Åpent forhold

[AnonymBruker]

Når jeg er sammen med noen, finnes ikke andre menn i tankene mine!

Hva som finnes i ditt hodet eller ei, har liten betydning for hva du velger å leve ut. Det kan være lurt å forsone seg med ideen om at man en vakker dag tenker på noen andre enn primærpartneren, slik at man ikke tror det er kjærlighetens undergang om det skulle inntreffe

[AnonymBruker]

Jeg gikk inn i et slikt forhold med min forlovede. Han hadde hatt flere slike forhold tidligere, noe jeg ikke hadde. Jeg tok en sjanse, for det var den eneste mulige måten jeg kunne "få" ham på. Det viste seg at vi ikke trengte å ha noen andre, for vi var hverandres store kjærlighet. Vi gifter oss i januar

Men, skulle den dagen komme hvor vi er skikkelig lei av hverandre om tjue år, så er tilbudet fortsatt åpent, så lenge vi er 100% ærlige med hverandre.

Jeg hadde nok dødd om han hadde hatt sex med noen andre nå, men mye kan forandre seg på et par tiår. Endelig har han funnet noen han kan gi av hele seg selv til.

Dessuten har han rangert meg som 10'er i senga, så han vet han ikke kommer til å finne noe bedre uansett

Dere har et åpent forhold pga det var den eneste måten du kunne få mannen på, og du sier du hadde dødd hvis han hadde hatt sex med en annen. Det ekteskapet deres kommer ikke til å vare lenge, det er sikkert...

[Gjest LonelyAngel]

Tror det er flere menn en du tror. Kanskje du bare ikke har truffet noen av dem?

Mange sier det, få mener det...

[Gjest Katten.]

Mange sier det, få mener det...

Vi er vel en døende rase.

[Gjest Sobril]

Definitivt ikke. Når jeg elsker en mann er det kun han jeg vil ha.

[Gjest MikeWaters 2.0]

Et åpent forhold er det samme som et "lukket", det er bare andre regler som gjelder

Det eneste som er sikkert er at veldig få par lever etter eksakt samme regler, ofte er det ikke en gang enighet innad i paret.

[Gjest LonelyAngel]

Definitivt ikke. Når jeg elsker en mann er det kun han jeg vil ha.

De fleste kvinner er slikt, ikke menn..

[Bulalu]

Jeg har vært i et åpent i to år, vi er gift og ting går strålende! Vi har begge benyttet oss av muligheter som har dukket opp, og vært helt ærlige med hverandre om det. Vi har også hatt trekanter og firkanter sammen med andre.

Nå er det jo ikke akkurat sånn at det skjer så veldig ofte, det går som regel mange måneder mellom hver gang. Jeg synes det er en befriende tanke å vite at jeg har mange spennende eventyr foran meg, samtidig som jeg har et stødig fundament. Jeg elsker ham og ville aldri byttet han ut som kjæreste med noen annen Det at man vil ligge med og flørte med noen andre betyr jo ikke at man vil gifte seg med vedkommende!

[Sheherasade]

Niks. Hadde aldri funket for meg. En av partene ville nok gått på kompromiss med seg selv.

[Gjest MikeWaters 2.0]

En av partene ville nok gått på kompromiss med seg selv.

Litt som i et "lukket" forhold da altså. Man må skille mellom det å leve i et forhold med mildere grenser og det å forvente at det fører til fullkommen lykke. Et åpnere forhold gir ingen garanti for at man ikke sliter med ærlighet, trohet og/eller respekt - det er like hardt uansett hvordan man velger å leve.

Det er uansett lettere å gå på kompromiss med seg selv om du har flere og strengere rammer/regler

Endret 17. oktober 2011 av MikeWaters 2.0

[AnonymBruker]

Jeg er gift og vi er poly, mannen og jeg har hver vår kjæreste og jeg tror han er litt småbetatt av ei til. Det er helt urpoblematisk for oss, men jeg vil ikke definere forholdet vårt som åpent. Det er ikke sånn at det er fritt frem å ha sex med hvem som helst, noen av oss. Jeg elsker begge mine menn, og jeg er veldig, veldig glad i kjæresten til mannen min. Hun er blitt en god venninne, jeg hadde savnet henne om hun forsvant ut av livet hans.

