Største overgangen med barn

[Gjest Gjest]

Første barnet vårt skal melde sin ankomst om ca tre måneder. Og nå begynner det å gå opp for meg hva vi har valgt. Jeg prøver å forestille meg hvordan dette blir, men det er vanskelig å virkelig forstå hvordan det blir.

Det jeg tror blir vanskeligst for meg blir alle kveldene jeg må være hjemme. Ja, vi er to om dette, men jeg kan ikke fortsette å være borte 3-4 kvelder hver uke når barnet kommet. Jeg prøver å forestille meg hvordan det blir, men det er vanskelig. Jeg er redd jeg får en "smell" med dette etterhvert og føle meg låst.

Hva var den største overgangen for deg? Og hvor lang tid tok det før det som var vanskelig var en vane for deg?

[AnonymBruker]

Størst var vel overgangen med at et annet lite menneske styrte det meste av tiden min. Natt og dag.

[Gjest Gjest]

Største overgangen var å oppdage hvor alene i verden jeg fortsatt var, og nå MED et barn å ta vare på. Jeg er kvinne og jeg måtte oppdra far til å være far også. I tillegg måtte jeg tåle å bli behandlet som om jeg var mora hans og... Umoden egoistisk drittfyr. Ja vi er skilt for mange år siden.

Å bli beskyldt for å "sitte på ræva hele dagen" mens han "stakkar" måtte jobbe. Han løfta aldri en finger i huset.

Å bli beskyldt for å være sur bestandig, ja man blir sur av å ikke sove mer enn to timer i døgnet (kolikk/ørebarn) HAN måtte jo sove for han skulle jo på JOBB. Og siden løse problemet med "sur kjerring" med å fly ut med kompisser...barnslig faen! Ungen sov ikke på dagtid heller pga smerter/væske i øret. TO år slet jeg med dette.

Tyngst; å oppdage at det er kun deg selv som har fått barn. Han fortsetter å leve som før og fatter ikke hvorfor det ikke går. All forsøk på kommunikasjon blir møtt med drittslenging og at man er sur, masete, kjerring, utakknemlig og lat.. Måtte han brenne lenge!

[AnonymBruker]

Jeg var også litt spent på hvordan det ville bli å bli "bundet til heimen" slik, TS. Men det går veldig bra, jeg og mannen er to om det, så etter den verste ammefasen var over og jeg slapp styret med pumping og flaskemating, var det null problem å være borte. Vi går ganske ofte ut på konserter, kino eller for å møte venner, men den store forskjellen er at vi aldri får gått ut sammen lenger. Det blir annahver gang, alltid etter at barnet har lagt seg.

Det er jo slitsomt å holde sosiale aktiviteter på kveldstid mens man er mamma og i full jobb på dagtid og ettermiddagen, står opp grytidlig, etc. Så det begrenser seg litt naturlig, dette. Er rett og slett ikke sikkert du har like mye lyst/ork til å stikke ut på kveldstid, selv om du har muligheten til det.

Nå er det mange av våre venner som også er i stifte familie-fasen, og da er det ikke like mange pådrivere for å møtes på kveldene lenger.

[Redbull]

Her var det igrunn ikke noe overgang... Høres kanskje for rosenrødt ut, men jenta vår sov hele tiden, og fikk erstatning. Jeg var ute på faste kveldsturer med tre venninner etter to mnd (pga ødelagt underliv) og venninne kvelder etter tre uker, mannen var/er gledelig hjemme med jenta vår. Til tider har han hatt mer med henne å gjøre enn meg. Har du ett godt nettverk rundt deg og en god pappa til barnet så skal detgå greit. Nå amma ikke jeg da, det er nok litt "verre" da, du blir mer bunnet fast da.

[Saleried]

Hvilken overgang det blir kommer veldig an på hvordan livet ditt så ut fra før. Var avtaleboken full av aktiviteter og barnløse venner, vil du merke en stor overgang. Var du en rolig sofasliter og bestevenninnene dine også har fått barn blir det vel ikke store forskjellen.

[Tweak]

Jeg og mannen har alltid vært veldig hjemmekjære, en perfekt kveld er fremdeles oss to i sofakroken med god mat og en film. Så null stress med å være mer bundet i forhold til barnets rutiner!

Den største overgangen var det at jeg ikke hadde bare meg selv å tenke på lenger, jeg er MAMMA 24/7. Alltid på vakt, klar til å steppe inn selv om pappan egentlig skulle gjøre et eller annet enten det er nattevåk eller bleieskift. I starten var det veldig tungt og stressende for meg, men det har gått seg til. Hadde vel en slags depresjon...

Det er bare noen måneder før barnet sover godt/lenge på kvelden. Jeg husker hvor deilig det var i 6 mnd alderen da babyen sov fra 19 til 23 og jeg kunne faktisk gå ut på trening om kvelden! (ammeavhengig unge som våknet tilfeldig var ikke noe kjekt for en pappa alene...)

