Jeg er så frustrert

[AnonymBruker]

Barnet mitt er snart 10 år, og h*n tåler ikke å bli snakket til.

Det spiller ingen rolle om det er kjeft eller bare en beskjed om at noe h*n gjør er feil.

H*n blir lei seg, og svarer ikke og om h*n svarer så er det det h*n tror jeg vil høre.

Jeg bruker rolig stemme, jeg kjefter ikke unødvendig og jeg har prøvd snakke med barnet om akkurat dette. Jeg får aldri noen forklaring på hvorfor h*n blir lei seg, men jeg vet at h*n er litt perfeksjonistisk av natur.

Vi har selvfølgelig snakket om at alle gjør feil av og til, og at jobben til foreldre er å rettlede og å hjelpe. At jeg gjør det fordi h*n skal lære og at det er slik for alle.

Et eksempel er når h*n gjør lekser, og jeg skal sjekke. Så sier jeg at den oppgaven ble feil, prøv en gang til.

Da er vi gjerne i gang med at h*n blir lei seg med en gang.

Det er små ting, ikke store greier.

H*n viser ikke sinne selv, det er veldig sjelden ovenfor meg eller andre rundt i familie. Jeg vet jo at h*n blir irritert på meg, men h*n viser det ikke.

På skolen derimot vet jeg at h*n kan vise det, men det er samme problem med å få tilsnakk der og.

Samme hva jeg sier eller gjør så blir det galt.

Jeg blir snart tullete av det fordi det har vært slik en stund, og jeg må virkelig ta meg sammen for ikke bli så sint at jeg ender med å kjefte skikkelig, noe som antakelig bare gjør det verre.

Så hva skal jeg gjøre, hvordan skal jeg få barnet til å forstå at man kan ikke bli lei seg for hver minste rettelse?

Jeg kan jo ikke slutte gi tilsnakk og rettelser, for da ender jeg med en unge som tror alt h*n gjør er rett, selv om det ikke er det.

[Kosemose]

Høres ut som du har et veldig følsomt barn, og utover det så kan det jo være mange årsaker til at det blir sånn mellom dere. Jeg tror at en sånn problemstilling er vanskelig å få råd om på et forum, og kanskje litt skummelt å ekseperimentere ut fra mer og mindre gode råd du får fra hvermansen. Det dreier seg tross alt om ditt barns psyke dette her. Så, jeg tror jeg ville tatt en prat med helsesøster jeg, og hørt om det er noen gode innspill derfra. Hvis det er så at du er bekymret og at dette er et stort problem for barnet ditt og for deg og for samspillet dere imellom.

[AnonymBruker]

Høres ut som du har et veldig følsomt barn, og utover det så kan det jo være mange årsaker til at det blir sånn mellom dere. Jeg tror at en sånn problemstilling er vanskelig å få råd om på et forum, og kanskje litt skummelt å ekseperimentere ut fra mer og mindre gode råd du får fra hvermansen. Det dreier seg tross alt om ditt barns psyke dette her. Så, jeg tror jeg ville tatt en prat med helsesøster jeg, og hørt om det er noen gode innspill derfra. Hvis det er så at du er bekymret og at dette er et stort problem for barnet ditt og for deg og for samspillet dere imellom.

TS her, takk for innspillet.

Jeg skal ikke hoppe på alle ideer andre har her altså, men jeg tenkte kanskje noen andre har barn i samme situasjon som har erfaringer.

Jeg har tenkt på dette med helsesøster, men har ikke vært helt sikker på om det har vært rett plass å ta det opp.

Og du har rett i at h*n nok er et følsomt barn, det er derfor jeg virkelig jobber med å ikke kjefte og gi tilsnakk unødvendig.

Samtidig er h*n som sagt over litt perfeksjonistisk og vil gjerne at alt skal blir riktig med en gang.

[Kosemose]

Helsesøstertjenesten er absolutt et sted å henvende seg med slike funderinger som du går med. Det er bare å ringe, helsesøstertjenesten skal være en lavterskeltjeneste der alle er velkomne og der de har kompetanse på mye mer enn å sette vaksiner. Samspill og lavterskel psykisk helse er noen av satsingsområdene for veldig mange helsesøsterkontor i kommunene

[AnonymBruker]

Min stesønn er litt samme typen, så når jeg hjelper med leksene gjør jeg det slik:

Istedet for å si at "den oppgaven ble feil, prøv igjen" så sier jeg f.eks. at "så masse bra du har gjort her, men skal vi se litt ekstra på akkurat den der oppgaven? Jeg lurer på om det kanskje skal være ... istedet for ... Hva tror du?" Med andre ord pakker jeg ting veldig inn i bomull. Det fungerer bra hos oss.

Men så kan man samtidig ikke la det bli en hvilepute, for barnet kan ikke forvente at alle andre er like diplomatiske. Barnet trenger å øve seg på å ta imot kritikk/irettesettelser. Så jeg pakker lekserettinger inn i bomull, samtidig som vi snakker mye om dette med å få beskjeder fra de voksne. Jeg fokuserer særlig på det at "jeg er ikke sint på deg selv om jeg iblant ber deg gjøre ting på en annerledes måte" eller at "jeg er ikke perfekt, så det hender at jeg sier ting på en litt utålmodig/irritert måte, men da er det fordi jeg kanskje har hatt en slitsom dag, så ikke ta det personlig" osv.

