Forskjell på folk?

[Bambi]

Jeg bor sammen med en man jeg elsker over alt på jord. Vi har hatt det rimelig tøft for å komme dit vi er i dag, men oss i mellom har vi det veldig bra. "Tøffheten" ligger i at han var gift da vi traff hverandre, hadde 2 barn osv. Vi prøvde flere ganger å kutte ut, men det skar seg hver gang. Da han endelig tok skrittet over til meg, var det virkelig "endelig". Ex'en hans har vondt for å takle dette, forståelig nok, men hun var heller ikke bedre enn at hun flyttet sammen med en ny fyr 4 mnd. etter bruddet, så jeg vet nå ikke helt, jeg...

Nåvel, saken er slik at han har slitt, og sliter fortsatt, med dårlig samvittighet overfor barna, og tildels også overfor ex'en. Dette medfører at han faller ned i noen dype daler hvor han synes forferdelig synd på seg selv. Da er alt bare helt forferdelig, og enden på visa er at jeg må sitte og veksle mellom å si "stakkar deg" og "nå får du fxxx meg skjerpe deg!".

Jeg forstår at han har det tøft. Det er ikke bare-bare å forlate partneren gjennom 25 år + 2 barn. MEN: Han har valgt det selv!!! Jeg maste aldri om noe, krevde ikke at han skulle gjøre det, men til slutt så valgte han å gå.

Probelmet nå er at hver gang han får disse anfallene av dårlig samvittighet osv. - så skal jeg liksom sitte og være forståelsesfull, trøste, komme med kloke innlegg. OK, det kan jeg til en viss grad gjøre, ærlig talt så har dette VELDIG med meg å gjøre også, men - og nå kommer det et KJEMPEMEN: Hva med meg??? Som jeg tidligere sa, så ba jeg ham aldri om å gå, selv om jeg ønsket at han ville være hos meg. Jeg beskyttet ham med alt jeg hadde. Men det er ikke enkelt for meg heller. Plutselig sitter jeg som den "store stygge ulven" som har LURT ham inn i dette. FEIL!!! Jeg har ikke lurt noen til noe som helst! Vi ble glad i hverandre, og det gikk bare ikke over....

Forskjellen ligger i det at han har lov til å være deppa, lov til å være i dårlig humør fordi situasjonen er som den er. Mens jeg føler at jeg bare skal sitte og takke og bukke fordi jeg har vært så heldig å få ham... Og ja: Jeg er heldig! Jeg kunne ikke tenke meg et mer fantastisk menneske å dele livet med! Men hva med mine følelser? Jeg har også ofret ganske mye oppe i alt dette her. Hva med de dagene jeg trenger litt støtte? Det er ikke så brått enkelt for meg heller å skulle forholde meg til to tenåringer som daglig blir manipulert av moren sin...

Sukk... NÅ får jeg mye pepper nå! Men det er ikke så enkelt å være "den andre kvinnen". Tro meg, det er absolutt ikke noen ønskesituasjon...

Bambi

[Gjest Poirot]

Av meg får du ikke pepper, kun et tips om å kanskje oppsøke parterapi der dere kan få snakket ordentlig ut.

[Gjest Kane]

Jeg skal heller ikke moralisere :-) Men er enig med Poirot her - oppsøk noen å snakke med, det med depresjon er ikke noe å leke med! Det tar knekken på selv de beste....

[Gjest Hun som gikk]

Jeg tror kanskje han savner henne litt, jeg. Henne og det livet de hadde sammen med barna. Det er mer vanlig enn noen skulle tro å savne eksen hvis forholdet har vart lenge. Det er også ganske vanlig å ha et ønske om å ta opp forholdet til eksen igjen, men så er det så mye som har skjedd i mellomtida at det er umulig.

Kjenner meg litt igjen i det du beskriver. Hos oss var det jeg som gikk etter en god del år, og uten at det var andre innblandet. Traff imidlertid min nåværende mann ganske kjapt etterpå.

Jeg har mine perioder med dårlig samvittighet overfor både eksen og ungene. En vet jo ikke før etterpå hvor godt en hadde det, og hvor komplisert ting skulle bli.

Det er ikke bare å viske ut så mange år av livet, og tro at det blir problemfritt å starte opp igjen med ny partner. En føler liksom at en fortsatt egentlig hører sammen med sin gamle partner gjennom mange år, ofte i større grad enn man føler at man hører sammen med sin nye.

For meg var det omtrent som å kutte av meg høyrehånda da jeg gikk, og det er fortsatt vanskelig i blant.

