Mannens barn

[Don]

I et forhold hvor vi har 3 voksne bar hver fra hvert vårt ekteskap skulle man ikke tro

noe slikt kunne skje.

Jeg har 2 gutter og en datter, samboeren har 3 døtre.

Etter mitt brudd overtok jeg daglig omsorg for 2 barn 11 og 9 år en noe uvanlig fordeling den gang i 1998 jeg synes selv jeg klarte det ganske bra og kvinnelige venner med barn i samme klassetrinn spurte meg stadig om hvordan dette gikk.

Det var artig med slike tilbakemeldinger og jeg følte meg ganske vellykket.

Etter at jeg hadde bodd sammen med nye samboer etpar år hvor vi hadde 2 barn hver som hjemmeboende merket jeg desverre en veldig sjalusi, eller hva jeg skal kalle det, fra samboeren mot min datter, alt var galt med henne og dette var til tider plagsomt.

Vi har hatt samtaler om dette i det uendelige uten å komme noen vei.

Hele forholdet lider jo under dette, alle barna er klar over hva som skjer, kun en fra hver bor for tiden hjemme, min datter flyttet da hun ikke orket dette.

Desverre tar dette ikke slutt, hver gang min datter kommer på besøk er samme leksa igang, ikke verbalt men ved kroppspråk som er tydlig.

Jeg fatter det bare ikke jeg som trodde sjalusi var en mannegreie men her er det så tydlig at det ikke kan tolereres, jeg har prøvd å diskutere alt som kan tenkes påvirke denne holdning mitt forhold til hennes barn og forholdet til mine 2 gutter som er veldig bra fra samboers side, bare ikke til min datter som etter min mening ikke gjør særlig vesen utav seg.

Man skulle tro dette gikk over når de fleste har flyttet men nei det går i det samme hver gang, jeg har sagt at da må vi avslutte forholdet fordi jeg ikke orker denne belastningen lenger, da roer det seg i 14 dager til en måned før netse utbrudd.

Konkret har samboeren engang sagt offentlig at hun ikke liker mine barn, men det dementeres nå som noe hun ikke mente.

Tidligere etter sin egen skillmisse uttalte hun at barna " tilhører " moren ved samlivsbrudd

det er naturens orden og det gjelder tydlig nok idag også for henne.

Jeg som trodde jeg var i tråd med tiden når jeg påtok med dette ansvaret for 11 år siden.

Man er klar over sjalusi mellom mors egne barn når det kommer en ny pappa det er ikke så uvanlig, men denne veien er dette så uvanlig som jeg tror, på meg virker det ufattelig.

Hilsen Don

[Gjest Gjest]

Man er klar over sjalusi mellom mors egne barn når det kommer en ny pappa det er ikke så uvanlig, men denne veien er dette så uvanlig som jeg tror, på meg virker det ufattelig.

Hilsen Don

Tja, sjalusi er jo irrasjonelt, jeg har ofte vært sjalu på samboers datter, skjuler det godt såklart, og vet med meg selv når jeg er "sårbar" for å bli sjalu.Det er spesielt når jeg føler at jeg har fått lite oppmerksomhet, at det har vært lite to-somhet, eller hvis jeg har det vanskelig pga helt andre ting. Det skal utrolig lite til for å fjerne sjalusien, og min samboer kjenner alle knepene, så dette er i praksis et ikke-eksisterende problem.

Men nei, jeg har ingen problem med å forstå at en dame kan bli sjalu på partenerens barn, syns det er ganske normalt og er sikker på at det kan løses, for det er jo ikke "ekte" sjalusi slik virkelig sjalusi er når partenren flørter med en annen..

[AnonymBruker]

Man kan ikke velge mellom en partner og sine barn. Min exmann har valgt sin kjæreste. Min datter savner svært kontakt med sin far, men orker rett og slett ikke den dårlige relasjonen til hans partner. Vær klar over at din datter lider fryktelig under dette, uansett alder. Hva du velger å gjøre er selvsagt vanskelig for andre å ta stilling til, men vær svært bevisst på hva dette gjør mellom deg og din datter. Jeg har selv en mann med barn. Jeg skal ikke si at det er lett bestandig, men så klok er jeg, at om min mann ikke har et fint og godt forhold til sine barn så vil det bli dårlig med oss også. Jeg legger derfor både krefter, energi og god vilje til så snart vi er sammen alle sammen. Det skulle bare mangle! Din kone vil neppe endre holdning etter så lang tid, men hva med en samale på familievernkontoret?