Sjalusi oppstår også i våre forhold, det er som noen har påpekt før; et menneskelig instinkt. Vi er alle klare på at det er lov å føle det aller meste og for at dette skal funke, må vi alle være forståelsesfulle. Det må være plass til alle og ingen må føle seg tilsidesatt. Jeg antar det er minst like viktig i et åpent forhold der man har andre partnere som primært er sexpartnere, enten som en form for ons eller en "elsker.

[Gjest MikeWaters 2.0]

Jeg er gift og vi er poly, mannen og jeg har hver vår kjæreste og jeg tror han er litt småbetatt av ei til. Det er helt urpoblematisk for oss, men jeg vil ikke definere forholdet vårt som åpent. Det er ikke sånn at det er fritt frem å ha sex med hvem som helst, noen av oss. Jeg elsker begge mine menn, og jeg er veldig, veldig glad i kjæresten til mannen min. Hun er blitt en god venninne, jeg hadde savnet henne om hun forsvant ut av livet hans.

Sjalusi oppstår også i våre forhold, det er som noen har påpekt før; et menneskelig instinkt. Vi er alle klare på at det er lov å føle det aller meste og for at dette skal funke, må vi alle være forståelsesfulle. Det må være plass til alle og ingen må føle seg tilsidesatt. Jeg antar det er minst like viktig i et åpent forhold der man har andre partnere som primært er sexpartnere, enten som en form for ons eller en "elsker.

Nettopp. "Åpent" har blitt en slags paraplydefinisjon som egentlig inneholder alle typer forhold hvor man ikke krever seksuell/romantisk eksklusivitet av hverandre.

[Gjest "gjest"]

Hva med å ha sex med en kvinne eller mann som lever i et åpent forhold?

Ser ikke problemet.

Nettopp. "Åpent" har blitt en slags paraplydefinisjon som egentlig inneholder alle typer forhold hvor man ikke krever seksuell/romantisk eksklusivitet av hverandre.

Vel, men jeg lurer på hva de gjør som de bare gjør med partneren, for noe ekslusivitet må de da ha.

[Gjest MikeWaters 2.0]

Vel, men jeg lurer på hva de gjør som de bare gjør med partneren, for noe ekslusivitet må de da ha.

Sier hvem?

Polyamore forhold innebefatter både sex og kjærlighet. De er ekslusive, bare ikke to

Jeg burde vel heller skrevet seksuel og/eller romantisk ekslusivitet

Endret 18. oktober 2011 av MikeWaters 2.0

[Gjest "gjest"]

Sier hvem?

Polyamore forhold innebefatter både sex og kjærlighet. De er ekslusive, bare ikke to

Jeg burde vel heller skrevet seksuel og/eller romantisk ekslusivitet

Vel, men noen ritualer og kotyme blir det jo og hvilke skal være forbeholdt partneren og ingen andre, eller hva?

[Gjest MikeWaters 2.0]

Vel, men noen ritualer og kotyme blir det jo og hvilke skal være forbeholdt partneren og ingen andre, eller hva?

Det vil nok variere fra par til par, men mest sannsynlig vil de ha en kobling, historie eller lignende som ingen andre får ta del i.

Selv i serie-monogamiet er vi selektive med hva vi deler, og hvor mye vi gir av oss selv til hver enkelt partner.

Endret 18. oktober 2011 av MikeWaters 2.0

[AnonymBruker]

Sier hvem?

Polyamore forhold innebefatter både sex og kjærlighet. De er ekslusive, bare ikke to

Nettopp. Det er "mannen min og meg", også er det "kjæresten min og meg", det finnes "oss" i begge forhold og begge forholdene er like unike og spesielle som om vi ikke var poly.

Vel, men noen ritualer og kotyme blir det jo og hvilke skal være forbeholdt partneren og ingen andre, eller hva?

Hvorfor må man det? I mine to forhold er det egentlig ingenting som er "forbeholdt en av dem", men siden de er to veldig forskjellige menn, blir det litt sånn likevel, helt av seg selv. Vi har ting vi deler "bare vi to" i begge forholdene.

I bunn og grunn er det ingen forskjell på å være poly eller seriemonogam, utover det at jeg har to forhold samtidig, mens andre har de etter hverandre. At jeg er gift med den ene og ikke den andre er bare tilfeldigheter (traff mannen først), hadde det vært lovlig og mulig, hadde jeg gjerne vært gift med begge.

