Dere som omtaler kjæledyret som deres beste venn

[Daria]

Jeg er ikke ute etter (nok en) debatt om hvem som er mest verdt, hvem man ville valgt å redde osv. Dette er et oppriktig forsøk på å prøve å forstå litt av tankegangen til de som anser et dyr som sin beste venn.

For meg handler vennskap mye om å møtes på et intellektuelt nivå og om to-veis kommunikasjon. Med de beste vennene mine snakker jeg om alt mellom himmel og jord, deler gleder og sorger, fleiper og ler, vi støtter hverandre og stiller opp for hverandre -og vi gjør det som likeverdige.

Jeg skjønner at et dyr kan gi selskap og ha personlighet, vise hengivenhet og til en viss grad omsorg, men utover det -hva er det samværet med og forholdet til et dyr gir dere som gjør at dere karakteriserer det som et nært vennskap?

[Gjest Survival]

Jeg må bare spørre: Har du dyr selv?

[Snop]

Jeg vet ikke om dette blir en god nok forklaring når det kommer til ordet "venn", men det at voksne kan knytte bånd med barn og omvendt til tross for at barna ikke har lært å snakke enda, forteller jo noe om at vi ikke trenger å ha intellektuelle samtaler for å ha en sterk relasjon til hverandre.

Jeg forstår forøvrig hundeeiere bedre enn katteeiere når de kaller kjæledyret sitt for sin beste venn, da det er kommunikasjon i enda høyere grad der Ikke fordi man ikke har en kjempesterk tilknytning/relasjon til pusen sin, for all del, det har jo jeg også til min. Men jeg opplever ikke like mye forskjellig i hverdagen med katten min som hundeeiere gjerne gjør

[Marionette]

En hund holder på alle hemmeligheter, uansett En hund kan du dele både sorger og gleder med.

En hund er alltid glad for å se deg og den vil alltid elske deg like høyt, selvom du tar dårlige valg. En hund kan du alltid stole 100% på. Kan du det med et menneske? Neppe!

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å få et ordentlig bånd med mennesker. Det er alltid noe løgn, svik, forventninger som ikke fylles, føler meg utenfor, klarer ikke åpne meg ordentlig og så videre. Jeg er en tenker og ganske tilbaketrukken person, så det å snakke til dyret mitt, bare vite at jeg snakker til noe som lever og som faktisk gidder å trøste meg (trykker seg mot fjeset mitt når tårene renner) uten å stille spørsmål eller kritisere og som ikke forventer noe annet enn mat, lek og kos fra meg er en lettelse. Dyret gir meg harmoni og får meg til å slappe av som ingen mennesker kan. Og jeg trenger som oftest ikke noe muntlig respons siden jeg er ganske god på å reflektere og løse ting på egenhånd.

Mulig jeg rett og slett har vært veldig uheldig med de jeg har blitt kjent med og er i familie med, og da fyller dyrene den rollen. Jeg har ikke behov for å diskutere så veldig mye siden jeg er dårlig på å få frem meningene mine i ord, så da snakker jeg til meg selv istedet. Svarer på debattinnlegg, nyheter og slike ting, muntlig istedet for skriftlig på en måte. Jeg er litt spesiell ja. Men jeg er vandt med å være alene og ordne ting alene. Selv i samboerskap og med to relativt gode venninner jeg har hatt fra barndommen.

[Mr.Omg]

-hva er det samværet med og forholdet til et dyr gir dere som gjør at dere karakteriserer det som et nært vennskap?

Det er mange ting:

- Tilliten og ærligheten: Man kan stole på dyret. Dyr lyver ikke og viser med en gang om de liker eller ikke liker noe. Og de sier i fra (se Kommunikasjon nedenfor)

- Kommunikasjonen: Selv om dyr ikke bruker alfabetet som vi gjør så snakker de med oss. De har et tydelig kroppsspråk som ikke er vanskelig å tolke etterhvert som man blir kjent med det. Man kan snakke med de og få svar via lyder, blikk og handlinger. F.eks hver gang jeg sier "jeg er så glad i deg" til katten min så ser han meg dypt i øynene og gir meg en klem. Selv om han ikke har gått på noen skole og lært norsk så skjønner han hva jeg mener og jeg skjønner hva han mener. Han er der uansett hva som skjer

Og man kan snakke med de om ALT! De dømmer ingen selv om man skulle være litt annerledes

- Forståelsen: De skjønner mer enn man kanskje skulle tro. Hvis jeg er syk så ligger pus rett ved meg, og legger seg oppå meg hvis jeg blir kald.