Jeg ville blitt forferdelig såret, og svært skeptisk til om dette var en person som ville meg vel, dersom min partner ikke var positivt og vennlig innstilt mot barna mine.

Bakgrunnen? Hva har skjedd opp gjennom årene, ligger det noe forklaring der?

Lykke til

[AnonymBruker]

huff.. ikke lett.. pappa valgte partneren sin forand meg. det såret meg dypt.. bra du ikke er sånn da høres ut som en voldsom sjalusi. spør henne hvor den kommer fra? er hun usikker på deg kanskje?

[Frøken Smilla]

Jeg har vært den datteren. Min "stemor" var (uttalt) sjalu på meg i mange år, men min far lukket enten øynene for det, eller hadde ikke ryggrad nok til å gjøre noe med det. Følgelig var det aldri et samtaletema mellom hverken ham og meg, eller mellom dem (så vidt meg bekjent, da). Jeg har vært såret, bitter og sint på ham i mange år fordi jeg følte at han valgte bort meg til fordel for henne, og har mange følelser knyttet til det fremdeles. I dag har vi alle tre et velfungerende og hyggelig forhold, selv om jeg vet at jeg blir 14 år igjen i samme rom som henne (og bare for ordens skyld: jeg er i dag 32). Jeg blir usikker, føler meg "veid og målt", og jeg er dønn sliten (mentalt) etter en "hyggelig søndagsmiddag" hos dem.

I dag er jeg "bonusforelder" for en tenåring selv, og jeg er svært bevisst på at tenåringen ALDRI skal føle seg tilsidesatt slik som jeg gjorde. Min mann skal få være far først og mann etterpå når vi er sammen alle tre, ikke omvendt! Så om ikke annet, har min stemor gjort meg godt rustet til å takle den hverdagen jeg lever i dag.

Jeg vil råde deg til å snakke med datteren din, spørre hva hun tenker om situasjonen dere er i, og hva hun ønsker at du skal gjøre.

[Gjest Gjest]

Om man skal generalisere så er det ganske så vanlig at mannen finner en ny og dumper sine barn, enten på "kommando" fra den nye. Eller fordi han ikke greier å ta ansvaret for både partnerens følelser og sine barns behov for en far. (Det er så surt å legge seg med en isklump hver kveld fordi han satte foten ned hva egne barn angår..)Menns angst for å være alene og stå på egne bein er ikke mindre enn kvinners.

Heldigvis er det både menn og kvinner som IKKE opptrer slik. Og om du fortsatt ønsker å høre til den siden så bør du kvitte deg med dama før skaden ikke lar seg reparere. Dine barn får barn, og din samboer gjør ALT for å favorisere SINE barnebarn osv.

[Don]

Takk for svar, det blir omtrent som jeg tenker meg selv, det med søndagsmiddag er alltid en håpløs afære, samboeren med et iskaldt blikk på min datter desverre.

Ja jeg skal kvitte meg med den dama det er helt sikkert særlig det med barnebarn og bryllup

har jeg tenkt på allerede med frykt, historien vil jo bare gjenta seg.

Har en kollega på jobben som har egne barn, han sa til meg det går aldri vet du, jeg har vært sammen med en ny dame i 20 år og vi har alltid hatt vært vårt hjem, det er vel løsningen.

Det med å være alene kan sikkert føles vansklig men i dette tilfelle får det bare være slik, sånne hensyn kan jeg ikke ta.

Men allikevel undres jeg over at damen er helt anderledes overfor mine sønner, enda datteren er mer ordentlig enn disse hvis man kan bruke et slikt utrykk, det må da være en avart til sjalusi.

Det hadde vært fint å høre om det finnes menn som har opplevd det samme som meg og jeg er ikke oevrhodet redd for å være alene.

Hilsen Don