Vi snakker også om at barnet på en måte SKAL gjøre feil, man kan ikke være født ferdig oppdratt. Og de voksne rundt skal jo oppdra barnet, så da må barnet gjøre litt feil iblant som de voksne kan veilede og rette opp i. Akkurat det argumentet liker stesønnen min godt. Da føler han at han gjør sin "plikt" når han gjør noe feil og vi retter på ham. Vi ville jo blitt arbeidsledige som foreldre/steforeldre dersom han kun gjorde alt riktig hele tida.

[AnonymBruker]

Min stesønn er litt samme typen, så når jeg hjelper med leksene gjør jeg det slik:

Istedet for å si at "den oppgaven ble feil, prøv igjen" så sier jeg f.eks. at "så masse bra du har gjort her, men skal vi se litt ekstra på akkurat den der oppgaven? Jeg lurer på om det kanskje skal være ... istedet for ... Hva tror du?" Med andre ord pakker jeg ting veldig inn i bomull. Det fungerer bra hos oss.

Men så kan man samtidig ikke la det bli en hvilepute, for barnet kan ikke forvente at alle andre er like diplomatiske. Barnet trenger å øve seg på å ta imot kritikk/irettesettelser. Så jeg pakker lekserettinger inn i bomull, samtidig som vi snakker mye om dette med å få beskjeder fra de voksne. Jeg fokuserer særlig på det at "jeg er ikke sint på deg selv om jeg iblant ber deg gjøre ting på en annerledes måte" eller at "jeg er ikke perfekt, så det hender at jeg sier ting på en litt utålmodig/irritert måte, men da er det fordi jeg kanskje har hatt en slitsom dag, så ikke ta det personlig" osv.

Vi snakker også om at barnet på en måte SKAL gjøre feil, man kan ikke være født ferdig oppdratt. Og de voksne rundt skal jo oppdra barnet, så da må barnet gjøre litt feil iblant som de voksne kan veilede og rette opp i. Akkurat det argumentet liker stesønnen min godt. Da føler han at han gjør sin "plikt" når han gjør noe feil og vi retter på ham. Vi ville jo blitt arbeidsledige som foreldre/steforeldre dersom han kun gjorde alt riktig hele tida.

TS her.

Takk for innspillet.

Vi snakker og endel om at ingen er perfekte, hverken voksne eller barn.

Men jeg har ikke prøvd den tilnærmingsmåten du bruker på leksene, men det skal jeg gjøre.

Og jeg skal fortelle det argumentet som jeg streket under i sitatet fra deg, det tror jeg nok faller i smak her og. Kan nok hende h*n trekker på smilebåndet og tar det litt til seg

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg kan ha vært som dette barnet. Jeg husker det var veldig flaut at jeg hadde gjort feil. Kjempeflaut, så flaut at jeg ikke ville prøve mer og ville bare gi opp hvis noen påpekte det.

Så selv om det ser ut som at han kanskje blir lei seg, så tror jeg muligens det ligger noe skam under der. Når jeg tenker på dette nå i voksen alder, ang meg selv da jeg var liten, så kanskje det hjelper å få høre mer praktiske ting andre gjør feil. F.eks "Jeg gjør også feil på jobb. Pappa gjør feil også. Alle nyhetene på TV er pga feil, overalt gjøres det feil, hver dag". Forklar også at matte f.eks er et vanskelig fag og mye baller i luften samtidig. Min søster er enda værre enn meg, og hun takler ikke å høre noe negativt i voksen alder. Heldigvis har jeg vokst meg fra det, men hun smeller med dører og ingnorerer og vil ikke ha kontakt hvis hun får høre at folk syns hun har gjort noe "feil". Synd, det gjør det vanskelig å omgås.

Jeg støtter også forslaget om helsesøster! Ta tak i det så tidlig som mulig.

[Jannu]

Gode tips over her, ta kontakt med helsestasjon.

Mange steder har de familieteam som hjelper i slike situasjoner.

Endret 14. september 2011 av Jannu

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg kan ha vært som dette barnet. Jeg husker det var veldig flaut at jeg hadde gjort feil. Kjempeflaut, så flaut at jeg ikke ville prøve mer og ville bare gi opp hvis noen påpekte det.

Så selv om det ser ut som at han kanskje blir lei seg, så tror jeg muligens det ligger noe skam under der. Når jeg tenker på dette nå i voksen alder, ang meg selv da jeg var liten, så kanskje det hjelper å få høre mer praktiske ting andre gjør feil. F.eks "Jeg gjør også feil på jobb. Pappa gjør feil også. Alle nyhetene på TV er pga feil, overalt gjøres det feil, hver dag". Forklar også at matte f.eks er et vanskelig fag og mye baller i luften samtidig. Min søster er enda værre enn meg, og hun takler ikke å høre noe negativt i voksen alder. Heldigvis har jeg vokst meg fra det, men hun smeller med dører og ingnorerer og vil ikke ha kontakt hvis hun får høre at folk syns hun har gjort noe "feil". Synd, det gjør det vanskelig å omgås.

