Har lyst til å bli fosterforeldre

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg kunne tenkt oss å bli fosterforeldre. Vi har faktisk vært det en gang før for noen år siden, men da var det egentlig mer en slags nødsituasjon der en ungdom trengte et sted å bo raskt og vi ble kontaktet pga en jobb jeg har gjort tidligere. Ungdommen bodde bare hos oss under et år, og vi kom aldri så nært på hverandre at vi rakk å knytte bånd før ungdommen ble flyttet videre. Det var en del tøffe tak med utagerende og opprørsk tenåring i hus, uten at vi hadde rukket å få lagt et godt grunnlag. Jeg skal ikke si så mye mer om dette av fare for gjenkjennelse, men kan si at det var ei tøff tid som gjorde at vi tenkte at vi ikke ville bli fosterforeldre igjen.

Nå har det gått noen år og lysten til å prøve på nytt har meldt seg. Men vi tenker da å be om å få ta vare på et lite barn (0-2 år) med sikte på å tilbringe oppveksten sin hos oss. Det blir jo en totalt annerledes situasjon enn forrige gang, fordi vi da vil knytte sterke bånd før tenåringsfasen inntrer.

Det som får oss til å nøle er tanken på om vi kommer til å takle dette følelsesmessig. På den ene siden så kan man ikke reservere seg i omsorgen for et barn, man må gi av hele seg og elske barnet som sitt eget. Men samtidig så vil det alltid henge en sky over oss med tanke på at det kan bli bestemt at barnet skal flytte til biologiske foreldre igjen. Hvordan takler man en slik usikkerhet?

[Gjest Berith]

Jeg regner med siden det sist var en "hastesak" at dere ikke gikk på PRIDE kurs? Jeg vil anbefale dere å melde dere på PRIDE. Her lærer du bl.a. hvordan du skal takle dette og mange andre situasjoner. Kurset blir på en måte en modningsprosess hvor man finner ut om man virkelig vil bli fosterforeldre eller ikke. Man trenger ikke ha bestemt seg for hva man vil før man tar kurset.

Selv er jeg fosterforelder til to barn. Disse var begge babyer da de kom. Det er som du sier: man må elske dem uten forbehold som sine egne barn. Hvis ikke du klarer det, så blir det vanskelig. Det at de kan tilbakeføres er jo noe man må forholde seg til som fosterforeldre. Dette har man aldri garantier for og barnevernet skal jo hjelpe biologisk familie så godt de kan med å klare seg slik at de barna som kan det, får bo hjemme hos biologisk familie. Realitetet er derimot en annen. De fleste fosterbarn blir aldri tilbakeført selv om det skjer.

Jeg tenker litt slik at jeg ikke eier mine egne barn heller. De er på en måte til låns i oppveksten til de klarer seg selv. Slik tenker jeg om fosterbarna også. De er til låns. Jeg håper inderlig at de får bo hos oss hele oppveksten, men jeg har ingen garantier. Men har man garantier med egne barn da? Det er mye som kan skje med dem også (det kan det med oss alle). De kan bli syk, bli utsatt for ulykke mv. Men man kan vel ikke gå å tenke på det hele tiden? Da blir man jo tullete i hodet. Vi forholder oss til rettssaker mv. hele tiden. Det plaget oss i begynnelsen, men ikke nå lengre. Vi har godt samarbeid med biologisk familie . Hvis barna skulle bli tilbakeført, så må du tenke på hva du har gitt dem av et godt grunnlag som de kan ha med seg videre i livet. Hva du har gitt dem av verdier, trygghet osv. og at dette kan hjelpe dem videre på veien. Uansett er det du gjør som fosterforelder sannsynlig ikke forgjeves. Hvis små barn har vært hos deg lenge, så er sannsynligheten for tilbakeføring liten selv om biologiske foreldre skjerper seg. Da er tilknytningen til fosterhjemmet sterkt og det vil være skadelig for barnet å bli flyttet.

For oss har det å være fosterforeldre hatt mange flere gleder enn sorger.

Håper dere finner ut av det! Lykke til!