Sterke magesmerter

[AnonymBruker]

Jeg jobber i et stort konsern og har mye ansvar. Har gode kollegaer, men roller er uklare, og myndighet/ budsjett er ganske "rotete". Har hatt jobben i ca 1 år. Trener på ettermiddagene, og har et godt familieliv, men har hatt liten apetitt den siste tiden og sover dårligere.

Sist uke ble jeg hasteinnlagt med sterke magesmerter, og fikk gjort allslags undersøkelser. Ingenting ble funnet av infeksjon eller liknende. Så konklusjonen er at det nok er psykisk/ stress/ jobbrelatert.

Et det faktisk mulig å få så vondt i magen at man ikke kan stå oppreist pga stress? Jeg har alltid vært en sterk og tilpasningsdyktig person...

[AnonymBruker]

Ja, det er fullt mulig. Legene kaller det vel ofte magekatarr. Jeg har opplevd det selv, etter en periode med langvarig stress og bekymringer som kulminerte da vi fikk beskjed om at en nær, ung slektning var dødssyk. Man føler seg fysisk syk, og toleransen for f eks sterk mat, alkohol og ulike ingredienser kan være lavere enn ellers, men det skyldes psyken. Altså: det er viktig at de gjør undersøkelser for å kunne utelukke fysiske ting, men årsaken trenger ikke være fysisk. Noe som hjalp meg var meditasjon og avspenningsteknikker, det hever også terskelen for hvor mye stress man takler uten å få problemer. I tillegg til å endre det som trengtes i livssituasjonen.

[Annikken]

Absolutt. Smerter i magen man ikke klarer å forklare medisinsk har gjerne sammenheng med det psykiske, og stress er gjerne en faktor. Jeg har hatt noe lignende selv, var i ny (og utrolig stressende) jobb, og følte jeg aldri strakk til, det var lange dager og mye mas, og en onsdag kveld da jeg måtte jobbe overtid fikk jeg så vondt i magen at jeg så vidt klarte å gå ut døra. Endte med to dagers sykemelding der jeg rett og slett bare lå rett ut i senga. Om jeg rørte på meg fikk jeg dritvondt, og det var ikke før jeg klarte å begynne å slappe litt av at det ga seg av seg selv. Det var kroppen som fortalte meg at jeg bare hadde å legge meg ned og stresse ned.

Tror, som innlegget over her sier, at det kan være bra å lære seg avspenningsteknikker, meditasjon, yoga eller lignende. Men mest av alt tror jeg du må sette grenser på jobb. I min jobb var det spesielt det at jeg aldri kunne si nei, samt at det var veldig mye som "fløyt" og mye ad hoc, veldig lite mønster og rutiner på ting og tang som endte med at jeg liksom aldri strakk til. Fryktelig slitsomt. Sett deg ned og tenk over en typisk arbeidsdag - hvilke deler får pulsen til å stige? Skriv det ned, og tenk så over hva du eventuelt kan gjøre for å få kontroll på disse situasjonene. Jeg tror en viktig faktor er å si til seg selv at "dette får jeg ikke gjort noe med (i denne omgang), og det er ikke min feil". Man får bare gjort så mye om gangen, om man prøver å gjøre for mye på en gang, blir man bare utbrent.

Jeg anså også meg selv som ressurssterk og handlekraftig osv, men lærte av den jobben at det mest handlekraftige jeg kan gjøre er å være ærlig med meg selv - og sette ned foten. Uansett hva folk kan finne på å si om det. Det er bedre å love 80% og gjøre 95%, enn å love 120% og "bare" orke 100%.

(Jeg sa opp den jobben etter litt over 1 år og har aldri vært lykkeligere.)