På mange måter føler jeg at det er lettere å kommunisere med dyr enn med mennesker fordi dyr er mer direkte.

Jeg få et program om dette på NRK for litt siden hvor forskere hadde funnet ut at hver gang eieren koser med hunden sin så frigjøres de samme hormonene mellom eier og hund som frigjøres når en mor ammer barnet sitt. For hver kos så bli de mer bundet til hverandre

Endret 10. september 2011 av Mr.Omg

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ute etter (nok en) debatt om hvem som er mest verdt, hvem man ville valgt å redde osv. Dette er et oppriktig forsøk på å prøve å forstå litt av tankegangen til de som anser et dyr som sin beste venn.

For meg handler vennskap mye om å møtes på et intellektuelt nivå og om to-veis kommunikasjon. Med de beste vennene mine snakker jeg om alt mellom himmel og jord, deler gleder og sorger, fleiper og ler, vi støtter hverandre og stiller opp for hverandre -og vi gjør det som likeverdige.

Jeg skjønner at et dyr kan gi selskap og ha personlighet, vise hengivenhet og til en viss grad omsorg, men utover det -hva er det samværet med og forholdet til et dyr gir dere som gjør at dere karakteriserer det som et nært vennskap?

dette kan man da gjøre med dyr også, kansje ikke så mye "språklig humor", eller gode råd når livet er litt krise, men ellers gjør jeg mye av det samme med dyrene mine som menneskevennene mine. riktig nok er det bare et av dyra mine som har humor(liker når jeg tuller med han og at han får meg til å le, hva han skjønner av det bryr meg ikke). dyrene stiller opp for meg alltid, har aldri følt meg avvist av de. jeg føler meg likeverdig med dyrene mine. jeg krever at alle som kommer inn på vår eiendom viser samme respekt for dyrene som for meg. for meg er eneste som blir vanskelig er lange samtaler, eller responsen på disse samtalene. men jeg har andre venner også som jeg kan bruke til det å ikke minst kg.

flere av dyrene mine forstår de fleste enkle ord og setninger, som mange ganger forbløffer meg. å jeg skjønner ting dyrene mine prøver å formidle som jeg blir like forbløffet over - minst. jeg hører like godt forskjell på "vil ha leverbiter" og "det er tomt for vann" som foreldre hører forskjell på sultengråt og bytte-bleiegråt.

[Daria]

Jeg vet ikke om dette blir en god nok forklaring når det kommer til ordet "venn", men det at voksne kan knytte bånd med barn og omvendt til tross for at barna ikke har lært å snakke enda, forteller jo noe om at vi ikke trenger å ha intellektuelle samtaler for å ha en sterk relasjon til hverandre.

Det var derfor jeg brukte ordet "venn" og prøvde å definere hva jeg la i det. Jeg har et nært forhold til de små tantebarna mine, men jeg definerer det ikke som et vennskap.

Og ja, jeg har dyr selv.

[Gjest Survival]

Hvordan man definerer ting og tang er vel egentlig ikke noe jeg bryr meg forferdelig mye om.

Jeg ser ikke på hunden min som en venn. Jeg ser på henne som et familiemedlem, en av de viktigste elementene i min tilværelse og faktisk ser jeg nesten på henne som "barnet" mitt. Jeg har ingen barn og hun er absolutt det nærmeste jeg kommer. Dessuten så føler jeg meg veldig moderlig overfor henne, beskytter henne og tar vare på henne som om hun skulle vært et barn. Ikke at jeg behandler henne som et barn - hun er trossalt en hund og jeg behandler henne deretter, men den kjærligheten jeg føler for henne er ganske seriøs og viktig. Hun er kanskje ikke en venn jeg kan gå ut på cafè eller konserter med, og hun svarer kanskje ikke når jeg snakker til henne. Men jeg kan komme hjem etter en lang dag, møte henne i døra hvor hun logrer ivrig med halen og er alltid like glad for å se meg. Jeg setter meg ned på gulvet, koser med henne og forteller henne om hvordan min dag har vært, og hun sitter og ser på meg med store øyne, logrer og viser at hun er glad jeg er kommet hjem. Hun kommer faktisk bort til meg når jeg gråter, og skal trøste meg. Dette er ikke tull - noen andre som opplever det samme med hundene deres? Hun vet hvis jeg har det vondt, og når sambo lå i sengen og hadde forferdelig vondt sukket hun og lagde lyder som viste at hun tydelig skjønte hva som foregikk og at hun var fortvilet over det.

