Årevis med slit..

[AnonymBruker]

I flere år har jeg slete både psykisk og fysisk. Jeg har en sykdom som heter ryggmargsbrokk, noe som har fulgt meg fra dag èn og blir å følge meg til jeg dør. Operasjoner er det så det hyler etter, langvarige harde medisinkurer med mer. Er så mye jeg kunne ramset opp. Årevis med dette har fått meg så ned til grunnen at jeg er redd. I tillegg er det som med mange andre; mye annet som går på psyken i tillegg i hverdagen.

Jeg sliter veldig mye med selvtilliten min og er derfor ganske innestengt og usikker. Det yttere hos meg ser de fleste som at jeg prøver å være hard og tøff, men på innsiden; verdens snilleste. Har alltid vært den som ikke har endt opp i drama eller åpnet kjeften så alt for mye. Har rett og slett alltid vært "den alle kommer til og kan stole på"

Kjærlighetslivet mitt er ikke noe jeg heller kan skryte av. Jeg har blitt så utrolig såret to ganger av samme person, som jeg trodde jeg hadde en framtid med. Dette gjor meg utrolig svak og enda mere usikker. Jeg er den som ikke tar hva som helst,- og ikke fordi jeg er kjempekresen og skal ha prince charming - men fordi jeg er så usikker på meg selv og ikke vil bli såret. Nå nylig ble jeg forelsket.. det var det værste som kunne skje meg. Han behandlet meg som en prinsesse, fortalte hvor glad han var i meg, jeg flyttet til og med tilbake hjem og sluttet skolen for å få være med ham !! .. dummeste jeg gjor. Heldigvis har jeg fått spart det skoleåret.

Uansett.. jeg så å si bodde hos han, sov der, sex hadde vi, kos.. alt. Alt som kan tyde på at det kom til å utvikle seg til noe mer seriøs. Jeg var så sikker.. Han var så.. annerledes. En jeg følte jeg virkelig kunne stole på. Han var den første som fikk meg til å snakke ut og gråte rett i øynene på ham. Noe jeg aldri har gjort med noen andre før fordi jeg har vært vant til å stenge alt inne.

Hele tiden hadde det vært en annen kvinne i bildet.. fra dag èn jeg ble kjent med ham.

Jeg merket etter hvert at han snakket ganske ofte i telefon og sendte mye meldinger, merket div på facebook'en hans osv, så jeg visste noe ikke stemte. Så fikk jeg vite hun skulle komme på besøk til han i en uke. Hun bodde sør i landet, altså - langt vekke her fra hvor jeg bor. Han forsikret meg at det aldri kunne bli dem to grunnet avstand og det at hun har en unge, men fortsatt knuste det meg. Alt jeg nå ser på facebook er hvor mye han savner henne og vil være hennes om det ikke hadde vært for avstanden..

Jeg er så ødelagt nå at det er skremmende. Jeg har blitt tilbydd psykolog av legene oppigjennom årene pga alle operasjonene, men har nektet. Nå føler jeg at jeg vil bli innlagt på psykisk avdelingen for jeg klarer ikke mer og trenger å komme meg bort herfra. Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Er som noe er på tur til å eksplodere inni meg. Er så fylt med sorg, hat og uvisshet.

Nå er det jeg lurer på... : er det mulig for meg å ringe å si jeg vil innlegges så fort som overhodet mulig ? Leste litt og det stod skrevet at det kunne ta alt fra noen uker til 6 mnd på svar, avhengig av nivået på problemet.. Jeg trenger hjelp, nå !

[Gjest Blondie65]

Kontakt legen din, forklar situasjonen. Jeg vet ikke noe om ventetider og slikt, men første bud er å få henvisning. Legen vet som regel mye mer om ventetider og slikt der du bor.

Så vil jeg anbefale deg Mental Helse - de kan du ringe til og snakke med mens du venter.

Det er enormt tungt når man blir sviktet på den måten du har blitt. Bare husk at det var han som var slem mot deg, og det var ikke noe du fortjente.

Stor

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for avsporinger

Bond, mod

[AnonymBruker]

legevakten kan du også ringe. De har ansvaret for psykisk kriseberedskap. Dette ordner seg for deg!

[kerobi]

Kjenner meg veldig igjen i situasjonen din. Har fått noen smeller selv om jeg er relativt ung (22 år). Mor døde i kreft da jeg var 17. Jeg stengte meg inne, og snakka aldri med noen om det. 2 år senere fikk også min søster kreft, men klarte seg heldigvis gjennom det. Hadde det også veldig vondt i denne perioden uten å prate med noen om det. Et år senere slo kjæresten min opp med meg. Jeg var i militæret, og ingen brydde seg såklart. Jeg kommer meg gjennom sommeren og starter på arbeid. ting begynner å fungere igjen. utpå høsten hadde jeg veldig mye som skjedde. trente på kanten av det kroppen tålte, samtidig som jeg studerte og arbeidet fysisk. Ei helg hadde jeg en 2-dagers. sov 4 timer i løpet av den helga. Jeg opplevde noe rart første kvelden som fikk meg til å gjenoppleve bruddet. Jeg mistet matlysten, og fikk nesten ikke sove de neste dagene. Trente fortsatt som før. (er ganske disiplinert og gir meg ikke så lett. bør være noe viktig hvis jeg skal stå over ei trening) Jeg tenkte hele tiden, og hjernen jobbet på høygir. På torsdag sa det stopp, og jeg klarte rett og slett ikke å fungere. Null konsentrasjon, klarte ikke å legge sammen enkle tall som 10 og 14. Jeg ble bare stående å stirre ut i lufta på jobben. En kollega av meg så dette, og ba meg ta en tur på legekontoret. Det gjorde jeg, og forklarte hele situasjonen. Jeg ba om å bli innlagt, og dette gjorde de umiddelbart. Trodde selv jeg hadde blitt gal / senil eller noe sånt.

Tiden fremover besto i samtaler hvor jeg fortalte om tidligere hendelser, noe som var tungt og fælt. Har bestandig vært hard med meg selv, og hardt ytre, men det hjalp faktisk litt å få sortert tankene og få ting litt på plass. Etter 14 dager på krisemottaket var jeg tilbake på jobb i 40% stilling, og jobbet sånn frem til over nyttår. kjente meg fortsatt ikke bra, men trappet gradvis opp arbeidsmengden og var igang med trening igjen. på ferbruar gikk jeg på samme smellen. Man er visst veldig følsom for nye overbelastninger fysisk og psykisk etter den første smellen. Ble da innlagt i en lengre periode, og tenkte å ta mitt eget liv. Trodde aldri jeg kom til å fungere som normalt igjen.

Det gikk noen måneder der jeg fikk hvilt ut, prata med en del folk og fikk noen nye venner der. Var en fin plass jeg kom til. mot sommeren var jeg tilbake i arbeid, og var veldig glad for å komme tilbake til jobben og treffe kompisene igjen.

Sommeren med arbeid og mye sosialt gikk. Jeg begynte å date en del damer, og dette hjalp jo mye på humøret. Begynte å studere i høst, og fikk mange nye venner, og en kjæreste. Varte bare i 2 mnd, og det ble slutt i forrige uke, men det går helt fint. Dater noen andre nå, har et veldig bra sosialt liv og trener bra. Kjenner jeg har blitt betydelig sterkere etter det jeg var igjennom, men det var en lang og tung prosess. Har faktisk aldri følt meg bedre..

Dette er noe jeg nesten ikke har sagt til noen, bortsett fra familie og nærmeste. Du traff meg ganske bra med det du skrev, og kjente meg mye igjen, derfor tenkte jeg skulle dele dette.