Det at du støtter ham når han har en vanskelig periode er nok egentlig det beste. Tenk på at han muligens tenker mye på sin eks i slike perioder, og ser for seg henne som bedre enn hun egentlig var. En husker gjerne de gode stundene best.

Hvis du da skal si "Hva med meg, da!" og begynner å kreve, framstår du plutselig som masete og bitchy, og ekskona blir enda mer rosa i kantene.

[Gjest sexysadie]

Eller en annen mulig forklaring er at han har funnet seg en lille elskerinne.

En gang utro; alltid utro.'

[Gjest Hun som gikk]

Fikk du noe klokt ut av dette, Bambi?

Vil gjerne ha en liten tilbakemelding.

Selv om mannen din har det sånn nå, går det sikkert over med tiden.

[Bambi]

Til hun som gikk:

Tja, noe fornuftig fikk jeg ut av det. Jeg er klar over at savnet etter ungene er stort, når det gjelder ex'en tror jeg hun bare er en klamp om foten for ham. Hun har vært alt annet enn grei å ha med å gjøre...

Problemet ligger vel egentlig ikke i det at jeg ikke forstår hva som er grunnen til at han blir slik, heller det at han ikke har evnen til/gidder å sette seg inn i min situasjon oppe i alt dette her. Jeg føler rett og slett at det blir litt for mye fokus på hvordan han har det hele tiden, og at mine følelser blir litt glemt. Men jeg tror nok du har rett i en ting, og det er at det er til liten nytte å mase på ham og "kreve min rett". Da kommer jeg snart til å havne i samme bås som ex'en hans - krevende og bitchy. Og den båsen skal jeg IKKE i!

Bambi

[Gjest Brunhilde]

Først til SexySadie: Slutt å være så forb... kategorisk og fordømmende. I lengden blir det bare fordummende. Syns av og til du skriver etter regelen "det er greit med prinsipper, så slipper man å gjøre opp sin egen mening". Nok om det.

Til Bambi vil jeg si: Nei, det er ikke OK at han skal få lov til å deppe fordi han gikk. Som du selv sier, han valgte det. Det er klart at livet hans er annerledes nå, men det er da ditt også?

Er enig med den som skrev at det kunne være greit å snakke med noen, men jeg tror i første omgang at det er samboeren din som skal gjøre det, ikke nødvendigvis dere to sammen. Det er jo han som skal ha følelser og tanker rundt det å ha gått på plass. Det er viktig å huske at skilsmisse som regel medfører en sorgreaksjon, uavhengig av om du gikk eller ble forlatt. 25 år lar seg ikke viske ut sånn over natta!

De negative kommentarene i forhold til eksen syns jeg du skal droppe, det setter ikke henne, men deg, i et dårlig lys.

Lykke til!

[*perfecta*]

Av meg får du ikke pepper' date=' kun et tips om å kanskje oppsøke parterapi der dere kan få snakket ordentlig ut.[/quote']

helt enig :blunke:

[lenny]

parterapi ville være positivt å prøve ivertfall,det tror jeg begge to ville fått utbytte av

[Gjest Hun som gikk]

Jada, Bambi, mulig hun er en klamp om foten nå, men det er jo en grunn til det da!

Men husk, hun har ikke alltid vært det, og det vet han også.

Det er jo ikke sånn han husker henne fra den tiden det var dem? Det kan det ikke være, de holdt jo sammen i over 20 år. Så selv om hun ikke akkurat er grei nå, så har de sterke bånd til hverandre. Mye sterkere enn de båndene du og han har!

Så det skulle nok ikke forbause meg om han savner henne og det livet de hadde sammen, selv om hun oppfører seg som en bitch nå, som du sier.

Men over til deg....hva er det du synes er vanskelig i den situasjonen dere er i nå? Du nevnte noe om å forholde seg til barna hans. Og hvem er det som sier at du har lurt ham inn i dette?

Hører gjerne mer fra deg, fint å høre noe fra "den andre siden"

[Bø]

Jeg skjønner godt at han sliter jeg. Det er et ENORMT nederlag å gå fra partneren sin, og i tillegg så mister man jo den daglige omgangen med ungene sine. Så det trenger jo ikke å være henne han sørger over.

Forskjellen ligger i det at han har lov til å være deppa, lov til å være i dårlig humør fordi situasjonen er som den er. Mens jeg føler at jeg bare skal sitte og takke og bukke fordi jeg har vært så heldig å få ham...

Hva er det egentlig du mener? Er det sånn at du ikke får støtte hos han når du har det vanskelig? Du sier at du FØLER at du skal sitte og takke og bukke. Hva kommer denne følelsen av da? Er det et reelt problem at du ikke får støtte i noe du oppfatter som en vanskelig situasjon, eller er det bare noe du føler?