Er arv viktig for deg?

[Gjest Uglefot]

Forventer du å arve penger/eiendom engang i fremtiden? Sånn type forventning at du blir skuffa om du ender opp med å ikke arve noe?

[AnonymBruker]

Nei, jeg har fått den arven jeg kan forvente å få (fra foreldrene mine som har gått bort).

For øvrig har jeg aldri basert meg på arv. For min del hadde det vært helt supert om foreldrene mine hadde brukte pengene sine på seg selv mens de levde sånn at det ikke hadde vært noe arv igjen til oss barna. Vi er voksne og klarer oss selv. Men når det først VAR en arv etter dem så var jeg opptatt av å få min rettmessige del.

Therese

[Zzyzx]

Nei, jeg har allerede fått økonomisk hjelp fra mine foreldre, og det fikk jeg nå når jeg trenger det. Skattemessig ble det gjort som forskudd på arv og det ble gjort likt mellom brutter og meg.

I min familie er disse diskusjonene allerede ferdige, brutter og jeg vet hva vi har å forholde oss til. Jeg at foreldrene mine skal bruke det de har på å gjøre pensjonisttilværelsen så grei som de vil ha den. Så jeg blir ikke skuffa om det ikke er noe annet enn gjeld igjen i boet når den tid kommer.

[Gjest Krizzy]

Jeg håper at huset til foreldrene mine ikke blir solgt, og kan fortsette å gå videre i familien (spiller ingen rolle om hvem det går til av oss). Det har blitt arvet gjennom mange generasjoner. Det er kjempefint, og barnedomshjemmet mitt.

Utover det så håper jeg foreldrene mine koser seg med alt de har.

Endret 20. september 2011 av Krizzy

[AnonymBruker]

Forventer du å arve penger/eiendom engang i fremtiden? Sånn type forventning at du blir skuffa om du ender opp med å ikke arve noe?

Jeg har akkurat fraskrevet meg farsarven, så det besvarer vel spørsmålet ditt...

Nei, arv betyr ingenting for meg!

[Gjest gurimalla]

Nei, jeg blir ikke skuffet hvis min mor har brukt opp alle pengene på seg selv.

Jeg er voksen og klarer meg godt selv

[Optimist6]

Det eneste jeg kommer til å arve er par gode egenskaper, er fornøyd.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg forventer ingenting, men håper jeg kan få mulighet til å arve/kjøpe mitt barndomshjem eller at søsteren min får det, for jeg vil gjerne at det skal være i familien. Ellers står jeg på egne ben, og forventer ingenting. Mine foreldre må gjøre som de vil med sine midler

[Grønt blad]

Jeg blir ikke skuffet om jeg ikke får penger/hus i arv, men det er enkelte gjenstander jeg ønsker å arve, da de har stor affeksjonsverdi for meg. Jeg har aldri basert min framtidige økonomi på at jeg skal arve en gang i fremtiden. Det er viktigere at foreldrene mine har høy livskvalitet, og dersom de ønsker å låne penger med sikkerhet i boligen for å reise jorda rundt synes jeg de skal gjøre det.

[Daria]

Forventer og forventer... Jeg har jo en anelse om hva som finnes av verdier og eiendom i familien, sånn sett "forventer" jeg jo en arv -det ville overraske meg stort hvis foreldrene mine går inn for å stå på bar bakke og ikke etterlate seg noe den dagen de dør. Men jeg forventer på ingen måte at de skal spinke og spare og nekte seg ting for å kunne etterlate en størst mulig arv.

[Gjest Blondie65]

Jeg ønsker at mine foreldre skal leve et godt liv for de pengene de selv har tjent. Den måten de har ordnet seg på i livet tilsier at det blir en arv på oss barna, men jeg har ikke noen formening eller forventning om å bli millionær. Som nevnt tidligere er jeg mer opptatt av at det som eventuelt er igjen etter dem blir rettferdig og lovmessig fordelt.

[Piper]

Jeg forventet å arve min mann, for det er noe vi sammen har bygget opp. Han måtte skrive testamentet, fordi ektefeller arver bare 50 %, og siden han ikke hadde biologiske barn ville moren arvet andre halvdelen. Jeg hadde blitt forferdelig skuffet om jeg ikke hadde arvet alt fra han, rett og slett fordi jeg da måtte solgt huset vårt.

Når det gjelder arv etter foreldrene mine, så forventer jeg at de koser seg frem til den dagen de dør. Er det noe igjen til oss, er vi glad for å dele det. Jeg vet at de har betalt ned leiligheten de bor i, og regner da med at den blir solgt og at vi deler pengene oss søsken i mellom. men ellers forventer jeg ikke at de har masse penger på bok, for jeg er glad de reiser og koser seg så lenge de kan det

[Athene]

Jeg forventer ingenting, og håper at foreldre og besteforeldre på begge sider bruker mest mulig penger på seg selv og koser seg de årene de har igjen. Men jeg kommer nok til å arve en god del millioner i fremtiden. Men det er ingenting jeg planlegger ut i fra, og jeg aner ikke hva jeg skal bruke pengene på.

Den eneste jeg forventer å arve er min mann. Vi har, som en bruker over meg her, skrevet testamente. Om jeg ikke arver alt av han må jeg ha hjelp av foreldrene mine til å beholde huset dersom det skjer noe med han. Jeg føler at våre felles eiendeler er våre, de er opparbeidet sammen gjennom 10 års samliv, selv om han har tjent omtrent halvparten av dem. Jeg hadde følt at det ble akkurat like feil om halvparten av det jeg eier hadde gått til mine foreldre og ikke til min mann.