Så hunden kan vel kanskje ikke defineres som en venn, og det er kanskje ikke et vennskap. Men det er et bånd som jeg vil si er viktigere enn et vennskap. Jeg ville gitt opp de andre vennskapene mine, dersom jeg fikk valget mellom det og hunden. Hunden er faktisk terapi for meg, og hun har vært sammen med oss siden hun var like lita som en pakke smør. Hun har vokst opp hos oss, og hun har formet seg etter hvordan vi har oppdratt henne. Hun er vår, og hun er like avhengig av oss og glade i oss som vi er i henne, selv om at hun ikke kan uttrykke det med ord. Kall det hva faen du vil...

[Aurora M.]

Nå har jeg rotet laangt nedi en kommode jeg har, og funnet fram et lite vers jeg skrev i 1982. Da var jeg 17 (herregud så gammel jeg holder på å bli! )

Du er så vakker der du ligger

med hengivenhet så stor,

og jeg vet at hadde du kunnet

så ville du kalle meg for mor.

Men når du hviler trygt i armen min

og sovner mot min kropp,

føler vi det begge to

vi trenger ingen ord.

Vi krever intet av hverandre

ingenting står på spill,

men vi kjenner begge i vårt indre:

så godt at den andre er til.

Du gjør meg rolig når jeg gråter

slikker tårer av mitt kinn.

Og når alle andre er gått fra meg

er det kun deg som slipper inn.

Kanskje det var et lite svar til deg TS?

[camze]

ååå hunden min forstår såå mye <3 Er jeg lei meg er han der for meg, trøster meg, legger hodet sitt på fanget mitt og viser at han bryr seg. Er jeg glad deler han gleden med meg! Hunden min er min beste venn :D <3

[Green Lady]

90 % av menneskets kommunikasjon foregår gjennom kroppsspråk. Så vi kommuniserer mye uten ord. Jeg prater med mine dyr, men selv om de ikke svarer meg med ord, svarer de med kroppsspråk. Jeg ble matforgiftet for ett år siden. Hvem var det som lå trofast ved min side hele tiden? Jo, det var katten min. Jeg kunne ikke engang gå på do uten at han fulgte med. Og en annen gang da jeg dusjet og ble skikkelig dårlig, måtte jeg sette meg ned. Katten var på badet med meg, og reagerte på at jeg var dårlig. Han så på meg, mjauet to ganger, da han ikke fikk respons, tok han labben opp i ansiktet mitt. Da sa jeg til at alt gikk bra, og han gikk og la seg.

Det er noe med at de alltid er der for deg, og at de kommuniserer på sin måte. Jeg ser hesten min også, han er ikke vanskelig å lese.

Det går faktisk ikke an å forklare det, det må rett og slett bare oppleves

[AnonymBruker]

Hun kommer faktisk bort til meg når jeg gråter, og skal trøste meg. Dette er ikke tull - noen andre som opplever det samme med hundene deres? Hun vet hvis jeg har det vondt, og når sambo lå i sengen og hadde forferdelig vondt sukket hun og lagde lyder som viste at hun tydelig skjønte hva som foregikk og at hun var fortvilet over det.

Opplever det samme - men med min 11 år gamle katt. Gråter jeg, kommer hun opp til meg, setter seg på fanget, ser meg dypt inn i øynene mens hun mjauer/lager lyder. Kanskje gjør hun det fordi hun vil at jeg skal holde kjeft, men jeg tolker det på en annen måte. Dette gjør hun utelukkende hvis jeg gråter.

Hvis jeg har vært borte over lengre tid, sier samboeren min at hun pleier å ligge på min side i senga (selv om han egentlig ikke lar henne ligge der) nesten hele dagen. Som om hun savner meg. Når jeg kommer tilbake, er hun gjerne litt "snurt" over at jeg har vært borte, og overser meg i et par timer... før hun blir blid igjen og hopper opp på meg for å ta igjen all kosen.