[Gjest norah]

Nettopp. Det er "mannen min og meg", også er det "kjæresten min og meg", det finnes "oss" i begge forhold og begge forholdene er like unike og spesielle som om vi ikke var poly.

Hvorfor må man det? I mine to forhold er det egentlig ingenting som er "forbeholdt en av dem", men siden de er to veldig forskjellige menn, blir det litt sånn likevel, helt av seg selv. Vi har ting vi deler "bare vi to" i begge forholdene.

I bunn og grunn er det ingen forskjell på å være poly eller seriemonogam, utover det at jeg har to forhold samtidig, mens andre har de etter hverandre. At jeg er gift med den ene og ikke den andre er bare tilfeldigheter (traff mannen først), hadde det vært lovlig og mulig, hadde jeg gjerne vært gift med begge.

På et vis ser jeg logikken i det du sier, selv om jeg ikke forstår det konseptuelt fullt ut.

Altså, jeg tror det er mulig å elske flere samtidig dersom man gir rom for det - men jeg klarer ikke helt forstå den praktiske, og emosjonelle virkeligheten av det.

Altså, hvordan man klarer å få det til å fungere i lengden uten å møte på store konflikter....Det kan man(og gjør man) jo selvsagt i monogame/seksuelt åpne forhold også - men...ja.

Har egentlig ikke et svar, bare et par spørsmål; visste du og/eller din mann på forhånd om at dere var polyamorøse?

Og; dersom du ser mannen din med denne kjæresten - teoretisk sett - vil du aldri kunne føle den følelsen av "knust hjerte" som mange andre gjør når den du elsker tydelig elsker en annen? Og oppfører seg på en annen måte mot denne personen enn h*n gjorde mot deg?(berøring, gnistrende kjemi, et eller annet)

Kan du se for deg at du ville kunne få den følelsen/har opplevd den allerede?

[AnonymBruker]

Skal prøve å svare så godt jeg kan.

Mannen min og jeg var unge da vi giftet oss, og ingen av oss visste vel egentlig at vi er polyamorøse. Jeg visste at jeg forelsket meg lett og hadde et behov for å få lov til å være betatt av andre mennesker og kunne snakke om det med kjæresten min, men jeg så ikke for meg at jeg skulle kunne ha et forhold til flere enn ham. Før jeg traff han som er kjæresten min i dag og innså at det jeg følte for ham var noe mer enn bare et lite "crush". Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg kanskje aldri giftet meg, for jeg ønsker ikke noe primærforhold. Juridisk og sosialt må det jo være sånn, men emosjonelt er det ikke sånn.

Jeg føler aldri noen sjalusi når jeg ser mannen min med kjæresten sin, eller kjæresten min med sin kone. Det hender jeg føler misunnelse fordi kjærestens kone får mer av ham enn meg, for jeg skulle gjerne delt hverdagen med ham jeg også, men ikke sjalusi fordi de er et par, om du skjønner forskjellen? Jeg ønsker å dele livet mitt med mannen min, men så ønsker jeg også å dele det med kjæresten min. Det er vanskelig å forklare, kjenner jeg.

At mannen min elsker en annen gjør meg i bunn og grunn bare lykkelig, kanskje mest fordi jeg da slipper å ha dårlig samvittighet fordi jeg elsker en annen? Jeg tror mannen min er mer forelsket i kjæresten sin enn han var i meg i begynnelsen av vårt forhold, men det plager meg ikke på noen måte, jeg har ikke noe behov i det hele tatt for å være best/viktigst/penest etc. Og jeg vet at på noen områder/måter foretrekker han meg, og på andre foretrekker han henne. Vi er rett og slett to veldig forskjellige kvinner.

Konflikter blir det selvsagt, men jeg føler vi klarer å løse dem greit ved å kommunisere sammen. Som jeg skrev tidligere; det må være plass til alle og vi må alle være forståelsesfulle. Det vanskeligste er å måtte forholde seg til et eller flere mennesker jeg på ingen måte har valgt selv, og å kunne gi uttrykk for de vonde/vanskelige/dumme følelsene man måtte ha uten å såre noen. Generelt synes jeg konfliktnivået er veldig lavt, mye fordi vi alle faktisk klarer å vise forståelse for at vi alle er i denne typen forhold for første gang og at vi trenger tid på oss til å finne riktig vei å gå? Eller noe sånt.

Menneh, sorry for kupping av tråden...