Jeg har en dårlig egenskap som min kjære ikke liker

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig sta og kverulerende person. Jeg kan kverulere på det meste og jeg skal alltid bevise at jeg har rett (selv om det hender jeg også tar feil )

Dette går litt på nervene til min samboer (og sikkert venner!), men jeg klarer liksom ikke slutte med det. Har jeg data i nærheten hvis vi diskuterer noe, hvor den ene mener det er riktig og den andre feil så skal jeg alltid sjekke. Selv i de tilfellene hvor min samboer har en logisk forklaring på at hans side av saken er riktig!

Jeg kan godt også høre om andre som har dette problemet? Kanskje jeg får øynene opp for hvor irriterende dette kan være hvis jeg hører det fra andre enn samboeren min også?

[Gjest Ruccola]

Om du er veldig ung, så kan du regne med at dette kommer seg litt bare årene går.

Men ja, det er vedig ubehagelig, irriterende og veldi "bedreviter" når noen holder på sånn

Ta deg selv i det, og avbryt handlinger når du merker du er inne i den. Da vil du hjelpeå fotelle kropp og hode at dette ikke er grei oppførsel. Det er jo du som til syvende og sist styrer kroppen din

[AnonymBruker]

gå til psykolog og forklar at du må ha rett i alt. kanskje det ligger noe bak det

[Havbris]

Jeg kjenner en godt voksen kvinne som ALDRI tar feil. Hun kan ligge en hel natt og fundere på ting i en diskusjon, stå opp og sjekke fakta eller planlagge hvordan hun skal overbevise andre.

Jeg har lært meg å aldri gå inn i noen som helst diskusjon med denne damen. Det er umulig å slåss mot vindmøller. Konsekvensene for hennes del - er jo at folk holder henne på avstand.

Endret 18. september 2011 av Havbris

[Pingting]

Det der høres ut som meg da jeg var tenåring. Og det er virkelig ikke en sjarmerende egenskap. Det er utrolig irriterende å snakke med noen som har bestemt seg for noe før argumentasjonen i det hele tatt har startet, det er som å snakke til en vegg.

I en alder av 28 er jeg fortsatt glad i å diskutere, men det er på en helt annen måte. Jeg tror det særlig er to ting som har gjort at jeg endret meg (alder og modning er sikkert en tredje). For det første begynte jeg å øve på å innrømme at jeg hadde tatt feil. For sånt krever faktisk litt trening, og som det meste man øver på blir det lettere etter hvert. Du trenger ikke gjøre en stor greie ut av det en gang, men en liten kommentar i retning av "du, jeg sjekka det du sa i går, og det ser jo ut som det stemmer!".

Det andre var at jeg klarte å erstatte ønsket om å ha rett med ønsket om å lære noe. Det er kjempeviktig å kunne være ydmyk i forhold til kunnskap, tenker jeg. Det vil nesten alltid være noen som kan mer om et tema enn deg, og det er en god mulighet for å lære noe. Vi tar alle feil fra tid til annen, men det at vi gjør det gir oss også muligheten til å få ny kunnskap om noe. Jeg har ingen problemer med å fortelle folk at jeg mener de tar helt fei. Men det stammer da fra en evaluering av argumentene deres - ikke at jeg for enhver pris skal ha rett.

Jeg har diskutert, kranglet og kverulert mye her inne på KG, med du verden så mye jeg har lært også! Balansen mellom å ha tiltro til egen kunnskap og samtidig å kunne vurdere andres opp mot din egen kan være litt vanskelig å finne. Men det er viktig. Veldig viktig. Både i forhold til å være en hyggelig samtalepartner, en god kverulant debattant, å ha respekt og ydmykhet i forhold til andre, og ikke minst for å kunne utvikle seg selv - sånn for å si det litt pompøst.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for innlegg skrevet av utestengt bruker.

Kråkesaks, moderator.

[Gjest Varpunen]

Men bare det at du selv ser hvordan du er, må vel være et steg i riktig retning?

[AnonymBruker]

Det er dessverre ikke noe man vokser av seg, nødvendigvis. Moren min er sånn. Det er ganske uutholdelig. Hun har omtrent ingen venner, og alle trekker seg unna når hun begynner å belære og kverulere.