Jeg har hatt denne katten gjennom veldig vonde tider. Hun har vært den jeg har grått foran når jeg har hatt det verst. Hun har vært den jeg har holdt rundt, og latt trøste meg. Dette har fungert veldig fint for meg, og jeg bryr meg egentlig ikke så veldig om det er innbilninger som gjør at jeg tror vi har et forhold. For meg er hun den beste vennen jeg har hatt i hele mitt og hun er noe jeg kommer til å savne ekstremt når hun er borte. Tanken på å ikke ha henne i mitt liv gjør meg helt gal.

[Kosemose]

Jeg er ikke ute etter (nok en) debatt om hvem som er mest verdt, hvem man ville valgt å redde osv. Dette er et oppriktig forsøk på å prøve å forstå litt av tankegangen til de som anser et dyr som sin beste venn.

For meg handler vennskap mye om å møtes på et intellektuelt nivå og om to-veis kommunikasjon. Med de beste vennene mine snakker jeg om alt mellom himmel og jord, deler gleder og sorger, fleiper og ler, vi støtter hverandre og stiller opp for hverandre -og vi gjør det som likeverdige.

Jeg skjønner at et dyr kan gi selskap og ha personlighet, vise hengivenhet og til en viss grad omsorg, men utover det -hva er det samværet med og forholdet til et dyr gir dere som gjør at dere karakteriserer det som et nært vennskap?

Folk er veldig forskjellige vet du. Noen har behov for å møtes på et intellektuelt nivå der man snakker mye sammen og der snakkingen er limet i vennskapet.

Så finnes det også mennesker som ikke er så verbale av seg. Det finnes mennesker som syns det er et ork å føre en dyp samtale, og det finnes mennesker som ikke liker å snakke om indre ting og følelser. Det finnes også mennesker som har mistet lysten til å stole på folk, mennesker som har blitt såret og sviktet og som ikke føler for å knytte seg nært til andre mennesker. Andre mennesker har "hundre nære venner" og er supersosiale og kan finne mening i en venn som syns det er greit at man ikke er morsom, sosial og "på".

For noen er en bestevenn det samme som en trofast turkamerat, et individ som alltid blir glad for å se deg, som aldri er kritisk, som aldri stiller spørsmål og som aldri krever noe vanskelig av deg, men som setter pris på deg akkurat som du er, uavhengig av dagsform og humør.

Hunden min er IKKE min bestevenn, bare så det er sagt, men jeg kan skjønne at noen kan rangerer en hund som sin beste venn i livet. Og syns ikke det er så rart med det?

[Gjest Cindy*]

Jeg elsker kattene mine. De er der alltid - og de ser når jeg har det bra/ikke bra, uten at jeg trenger å si noe. Noen ganger hjelper det å bare ha dem i nærheten... grave hodet inn i pelsen deres. Jeg elsker kattene mine, og de er helt klart mine bestevenner.

Når det er sagt, antar jeg at de fleste skjønner at dette er annet vennskap, enn vennskapet jeg har med mine nærmeste venner. De utfyller et annet behov enn menneskevenner, og det er bra.

[Dragonfly84]

Hestene mine var alltid der for meg. Jeg passa på dem, og de passa på meg. Etter en dårlig dag hilste de meg velkommen og var klare til å bli med ut på tur og høre på alt jeg hadde opplevd siden sist. Vi dro på oppdagelsesturer i skogen sammen, satte nye fartsrekorder sammen, hadde det gøy med galopper, gledesbukk og lange pauser fra hverdagen, der det bare var oss og skogen. De var det som var konstant i livet mitt, de som alltid var der og som alltid ville finne på morsomme ting. De var treningskameratene mine også, siden vi delte hestesporten. Vi dro ikke akkurat på treningssenter sammen som man kan gjøre med mennesklige venner, men vi var på treninger og stevner, sprangtimer og dressurtimer, det var nesten alltid sammen med dem. Å ri andre hester enn dem blir ikke det samme.