Jeg støtter også forslaget om helsesøster! Ta tak i det så tidlig som mulig.

Forsiktig med den uthevede biten der. Har man først lansert tanken om at et fag er vanskelig, så vil noen barn bruke det som en hvilepute. "Det er vanskelig uansett, så.." og dermed blir innsatsen farget av det. Jeg mener ikke at man skal gå til den andre ytterligheten heller, og påstå at det er lett, for da oppleves det ekstra frustrerende for den som sliter.

[AnonymBruker]

Husk at ingen fag er vanskelige, det handler bare om forståelden.

Jeg slet mye med deling og brøk i 4.klasse, men i 5.klasse fikk jeg det til fordi det måtte modnes. Så husk at ting modnes forskjellig hos barn.

[AnonymBruker]

TS igjen.

Det handler ikke så mye om at det er vanskelig, for h*n er veldig flink på skolen.

Men selv de flinke gjør jo feil, og det er der problemet ligger.

Jeg fortalte det anonym skrev, om at barn skal gjøre feil og at de ikke blir født ferdig oppdratt osv.

Det gikk rett hjem, h*n flirte og syns det var kjempefint.

Så jeg har skrevet ned hele den biten på en lapp og hengt den på veggen som en påminnelse.

Igjen takk for svar og tips.

[AnonymBruker]

TS igjen, ser jeg skrev helt rart her.

jeg mener ikke at problemet er at h*n gjør feil, problemet er at h*n ikke vil gjøre NOEN feil. H*n vil være så nærme perfekt som mulig.

[Gjest "gjest"]

Ditt barn har funnet ut av en måte å spille deg ut på. Så enkelt er det, rett og slett.

[AnonymBruker]

Ditt barn har funnet ut av en måte å spille deg ut på. Så enkelt er det, rett og slett.

TS her.

Hadde det vært så enkelt hadde jeg vært lykkelig, men så enkelt er det ikke.

Da hadde problemet vært løst på null komma niks, men det stikker dypere en det.

[Vera Vinge]

Ditt barn har funnet ut av en måte å spille deg ut på. Så enkelt er det, rett og slett.

Hvordan kan du påstå noe sånt sånn uten videre?

Jeg syns det høres ut som et følsomt barn som trenger mye støtte, og at det i leksearbeidet blir viktig å påpeke det barnet gjør riktig også. Ellers høres det også lurt ut å be om råd fra f.eks. helsesøster.

[AnonymBruker]

TS igjen.

Det handler ikke så mye om at det er vanskelig, for h*n er veldig flink på skolen.

Men selv de flinke gjør jo feil, og det er der problemet ligger.

Jeg fortalte det anonym skrev, om at barn skal gjøre feil og at de ikke blir født ferdig oppdratt osv.

Det gikk rett hjem, h*n flirte og syns det var kjempefint.

Så jeg har skrevet ned hele den biten på en lapp og hengt den på veggen som en påminnelse.

Igjen takk for svar og tips.

Åh, så godt å høre at det kom til nytte!

Hilsen hun som skrev om stesønnen

[AnonymBruker]

Ts igjen.

I dag hadde han ganske mye lekser, og jeg minnet han på det på lappen før vi satte igang.

Han hadde et lite øyeblikk hvor det holdt på å skjære seg, men da smilte jeg bare og sa at det var bra han gjorde jobben sin med å gjøre litt feil.

Da var smilet på plass igjen med en gang.

Det her var helt supert, du fortjener en skikkelig

[MaxUflax]

Dette hørtes kjennt ut...

Noen av tingene du forklarer her kan trekkes mot symptomer i linken nederst i innlegget mitt faktisk,..

Kan du kjenne han i gjenn i noen av punktene i listen under her??

Tenk så langt tilbake som fra 6 årsalderen..

Har dette selv og følte en viss gjennkjennelse på gutten din med å bli "perfeksjonist" engasjere seg med stor interesse for noe en VIL fullføre.

Blir urolig og frustrert når jeg ikke fikk til noe.

Jeg ble lei meg for de minste ting, spesielt om det var at jeg ikke klarte noe andre klarte fks..

Treigere i vågale og mer sprettene ting som krevde mer motorikk, jeg snakket rolig og lavt som ved skamm "unnskyld et jeg lever" tendenser, klossete, sølte glass, mistet ting og vimser mye, glemmer og følgte ikke med og bytter kansje samtale emne midt i en diskusjon fks..

Verdt en titt og ta det seriøst for gutten sin del.. Kan bety glede og lettelse for han også

Les mer om det her.

Endret 6. oktober 2011 av MaxUflax

[Alvina]

Huff, men å snakke etter boka til døved barn er ikke lett. Jeg er delvis døv. Du må spørre dem om de har hørt hva du nettopp sa. Og be dem gjenta det. Du klarer sikkert å si at du tror de er døve. GReit, men å ikke høre er ikke noe andfre tenker over.