Greier ikke å fortelle venner og familie om at hesten min døde...

[AnonymBruker]

Jeg har hatt samme hesten siden jeg var 10 år, er nå 26. Så jeg har vokst opp sammen med henne. Hun var i en stor del av livet mitt, allt jeg levde for.

De siste årene har jeg hatt dårlig tid til henne pga. jobb og barn, og vi har slitt litt økonomisk med å ha hest. Så jeg valgte for 6 mnd. siden å "selge" henne til noen som kunne gi henne den tiden og stellet som jeg syntes at hun fortjente. Det var en forferdelig avgjørelse og ta, men jeg kunne ikke beholde henne av egoistiske grunner, som at jeg ikke ville ta farvel.

Jeg fannt den perfekte eieren til henne og hun var kjempefornøyd med henne, men for litt over en måned siden fikk jeg beskjeden som jeg ikke hadde ventet å få før om flere år..At hesten var blitt så syk at hun ikke stod til å redde, så hun måtte avlives.

Jeg har grått og grått for henne, og jeg greier ikke å komme over det. Hun finnes ikke lengre...min lille, spreke, vakre hest.

Jeg har kun greid å fortelle dette til mannen min. Resten av familien min, og venner har jeg ikke greid å fortelle det til. Jeg vet at når jeg forteller det så kommer jeg til å bryte sammen! Det gjør så vonnt...Jeg har ikke en gang fortalt det til min beste venninne, som jeg har vokst opp sammen med, og gått i stallen med i alle år.

Er livredd for at de skal spørre hvordan det går med hesten hos ny eier, hver gang jeg snakker med dem, for da kan jeg jo ikke lyve å si at allt går bra...

uff, dette er ikke lett.

Noen synes kanskje at det høres rart ut at jeg skal sørge sånn over en hest, men etter allt vi har gått gjennom sammen oppigjennom årene, så elsket jeg virkelig denne hesten...vi var ment for hverandre, jeg solgte henne og hun døde noen måneder etterpå.

...kanskje noen har et råd om hvordan jeg skal greie å fortelle hva som har hendt til familien min og til venninnen min, uten å bli helt ødelakt...tror ikke at det har gått helt opp for meg dette her, og at når jeg forteller det til andre så gjør det kanskje det.

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye...

[Titti72]

I min familie og vennekrets er det naturlig og gråte når dyrene våre dør. Hva med å sende hestevenninnen din en sms, og fortelle det? Og også skrive hvorfor du sms'er det?

Din mann kan jo også "bryte isen" til familien og fortelle hva som har skjedd, og hvordan du har det. Det er ikke unaturlig å gråte når våre dyr dør, det er unaturlig å ikke gråte.

Kjempe trøsteklem fra meg....

[Violen]

Huff, jeg føler virkelig med deg.

Jeg synes ikke at det er noe galt i at du forteller det og så bryter sammen foran din beste venninne og nærmeste familie. De fleste vil vel forstå at det er sterke følelser inne i bildet. Kanskje er det også terapi for deg å få fortalt det, og få snakket om det? Familien din kan også fortelle det videre til litt fjernere slekt, så slipper du å gjøre det selv, og få spørsmål fra disse senere.

Alternativt kan du få mannen din til å fortelle dem det.

Jeg forstår godt at du sørger over hesten. Jeg har selv hatt dyr hele livet, og det er forferdelig, forferdelig vondt når de dør.

[Gjest Shelob]

Huffda. Enig i at du bør fortelle det, det vil sikkert være god terapi for deg selv. Kommer ikke til å føles noe verre etterpå i alle fall.

[Rainbow]

Åh herregud så grusomt!! Selvsagt er ikke det rart at du gråter over henne!! Det hadde vært rart om du IKKE sørga. Det må du i alle fall ikke ha dårlig samvittighet for. Hun har jo vært livet ditt i så mange år. Jeg har eid min hest i 14 år og kjent henne i 18. Hun begynner å bli gammel, men er fortsatt veldig, veldig fin i formen og energien og alt.

Jeg får helt panikkangst av TANKEN på å miste henne, så jeg skjønner godt at du er knust.

Og jeg skjønner godt det er vanskelig å fortelle det til noen, for da blir det virkelig. Jeg har sett for meg framtidsscenarioer der jeg får sammenbrudd når noen spør - lenge etter det har skjedd.

Det å late som ingenting selv om man sørger er nok vanskelig, og når et dyr som har vært i livet så lenge, som har vært "barnet" ditt og som du elsker så høyt, er borte, er det klart det blir et enormt tomrom.