Kanskje det ville hjelpe deg om du traff noen som var like kverulerende, så du selv fikk se hvor lite sjarmerende det er. Men bra at du ønsker å forandre deg. Lykke til

[Gjest Gjest]

Ja, jeg har innsett det selv og på den måten er i riktig retning Det er bare så inni hampen vanskelig å huske det "i kampens hete" Og jeg får dårlig samvittighet etter å ha kommet med kveruleringen min.

Jeg har noen i nær slekt som er like ille, og ser hvor fælt det er

Det hjelper også å høre det fra andre at det er en ganske usmakelig oppførsel

[Satyr]

Om du er veldig ung, så kan du regne med at dette kommer seg litt bare årene går.

Men ja, det er vedig ubehagelig, irriterende og veldi "bedreviter" når noen holder på sånn

Ta deg selv i det, og avbryt handlinger når du merker du er inne i den. Da vil du hjelpeå fotelle kropp og hode at dette ikke er grei oppførsel. Det er jo du som til syvende og sist styrer kroppen din

Godt svar, synes jeg. Selv var jeg også verre sånn før, men har kommet meg, sier de som har kjent meg lenge ;-).

S

[Gjest Helt matt!]

Å kverulere det er å plage andre. Jeg har en samboer som er mester i å lage støy og ubehagelig stemning. Kan hende jeg spør feks. når var det denne konserten skulle begynne. Stillhet. Ser bort. Later som han ikke hører- Jeg gjentar. Da er svaret, du hørte jo det i går. Jeg sier, men jeg husker jo ikke det lenger. Kan du svare?.- Se på nettet! Jeg tenker, ok, men det hadde jo vært greit at jeg slapp å ta ut macen fra sekken, åpne det, google osv Jeg får vondt i magen av slikt. Når jeg har tatt macen åpnet det, så kan han si, at det er klokka 18.00. You see:-(

Hvis vi skal dra bort så kan han ligge på sofaen, slappe av liksom. Vi er alle ferdige, men siden han bare ligger der henslengt så begynner vi å gjøre forskjellige ting (vi venter på han). Han kan reise seg opp og si, når er det dere blir ferdige, jeg har venta på dere i i en halvtime!! (irritert) Vi prøver å si at, ja men...vi trodde jo at du ikke var ferdig siden du lå på sofaen. Da blir det et huskestue. Han har venta på oss, og vi bare vimser rundt. Jeg pleide å si før at kan ikke du bare si et klokkeslett så vet vi. Men hjelpes meg. det blir så mye surr så i alle fall jeg blir helt svett. Masse kverulering. Nytter ikke å snakke med han. Så blir han sur og sier men da blir vi hjemme og begynner å se på tv. Men han drar til slutt og alle enten gråter eller krangler og er sure/lei seg. Går det an det der da? Han er godt voksen.

[AnonymBruker]

Svigermor kverulerer og lager huskestue over hver lille uviktige sak. Veldig slitsomt så jeg holder meg unna.

Kjæresten blir sånn når han kjeder seg..hater det.

Anonym poster: 52da73e1bfe2f15165e719cb086a1d4b

[AnonymBruker]

Mamma er lik og du aner ikke hvor usjarmerende det blir etter hvert. Hun har noe å si på alt! Jeg er faktisk litt redd pappa skal gå fra henne, fordi jeg ser ikke lenger hva hun kan tilby ham bortsett fra irritasjon. Hun ler av det selv, men det er det ingen andre som gjør. Jeg kan selv kverulere på ting jeg anser som viktig eller hvis motparten påstår noe jeg mener er totalt idiotisk, men jeg er veldig flink til å la ting ligge og tenke 'dette orker jeg ikke'. Moren min orker alltid å kommentere ting, selv ting som alle rundt bordet er 100 % enige om at er på en måte, så sier hun 'ja, men', enda det ikke er noe men.

Anonym poster: 1d37712a924b2ef60b24e504f289273f

[absinthia]

Du trenger bare å få litt kontroll på kveruleringen din. I utgangspunktet er det jo en bra egenskap at man ikke tar alt alle sier for god fisk, så du trenger bare å lære deg å plukke ut dine kamper, å være litt overbærende med folk og å vite når du skal gi deg. I blant kan det faktisk være greit å avslutte diskusjonen, selv om man vet at man har rett., seter jo litt grenser for hva man skal bruke energi på.