Hunnkatt som ikke har akseptert den nye kattungen etter 2 måneder

[AnonymBruker]

For et par måneder siden fikk vi en kattunge. Fra før har vi en ett og et halvt år gammel hunnkatt. Kattungen er også en hunn.

Helt fra starten har det vært mye knurring og fresing fra den voksne. Vi har prøvd å la dem bli kjent i et rom for seg selv som så mange anbefaler at en skal gjøre for at de skal bli venner.

Men fresinga har bare fortsatt. De siste ukene har den voksne gått til angrep på kattungen. Den har til og med hoppet etter barnet vårt på ett år og klort i ansiktet

Går det an å få slutt på denne galskapen, eller er det bare slik det kommer til å være? Vil det bli bedre når kattungen er kastrert?

Hilsen oppgitt katteeier

[Brunhilde]

Tja. Det er slett ikke sikkert de blir perlevenner, men du kan jo håpe på våpenhvile etterhvert.

Vi har samme "problemet", men det har begynt å gå seg til litt. Jeg har ikke latt kattene være sammen uten at noen er til stede, når ikke det er folk hjemme, så skiller jeg dem.

Den store katten har vært, for å si det rett ut, fly forbannet på nykommeren og har frest, knurret, slått og stukket ut. Nå har det endret seg til fresing og litt småslåsing, men hun ligger gjerne inne og ser foraktlig på den rabiate kattungen som raser rundt og gjør ugang. Mitt håp er at de skal kunne være i samme rom også når jeg ikke er hjemme, noe som ser ut til å kunne bli en realitet innen lang tid.

Lykke til med tilvenningen, håper det går seg til!

[Aurora M.]

Det er dessverre aldri noen garanti for noe som helst når man får en ny katt med pus i hus fra før. Det er derfor jeg anbefaler (så sant det er mulig) å få en katt fra DB eller Kattens Vern og be om "returrett" på den hvis det overhodet ikke går.

Om det vil bedre seg når hun blir kastrert er vanskelig å si, men det kan være en mulighet om noe av grunnen til forverringen du opplever i det siste skyldes at hun begynner å bli kjønnsmoden.

Ellers er det bare tid, tid og atter tid som gjelder. Jeg tviler sterkt på at de kommer til å holde på sånn i evigheter. Det er mulig de aldri blir perlevenner, men tåle hverandre er det absolutt stort håp om at de kommer til å gjøre. Men jeg har hørt om katter som har brukt et år omtrent på denne måten, og så har de plutselig blitt venner! Det skjer jo ting i katters liv og, som gjør at de kan se annerledes på ting. Andre inntrengere utenfra, flytting el.lign kan gjøre at de ser det formålstjenelig å søke sammen.

Miljøet generelt rundt kattene har også en del å si. Får de nok stimuli? Er den største ute? I det store og hele, får de brukt seg selv nok, eller går de "oppi hverandre" hele tiden? Har de plasser der de kan trekke seg tilbake? o.s.v Slike ting bør du tenke på, samt at du bør forsøke å legge til rette for positive opplevelser (lek, god mat) for de sammen. Feliway kan være verd et forsøk.

Så det er absolutt håp enda. Men det er klart, prøver du alt dette og det likevel går måneder uten at det viser tegn til bedring eller at storepus rett og slett viser tegn til å ville rømme huset, så står omplassering for tur.

Krysser fingre for at det går seg til! Husk: TID.

[Mubba]

Dette var som å lese om vår 2 år gamle frue og den nye kattungen vi fikk for to måneder siden. I begynnelsen var det fryktelig ille, det har roet seg litt og nå kan de sove i samme rom, men fruen på 2 er ikke interessert i å ha småen som venn, det er hun som er sjefen. Tror og håper at det roer seg etterhvert TS! Selv har jeg håp om at det blir enda bedre når vi kastrerer junior

[CathFoto]

Vi hadde samme situasjon i kanskje 6 mnd. Nå har det gått ca 3 år. Noen ganger leker de, andre ganger sloss de. De kommer nok aldri til å ligge i skje, men det er harmoni og toleranse i allefall.

[Thorn]

Mine to var også bitre fiender den første tiden, og det var ikke få ganger jeg var på nippet til å gi opp lillefrøkna mi og legge henne ut på finn. Men det var jo hele tiden det lille håpet om at det skulle gå seg til!

Her bedret det seg litt da hun fikk gå ut etter et par måneder. Hun som hadde levt på gata fikk nok noia av å være inne hele tiden, og tok ut energien på både oss tobeinte og den andre katten min. Stakkars den bedagelige herremannen, han visste jo ikke hvor han skulle gjøre av seg. Men det gikk seg altså til, og selv om de fortsatt kan slåss så bustene fyker, kan de også leke fint sammen. De pleier å sove med maks 30 centimeters mellomrom og vasker til og med på hverandre innimellom. Det hadde jeg helt ærlig talt aldri trodd for tre-fire måneder siden!

Forresten, jeg kan anbefale deg å se "My cat from hell"(katt til besvær på Animal Planet), der kan man få mye god innsikt i kattepsykologi! For meg har det ihvertfall vært en del aha-opplevelser ang frøkna mi.