Kanskje du kan skrive det ned og sende det til folk på mail? Fortell at det er vanskelig å snakke om og at du sliter med å takle det. Hvis folk ikke viser forståelse og har respekt for at du er i en sorgprosess er de ikke verdt å bruke tid på.

Vil bare si at jeg føler så utrolig utrolig med deg. Å miste hesten min er min aller største skrekk og noe jeg vet vil skje før eller siden. Stadig får jeg sårende kommentarer som "herregud, hvor gamle blir egentlig hester, a!?", sagt i en nedlatende tone. Som om hun skal falle sammen hvert øyeblikk. Og at hun skal bli syk skremmer meg i alle fall.

Det er sikkert ekstra vondt for deg fordi du ikke fikk være med å ta avgjørelsen eller å se henne for siste gang.

Vil gi deg en god og lang klem, ønske deg all mulig styrke og håpe at tiden vil gjøre ting bedre. Etter hvert. Familien din og vennene dine vet jo hvor viktig hun har vært for deg i SÅ mange år, så de vil helt sikkert forstå. Men jeg hadde nok valgt å si det skriftlig eller få kjæresten (mannen i ditt tilfelle) til å si det, tror ikke jeg hadde greid å si det selv.

Lykke til, kjære ts!!

[Mooria]

Skjønner jo at dette er forferdelig trist..

Kanskje du kan be mannen din om hjelp til å fortelle det til de nærmeste? Da kan han fortelle dem at du synes det er kjempevanskelig å snakke om det, og at du derfor ikke klarer å fortelle det selv.

[Aurora M.]

Hvis jeg ikke tar helt feil så tror jeg du forsøker å holde det som har skjedd på avstand, men er redd for at når du sier det høyt og blir møtt med sympati, så vil det for alvor gå opp for deg. Er det mest din egen sorg du er redd for, eller er det det å skulle vise den til andre?

Du fortalte det til mannen din. Hva skjedde da?

Jeg tror det noen ganger kan være både godt og lurt å ha sorgen for seg selv en tid før man deler den med andre, spesielt om omgivelsene ikke har hatt noen nær relasjon til den som er borte. Sorgen over et dyr som er gått bort blir ofte møtt med uforstand og det kan være med å legge sten til byrden. Så en trenger rett og slett å bli litt sterkere før man deler tankene.

Men det virker ikke som det er tilfelle hos deg. Hvis jeg har rett i det synes jeg bare du skal hoppe i det og si det (event. skrive en sms slik noen foreslo). Jeg tror du trenger det. Av og til må man bare gjøre ting som er ubehagelige for å få det bedre etterhvert. For å si det brutalt er jo hesten like død. Den blir ikke mer død fordi om du forteller om det. Sorgen din blir heller ikke større, den kommer bare fram i lyset, og det trengs!

Gode tanker til deg!

[Namine]

uffameg, så ufattelig trist. kondolerer så masse. en god klem til deg ts.

jeg har også vokst opp med hesten min, jeg fikk han når jeg var 12, jeg er nå 23. bare tanken på å miste han skremmer meg, og jeg tror jeg omtrendt kommer til å dø den dagen det skjer, så jeg føler virkelig, virkelig med deg, og forstår at du sørger.

det er klart du kommer til å bli lei deg, å føle på følelsene når du forteller dette til venner og familie. men jeg er helt sikker på at de har full forståelse for dette. det er jo et stort tap du har opplevd. det er helt naturlig å sørge. og alle har jo forståelse for det, spesielt venninnen din som driver med hest selv.

om du syntes det blir veldig hardt å si det ansikt til ansikt, kan du sende en melding, å fortelle hva som har skjedd. og at du er utrolig lei deg akkurat nå, så du orker ikke si det ansikt til ansikt. men det er nok ikke til å se bort i fra at de blir bekymret for deg, å ringer deg opp igjen. ellers kan du si det ansikt til ansikt, og du skal overhodet ikke tenke på at tårene renner, og at stemmen skjelver. det er en selvfølgelighet at du er lei deg, så det er det ingen som kommer til å tenke på.

som en annen sa oppi her, er du redd for å fortelle det pga reaksjonen din, eller fordi det da virkelig går opp for deg? det er det kun du som kan vite. uansett tror jeg ikke du har godt av å stenge disse vonde følelsene og sorgen inne, å gå å bære på det helt alene. det er jo i slike tider man skal støtte seg på venner og familie.

håper det går etter forholdene greit med deg trådstarter. jeg føler veldig med deg.

ønsker deg masse lykke til videre, og sender deg enda en stor klem.

