste i det offentlige. Hadde et litt likegyldig forhold til det, men nå i dag testet jeg jammen positivt. Har aldri gjort det før!

Nå sitter jeg her, forvirret og redd og vet ikke opp og ned på noenting. Er det vanlig å føle det sånn? Jeg mener, vi har jo prøvd lenge og med prøverør er det jo en mulighet for å bli gravid. Men likevel trodde jeg nok aldri at det skulle skje med meg

Hjelp!

[*Frida*]

Slapp av, du har berre havna i et virvarr av hormoner og følelser. Kanskje redd for kva som skjer framover, litt redd for ansvaret som følger med et barn og sånn. Heilt normalt, kanskje litt naturlig og?

Eg har kjent litt på den samme panikken begge gonger eg har testa positivt, men det går over! Klem til deg.

[*Frida*]

Glemte det viktigaste: gratulerer med positiv test! Eg kryssar alt eg har for deg, for et langt og fint svangerskap, og frisk og fin baby!

[AnonymBruker]

Slapp av, du har berre havna i et virvarr av hormoner og følelser. Kanskje redd for kva som skjer framover, litt redd for ansvaret som følger med et barn og sånn. Heilt normalt, kanskje litt naturlig og?

Eg har kjent litt på den samme panikken begge gonger eg har testa positivt, men det går over! Klem til deg.

Ja, er det ikke rart? Selv om vi faktisk har gått inn for dette med hud og hår er det likevel en overraskelse å teste positivt, og det første jeg tenkte var oi, vil jeg virkelig ha en baby?

Men jeg vil jo det, er bare at tanken er så uvirkelig og ny

Glemte det viktigaste: gratulerer med positiv test! Eg kryssar alt eg har for deg, for et langt og fint svangerskap, og frisk og fin baby!

Takk! Ble faktisk litt rørt nå, tenk at vi kanskje skal få en baby!

[Trolljenta79]

Gratulerer så mye

[Athene]

Gratulerer

Jeg trur følelsene dine er helt normale. Jeg var gravid i en drøy uke etter over to års prøving. Første reaksjon var å få panikk, og lure på om det virklig var det jeg ville. Jeg så for meg all frihet bli borte, skrikende småbarn, slutt på karrieren og jet-set livet. Deretter kom en annen reaksjon, jeg var sikker på at det kom til å gå galt, og at det ikke var noen som helst sannsynlighet for at spiren skulle klamre seg fast. (sistnevnte fikk jeg dessverre rett i.)

Sannsynligvis går dette helt fint. Jeg trur reaksjonen din er helt normal. Etterhvert kommer nok gleden snikende.

[nummer 2]

Gratulerer så masse !!!! Litt ambivalens er nok vanlig:)

Heldigvis har evolusjonen fått det til 9 måneder med forberedelsestid for oss;o)

[FrkRose]

Gratulerer så mye, fantastisk!!! :kgbaby:

Jeg kjenner følelsen, etter å ha prøvd i 2 1/2 år har vi plutselig klart det på egen hånd, siste sjanse før det tredje og siste forsøket vårt. Jeg kjente sitrende glede i ca 15 sekunder etter å ha sett den tredje positive testen, og så traff realismen meg med et dunk. Hadde riktignok ikke dine tanker om jeg virkelig ville ha barn, men hadde veldig vanskelig for å tro at det kunne være sant. At det virkelig kunne være noe der inne, liksom. Og at det skulle bli der. Mest redd for MA, for det merker man jo ofte ikke engang. Jeg klarte ikke å tro på det og begynne å glede meg før i dag. Var på ultralyd, 9+4, og så et lite nurk. Helt vidunderlig! Du har en fordel siden du har vært i ivf, da får du jo tidlig ultralyd allerede i uke 7 ca. Det gjør stor forskjell å få det bekreftet, jeg lover!!

Prøv å ikke tenke for mange negative tanker, det hjelper deg ikke. En vakker dag er du en lykkelig mamma, om det er nå eller senere. Det er et mantra jeg brukte mye, for det var sant hele tiden, selv rett etter negativt svar.

Masse lykke til, jeg krysser fingrene for deg (har dem jo allerede krysset for meg selv, så det er lett, hehe).

[chr1989]

Tror det er et godt tegn å få litt panikk, uansett hvor planlagt det er! Det sier bare at du skjønner omfanget av hva som faktisk skjer, og enhver oppegående person tror jeg går gjennom dette på en eller annen måte

Gratulerer masse! Og håper graviditeten går som den skal og at babyen din er frisk og rask!

[AnonymBruker]

Så mange fine svar!

Må innrømme at jeg tenker mye katastrofetanker, om at det ikke vil gå bra selv om jeg vet at sjansen er stor for at det gjør det også. Sikkert naturlig etter å ha prøvd så lenge og vært gjennom IVF, for det har vært masse tid til å tenke på hva som skjer om vi ikke får barn. Og etter hvert blir man liksom vant til tanken, enda så vond den er. Så nå når dette skjer føles det helt merkelig, jeg stirrer på testen og lurer på om den plutselig skal endre seg til negativ. Har tatt ørti bilder av den sånn i tilfelle

Helt rart å tenke på at dette skjer med MEG! Helt uvirkelig at jeg og mannen min kanskje blir foreldre til neste år, og foreldrene våre besteforeldre, noe jeg vet de har gledet seg til lenge.

[Gjest Alabama]

[pusilus]

Først av alt; gratulerer kjære du

Og ja, det er ganske så vanlig å ha de tankene du har!

[Mumsebums]

Hei du!

Det er helt vanlig å tenke sånn du gjør nå. Je hadde det akkurat på samme måte, og har hørt om flere som også hadde det sånn. Målet var hele tiden å bli gravid, man er så innstilt på at det er vanskelig (kanskje umulig?), og plutselig så skjedde det! Det er både fantastisk og skummelt på en gang!

Vi ble gravide på vårt 3. Ivf, jeg var i sjokk. Jeg gikk hele svangerskapet og ventet på at jeg skulle våkne. Nå har jeg to flotte barn, og selv om de er blitt 4 år kan jeg kjenne på sorgen og håpløsheten rundt prøvingen. Det blir bedre!

Gratulerer så mye med mirakelet, tenk at det er mulig! Jeg tror det er lurt å ta seg tid til å kjenne på følelsene som kommer, det er naturlig å være sliten og usikker. Jeg ble veldig sliten av at jeg syns jeg måtte være så lykkelig hele tiden.

Tenk at du har et lite frø som vokser i magen! Ta vare på deg og gratulerer igjen!