Hoppa mi, som var litt tøff og lite kjælen - litt som et barn som har "blitt for stor" til å gi mamma og pappa kos - stod helt stille og lot meg klemme henne hardt og gråte pelsen hennes våt når jeg var lei meg. Hun forstod også at jeg ville det beste for henne - som den gangen hun satte fast beinet i høynettet. Vanligvis ville hun dratt og dratt til hun kom seg løs, med eller uten bein, men jeg sa hun skulle stå rolig til jeg fikk henta saks, og da hun hørte jeg var der slutta hun å prøve å komme seg løs, og stod stille til jeg fikk klipt henne løs. Så hun skjønte mye. Hun var min første hest, og selv om hun er borte nå, vil jeg alltid huske henne. Hun ville så mye! Hun prøvde alltid sitt beste, og du kunne se at hun vokste flere centimeter når hun fikk ros. Hun ble så stolt! Vi hadde våre krangler også, og hun lærte meg mye om tålmodighet, ydmykhet og å møtes på midten.

Vallaken min var en liten kjælegris som alltid fulgte etter folk som en hund Han var litt som Mulle, hvis noen husker den tegneserien? Morsomme lille Mulle-hesten min. Han kunne finne på å tenke at den lille bekken vi gikk over hver dag var LIVSFARLIG slik at han måtte ta sats og virkelig hoppe høyt over. Akebrett kunne være hestespisende monstre, men hvis det var et lite barn som holdt akebrettet skjønte han at han måtte passe seg, for de små menneskene tåler ikke så mye, visste han. Små barn kunne stå helt inntil beina hans og klappe ham, og han passa godt på at det ikke skjedde dem noe. Mens han syns ikke det gjorde så mye å tråkke meg på foten, for jeg tålte det jo :gjeiper: Han hadde så mye livsglede, man kunne ikke fortsette å være trist sammen med ham.

De hadde to veldig forskjellige personligheter, men jeg elska dem begge like mye. Jeg kunne prate med dem om alt, og de prata med meg om det de syns var viktig. Og da får man litt annet perspektiv på ting, siden hester lever i øyeblikket. Det som skjer på skolen/jobben i morra er ikke viktig, det som er her og nå er viktig. Den morsomme turen, den gode kveldsmaten, å ha en venn som gidder å klø en der man ikke rekker fram selv, å kose seg med å kjenne sola varme på kroppen, det er små ting som betyr mye.

Hester dømmer heller ikke. De tar deg som du er, og syns ikke du er dust fordi du har feil klær/venner/hår, som mennesker kan finne på å synes. Hvis en hest syns du er dust en dag, så er det fordi du oppførte deg som en dust. Hvis du møter dem med varme og forståelse, så er de greie og syns du er grei.

Hestene mine lærte meg veldig mye om vennskap og om å sette andre først, om omsorg, tillit, livsglede... De ga meg en helt annen verden, og de ga meg muligheten til å bare dra inn i skogen og la hverdag være hverdag, og rømme så langt innover og være så lenge borte som jeg hadde lyst til. De ga meg superkrefter til å fly bortover snødekte jorder og over høye hindre, de ga meg boblende glede, de hilste god dag med en vennlig humring, de prusta takknemlig når de fikk mat, de var der bestandig, som venner skal være. De ga meg alt, og jeg prøvde så godt jeg kunne å gi tilbake.

Endret 11. september 2011 av Dragonfly84

[Phoenixx]

Jeg hadde en katt som jeg elsket høyt, jeg så ikke på henne som en "venn" på den måten at jeg ville ta henne med på kino eller skravle på cafe,altså.

MEN båndet mellom dyr og eier er fantastisk! Dyr er de mest lojale skapningene på planeten!

[^KinderMaxi^]

Mine dyr betyr alt for meg.

Uansett hvordan humør du er i får man alltid en positiv respons.

Dyr er lettere å forholde seg til, kan snakke med de om alt (bryr seg sikkert ikke, men man får alltid en god respons).

[Redbull]

Hunden min er absolutt ikke min beste VENN, men herregud så glad jeg er i han og så viktig han er i livet mitt!! Å jeg har ikke hatt han i mange ukene, så det blir nok enda sterkere om noen år

[AnonymBruker]

Min personlige mening er at det er utrolig slitsomt med mennesker som har dyrene sine som "bestevenn", jeg tilbringer minst mulig tid sammen med sånne folk, fordi det eneste de er opptatt av er f.eks hunden sin, og snakker ikke om noe annet.

Jeg liker ikke hunder selv, og har i hvert fall ingen interesse av andres hunder.