Hvorfor vil du bli en mamma/pappa?

[frøken_tralala]

Jeg har lenge lurt på dette:

Hvorfor vil du ha barn?

Vil gjerne ha svar både fra de som har fått barn, og de som tenker på å prøve å bli gravide. Vil høre begrunnelsen dere legger bak det store skrittet det er å få et lite barn.

[Rainbow]

Dette lurer jeg også på, for jeg forstår ikke hvordan dette ønsket føles. Håper det kommer noen interessante svar som gjør at jeg forstår det bedre!

[Gjest Toooolsen]

Jeg ønsker å få barn fordi jeg ønsker noe mer ut av livet mitt.

Vi har vært sammen lenge, har hus og god inntekt. Vi er ikke spesielt eventyrlystne, så dette vil bli mitt lille eventyr.

Føler jeg er klar for mer ansvar i livet mitt og rett og slett ha mer og se frem til

[^^Belle^^]

For meg var det mer et urinnstinkt, en lyst som bare var der og som jeg ikke klarer å sette ord på. Teit svar, jeg vet. Men som sagt, jeg klarer rett og slett ikke å forklare den lysten. Den bare er der.

[fionel]

Jeg vil bli mamma fordi jeg ønsker noen å passe på, noen jeg kan gjøre en forandring for, noen jeg kan hjelpe til med å få en fin hverdag! JEg vil også oppleve gleden ved at ett annet mennekse setter deg høyest, ser opp til deg og forguder deg. Gleder meg til henting i barnehagen ( når barnet kommer løpende mot deg i glede) JEg ønske å føre familien videre og jeg ønsker å oppleve alle de fine stundene og opplevelsene man får som en familie!

[Niennas]

Jeg vil bli mor fordi jeg vil ha en familie rundt meg, som jeg kan føle meg knyttet til. Jeg føler rett og slett ikke at de jeg har rundt meg nå er "nok".

[Gjest Lottiplott]

For meg var det mer et urinnstinkt, en lyst som bare var der og som jeg ikke klarer å sette ord på. Teit svar, jeg vet. Men som sagt, jeg klarer rett og slett ikke å forklare den lysten. Den bare er der.

Jeg er enig med deg - det er vanskelig å sette ord på. Det kjennes som en slags gnagende gledesfølelse i magen, det "klør" i eggstokkene når jeg er sammen med niesa vår eller andre småbarn.

Det er også litt det at jeg ønsker å kjenne den tilhørigheten det er at jeg og sambo har laget et liv. Å kunne se en liten se opp på meg og kunne se oss selv i han/henne. Å være så glad i hverandre og elske hverandre så mye at vi vet at vi kan gi et barn ennå mer kjærlighet og trygghet. *glede seg*

[SummerJoy]

Vanskelig å forklare, hadde bare lyst. Veldig lyst.

For meg var det også et ønske om forandring. Var lei av "festelivet", og var veldig klar for å få en familie med samboeren min. Roe ned og få helt andre verdier.

[AnonymBruker]

Jeg vil bli mamma fordi jeg ønsker noen å passe på, noen jeg kan gjøre en forandring for, noen jeg kan hjelpe til med å få en fin hverdag! JEg vil også oppleve gleden ved at ett annet mennekse setter deg høyest, ser opp til deg og forguder deg. Gleder meg til henting i barnehagen ( når barnet kommer løpende mot deg i glede) JEg ønske å føre familien videre og jeg ønsker å oppleve alle de fine stundene og opplevelsene man får som en familie!

Hm, ganske store forventninger til et lite menneske vil jeg si. Ikke sikkert dette vil skje.

Går psykologi, og dette er noe man skal være veldig forsiktig med å ønske/håpe på. Man skal aldri gi barn en "oppgave" om å elske deg som forelder.

[finkel]

Jeg føler jeg har masse å gi. Mener at jeg er klar for å ta et skritt videre, og skape noe sammen med sambo. Ha en familie rundt meg, og få mer ut av livet!

[Gjest Mahareth]

Jeg har ingen grunn, kun ønsket om å få barn.

Det ønsket har kommet snikende. For bare et par år siden hadde jeg ikke lyst på barn, og da kunne jeg ikke se for meg at det skulle endre seg noen gang.

Endringen merket jeg da vi ble tante og onkel i fjor. Det var langt ifra første tantebarnet mitt, men likevel skjedde det en liten endring da. Jeg husker jeg holdt den lille, h*n var bare noen dager gammel, og plutselig kjente jeg at jeg godt kunne tenke meg et barn selv en dag.

Siden har det ikke forsvunnet, og nå prøver vi å bli gravide.

[SummerJoy]

Hm, ganske store forventninger til et lite menneske vil jeg si. Ikke sikkert dette vil skje.

Går psykologi, og dette er noe man skal være veldig forsiktig med å ønske/håpe på. Man skal aldri gi barn en "oppgave" om å elske deg som forelder.

Enig. Man skal heller glede seg til å elske noen, ikke at noen skal elske deg.. Men skjønner hva hun mener da.,.

[fionel]

Hm, ganske store forventninger til et lite menneske vil jeg si. Ikke sikkert dette vil skje.

Går psykologi, og dette er noe man skal være veldig forsiktig med å ønske/håpe på. Man skal aldri gi barn en "oppgave" om å elske deg som forelder.

Nå var kanskje ikke dette bokstavelig ment, men nå barnet er 0-4,5 år vet du at de elsker deg uansett hva.. Var også ment mer som at du vet at de får en glede når du kommer inn og tar de opp av sengen, når du kommer med mat, når du gir en suss osv.. Du vet du vil se at det du gjør og gir blir satt pris på

Endret 11. september 2011 av fionel

[Troilltøva]

Må si meg enig i mange andre svar det bare "er" sånn egentlig

Jeg er veldig glad i barn og spesielt de minste, når jeg duller/leker/prater med barn så får jeg en sånn stor glede i meg. Jeg synes det er så gøy å se hvordan mine venninners barn vokser og lærer seg alt og utvikler seg og blir flinke og fine barn. Hvordan går det an å ikke like barn lurer nå jeg

Sånn har jeg alltid vært og derfor også alltid hatt et godt lag med barn, og derfor har ønsket om egne barn alltid vært der. Så når den dagen kommer så er det stort

[Gjest bertelina]

Jeg er glad i barn og jeg syns det er koselig og være en familie.når man blir gammel så slipper man og sitte alene.bare det og se et barn vokse opp.kan si at han/hun er min.

bare det og kunne feire jul sammen.se barna sitte i spenning under julemiddagen og vente på gaver.eller bursdager.

tenke på det og kunne bli bestemor engang om det skulle skjedd.

[Stinelin]

Ikke spesielt opptatt av barn fra før, men ønsker meg familie. Urinstinkt her også, men det satt langt inne og kom heldigvis først da jeg fant den rette mannen.

Har nok å bruke både tid, omsorg og kjærlighet på fra før, men føler at jeg har mer å gi.

Gleder meg også til alle de fine stundene man har som familie, og føler at jeg og mannen har mye å tilby barna.

Det store huset og tunet vårt mangler rett og slett tassende barneføtter, lek og latter.