Ting går sjelden nøyaktig sånn som man planlegger eller forventer. Bare senk skuldrene og prøv å ta det som det kommer! Det er ikke ille å måtte være mer hjemme! det er hva du gjør det til. Og så er det også bare en kort periode av livet ditt, tross alt.

[_Malene]

Jeg og mannen har alltid vært veldig hjemmekjære, en perfekt kveld er fremdeles oss to i sofakroken med god mat og en film. Så null stress med å være mer bundet i forhold til barnets rutiner!

Den største overgangen var det at jeg ikke hadde bare meg selv å tenke på lenger, jeg er MAMMA 24/7. Alltid på vakt, klar til å steppe inn selv om pappan egentlig skulle gjøre et eller annet enten det er nattevåk eller bleieskift. I starten var det veldig tungt og stressende for meg, men det har gått seg til. Hadde vel en slags depresjon...

Det er bare noen måneder før barnet sover godt/lenge på kvelden. Jeg husker hvor deilig det var i 6 mnd alderen da babyen sov fra 19 til 23 og jeg kunne faktisk gå ut på trening om kvelden! (ammeavhengig unge som våknet tilfeldig var ikke noe kjekt for en pappa alene...)

Ting går sjelden nøyaktig sånn som man planlegger eller forventer. Bare senk skuldrene og prøv å ta det som det kommer! Det er ikke ille å måtte være mer hjemme! det er hva du gjør det til. Og så er det også bare en kort periode av livet ditt, tross alt.

Kan signere det meste her!

[Tralla la]

Den største overgangen for meg var å bli vant til å bli vekket flere ganger hver natt. Det kan være tøft, når man fra før er vant til å sove uavbrutt, og gjerne leeenge i helgene.

Men siden jenta vår alltid sovnet igjen med en gang hun hadde fått mat og var mett og fornøyd, gikk det helt fint å amme på nattestid. Og etter at hun kuttet ut spising på natta er alt mye bedre, bortsett fra at hun våkner litt tidlig om morgenen da.

Jeg tror også det har mye å si hva slags liv du har før barnet kommer. Her har vi kunnet fortsette med fritid og trening på kveldstid, så lenge en av oss er hjemme. Det blir litt vanskeligere å gå ut begge to samtidig siden vi naturlig nok er avhengig av barnevakt, men ting vi pleier å gjøre hver for oss har vi fortsatt med. Mannen kuttet (frivillig) ut en av hobbyene sine for å få mer tid hjemme, ellers lever vi som før.

[AnonymBruker]

Største overgang..aldri få sove så lenge man vil. Og at livet mitt ikke lenger dreide seg så mye om meg.

[Sarhann]

Største overgangen var at jeg aldri klarte å holde avtaler lenger. Det er alltid noe som skjer i siste liten. Full bleie, vannsøl +++.

Sleit vel ikke ut huset så mye i baby perioden. Ute og triller på dagen. Tar med babyen hvis det skjer noe.

[makkapakka]

Det var ikke å sitte hjemme hver kveld som ble den store overgangen, det syns jeg bare var godt og var faktisk altfor trøtt til å ta meg en tur ut. Var alltid ute å trillet barnevogn på dagen.

Syns de nye bekymringene var værst, å skjønne hva det lille barnet ville til enhver tid.

Så ble jeg veldig overrasket over at uansett hvor dødsliten jeg var på dagen eller stuptrøtt på natta så greide jeg likevel å ta meg av et lite barn.

[helenaa]

Det var mye nytt, men det mest krevende var nok at alt falt på meg, mens mannen kunne leve mer eller mindre som før. Likestillingens tid var over. Jeg hadde amminga, jeg beholdt roen i enhver situasjon, ergo ble hele døgnet mitt ansvar.

Jeg husker jeg var veldig misunnelig på ham da.

[Japp]

Jeg og mannen har alltid vært veldig hjemmekjære, en perfekt kveld er fremdeles oss to i sofakroken med god mat og en film. Så null stress med å være mer bundet i forhold til barnets rutiner!

Den største overgangen var det at jeg ikke hadde bare meg selv å tenke på lenger, jeg er MAMMA 24/7. Alltid på vakt, klar til å steppe inn selv om pappan egentlig skulle gjøre et eller annet enten det er nattevåk eller bleieskift. I starten var det veldig tungt og stressende for meg, men det har gått seg til. Hadde vel en slags depresjon...

Det er bare noen måneder før barnet sover godt/lenge på kvelden. Jeg husker hvor deilig det var i 6 mnd alderen da babyen sov fra 19 til 23 og jeg kunne faktisk gå ut på trening om kvelden! (ammeavhengig unge som våknet tilfeldig var ikke noe kjekt for en pappa alene...)

Ting går sjelden nøyaktig sånn som man planlegger eller forventer. Bare senk skuldrene og prøv å ta det som det kommer! Det er ikke ille å måtte være mer hjemme! det er hva du gjør det til. Og så er det også bare en kort periode av livet ditt, tross alt.

Men hvis barnet tar flaske så kan jo mor pumpe seg og dra på trening selv om man fullammer