Endret 14. september 2011 av Namine

[Green Lady]

Da jeg måtte avlive min hest grunnet brukket ben, la jeg likegodt en "RIP *hestenavn*" som status på facebook. Enkelt og greit. Fikk masse koselige tilbakemeldinger, og det varmet. Ønsket jeg snakke med noen om dette, var det alltid jeg som tok det opp.

Kondolerer så mye, det er utrolig trist å miste en hest. Jeg har selv mistet mine to med 1 års mellomrom.

[Lilila]

Kondolerer! Føler med deg!

Det er nå 1,5 år siden jeg måtte avlive hesten min,og enda gråter jeg over henne.

Jeg tror det kan være godt for deg å fortelle det. Tenk så mange minner dere kan fiske frem å le og gråte av?

For min del hadde jeg aldri klart å holde noe slikt fra familie og venner.

Jeg informerte på forhånd og etterpå, både via telefon, sms og facebook. Noen venner av meg lagde video om meg og hesten også, godt, samtidig som det var kjempegodt

Ikke vær redd for å vise hva du føler, det er helt naturlig! Hvorfor skal man ikke kunne gråte, når ens beste venn er gått bort?

[AnonymBruker]

Tusen takk for råd og gode ord.

Egentlig vet jeg ikke hva jeg er redd for...er jo selvsakt helt vanlig å gråte når en sørger eller bare er lei seg, men jeg er redd det blir for mye for meg å skulle fortelle det...så det er vel min egen reaksjon jeg er redd for, at det skal gå opp for meg på ordentlig. Nå har jeg det liksom litt på avstand, og på en måte tenker at hun fortsatt lever hos sin nye eier og har det helt fint. Jeg vet jo at hun er død, men likevel...så når jeg sier det høyt, og skal informere alle om dette så vil det vel plutselig gå opp for meg. Jeg har jo mistet noen jeg er glad i før også, og sørget slik som en vanligvis gjør, men dette er så annerledes. Føler at en del av meg døde sammen med henne.

Jeg har jo selvsakt lysst til å fortelle det til alle, så jeg får bare psyke meg opp til det.

Mannen min visste at hesten var blitt syk, for han ringte meg rett etter jeg hadde fått beskjeden at hun måtte avlives i løpet av uken, og han hørte på meg at noe var galt. Så han skjønnte hva som hadde skjedd den dagen jeg fikk beskjed om at hun nå var død. Jeg gråt litt med en gang, men holdt det på avstand, slik at jeg ikke skulle bryte sammen. Vi var på ferie med ungene, og jeg ville ikke uroe dem også. Så jeg holdt det inne. Gråt meg i søvn da vi kom hjem. Og har sakt til mannen min at jeg ikke klarer å snakke om det. Vet ikke hvorfor jeg takler det på denne måten, for det er ikke likt meg.

Får kanskje se om jeg kan få mannen min til å hjelpe meg med å si det til familien, så skal jeg greie å fortelle det til venninnen min.

Igjen, tusen takk for alle de støttende ordene fra dere.

TS

[Spøkelse]

Hei du, litt sent ute men tenkte å svare allikevel.

Min hund døde i juni og det er jo hardt. Man blir tilsvarende trist som man tillater seg å bli glad i dem, så jo mer glad man er i dem, dess vondere gjør det jo når de blir borte. Min hund døde plutselig etter en operasjon som skulle vært relativt grei, men hun døde bare. Jeg hadde på en måte alltid sett for meg at jeg skulle være der helt til det siste, og at hun skulle få slippe hjemme på gården. Ikke på en klinikk, alene og neddopet etter en operasjon.

Jeg fortalte det til kjærsten samme dag og la det også ut på Facebook, da vet på en måte de fleste det uten at man trenger å si det med faktiske ord.

Det er en dyp sorg og med jevne mellomrom blir jeg supertrist når jeg tenker på alt det fine, og alt det triste. Det er mange gode minner men jeg savner henne selvfølgelig.

Jeg vil tro at om du sender sms til venninna di så kommer hun til å forstå det helt fint en av mine venner sendte meg epost med noe vanskelig hun ikke klarte å fortelle meg, og jeg reagerte selvfølgelig ikke negativt på det

Det er lov å gråte og å være lei seg, alle takler sorg forskjellig. Ingen forventer at du ikke skal være lei deg eller at det tar mindre enn to uker å "komme over" den verste sorgen.

[AnonymBruker]

Jeg mistet selv hesten min for 9år siden, hadde da hatt henne i rundt 6 år. Den dag i dag er det fremdeles vondt å fortelle hva som skjedde og hva hun betydde for meg, og det er ikke sjelden tårer kommer frem når eg snakker om henne. Det er verst den første perioden, men det blir lettere etterhvert. Du vil nok aldri glemme hesten din, de gode minnene vil alltid være der med deg!