[AnonymBruker]

Nei, jeg forventer ingen arv. Ei heller er min økonomi avhengig av det.

Men når det er sagt så antar jeg det blir igjen noe når mine foreldre går bort. De er gjeldfrie, eier stor leilighet, hytte på fjellet, bil og har en god slump penger i banken. Med deres økonomiske sans tviler jeg på at de går i null når livet tar slutt.

Det viktigste er at de nyter livet så lenge de kan!

[rrakel]

Jeg HÅPER, HÅPER, HÅPER at jeg får ha foreldrene mine så lenge som mulig (i alle fall så lenge de er nogen lunde oppegående og har det fint), men jeg forventer jo å sammen med min søster arve dem, ja.

Og da tenker jeg egentlig ikke på penger, forhåpentligvis har både jeg og min søster nok når den tid kommer, men vi har et landsted som har vært i familien lenge (300 år gammelt hus), og det vil vi gjerne beholde i familien.

Foreldrene mine har god økonomi, men jeg håper de bruker så mye som mulig på seg selv, det er tross de som har jobbet for de pengene og verdier de har. Heldigvis er de glade i å reise. De har hintet til at jeg (som er eldst) kan få forskudd på arv for å etablere meg i boligmarkedet, men jeg vil heller vente til søsteren min er klar til det også, slik at vi får likt i tilfelle det skulle skje noe med mamma og pappas økonomi som gjør at de ikke kan yte henne samme tjeneste.

[otilie]

nei da mormor døde arva jeg bare noe smånips. men jeg var vel 13-14 år gammel da og brydde meg ikke så mye om penger. Vet også at bestemor ikke har allverdens penger heller, så er nok ikke noe å hente der. Foreldra mine tjener helt ok, men de har lån å betale ned på enda... og innimellom er de blakke... så forventer heller ingenting der. Ang å arve hus fks, forventer jeg heller ikke. Da de kanskje i fremtiden ønsker å selge huset for å flytte til noe mindre. Og det forstår jeg.

Men at de gir bort hytta til oss barna kommer de nok til å gjøre. Men de ser på det sånn at alle i familien kan dra på hytta når de vil uansett...

Men om de selger den når de blir gamle hadde jeg nok stussa litt på!

[Gjest navnelapp]

Nope.

[Djungelvrål]

Jepp, har en alkoholisert far som ikke har tatt kontakt og som nesten ikke har gitt meg filla så lenge jeg har levd. Hvis det ikke er noe igjen når han dør blir jeg grisesur. Han tjener pr. dags dato 1 mill i året...

[tette-nette]

Jeg vet at foreldrene mine koser seg masse og hjelper søsterne min og meg så mye de kan.. De er veldig nøye på at det er likt der.

Det eneste jeg forventer å arve og det eneste jeg vil ha er hytta. Da denne har mamma og pappa arvet av foreldrene til pappa og søstern og jeg har forskjellige fedre. Resten kan søstern arve for min del.. Hytta er bare viktig for meg for der har jeg masse minner fra og invistert masse tid å hjulpet de å pusse opp..

[AnonymBruker]

Forventer og forventer... Jeg har jo en anelse om hva som finnes av verdier og eiendom i familien, sånn sett "forventer" jeg jo en arv -det ville overraske meg stort hvis foreldrene mine går inn for å stå på bar bakke og ikke etterlate seg noe den dagen de dør. Men jeg forventer på ingen måte at de skal spinke og spare og nekte seg ting for å kunne etterlate en størst mulig arv.

Signerer.

Og jeg har oppfordret mine besteforeldre til å bruke penger på seg selv. De er av spinke og spare-typen, og de har vært lite villige til å bruke bare litt penger på noe som kan gi dem mye glede... og det synes jeg ikke er ok, det er synd de føler at de ikke kan bruke det de har tjent.

Når det gjelder egne foreldre er jeg litt blandet. De tilhører vel det som kalles "de feite femtiåringene", og har på en måte skummet fløten av alt- lavt studielån, lett å få karriere, en vanvittig økning i eiendomsverdi. Nå skal de bli pensjonister om noen års tid, de siste som kan gå av når de er 62, og så er det snakk om å bruke mest mulig etter det igjen... Nei, selv om de på ingen måte har noen forpliktelse til å gi oss barna noe, så synes jeg faktisk det er ego om de bruker alle verdiene sine på rødvin i syden. På samme måte som jeg og mannen min har planer om å leve greit når vi blir gamle, men ikke tømme boet heller. Noe skal ungene ha.

Rent realistisk vil jeg anta at jeg arver en hytte etter min far, og et par millioner etter min stefar (han er barnløs, så jeg er eneste arving. Et par millioner er formue minus syden-rødvin). Min mann kommer til å arve mer etter sine foreldre. De har langt mer i formue, siden de er av spinke og spare-typen de også (75 år ++), men det er også langt mer uoversiktlig og flere arvinger.

I bunn og grunn: man kan ikke forvente arv, og man har heller ingen rett på noe som helst. Og det bør være viktig at foreldrene lever livet så lenge de kan. Men en slags bruke opp mest mulig ego-greie ligger ikke for meg uansett alder, så jeg kan ikke si jeg hadde satt pris på at de gjorde det heller. Uten å være for kjip.