Å bli far/mor uten å ønske det

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne selv og har ingen barn og venter heller ikke barn. Denne tråden oppretter jeg fordi jeg har tenkt en del på temaet og ikke klart å bli enig med meg selv om hva jeg egentlig mener.

Tenkt situasjon 1:

Per og Kari har sex. Kari går på p-piller for å hindre uønsket graviditet fordi ingen av dem ønsker barn akkurat nå, og dessuten er de ikke i et seriøst forhold med hverandre. Et uhell skjer (p-piller er ikke 100% sikkert) og Kari blir gravid likevel. Kari står fast ved at hun ikke ønsker barn, så hun vil ta abort. Per er imot abort og vil heller ta seg av barnet sitt, selv om det ikke var planlagt. Hva bør skje videre? Bør Kari bære fram barnet for å la Per være far? Skal Kari da måtte følge opp barnet i årene som kommer til tross for at hun aldri ønsket seg barnet og føler seg presset av Per til å fullføre svangerskapet? Eller er det greit at Kari tar abort fordi det er hennes kropp?

Tenkt situasjon 2:

Ole og Lise har sex. Ole bruker kondom for å hindre uønsket graviditet fordi ingen av dem ønsker barn akkurat nå, og dessuten er de ikke i et seriøst forhold med hverandre. Et uhell skjer (kondomet sprekker) og Lise blir gravid likevel. Ole står fast ved at han ikke ønsker barn, så han vil at Lise skal ta abort. Lise ønsker å føde barnet for å ta seg av barnet selv om det ikke var planlagt. Hva bør skje videre? Bør Lise ta abort fordi Ole ikke ønsker å bli far? Eller bør Lise føde barnet fordi hun ønsker det selv og ingen bør bli presset til å ta abort? Skal Ole da følge opp barnet i årene som kommer til tross for at han aldri ønsket seg et barn og føler seg presset til farskap av Lise? Eller har Ole noen mulighet til å avgjøre sin egen framtid selv?

I begge tilfeller så kan man jo si at "har man sex får man ta følgene av det", men i begge tilfeller har jo den ene parten gjort det de kan for å unngå graviditet. Er det alltid kvinnen som har rett til å bestemme om det blir et barn eller ikke? Har mannen ingen andre valg enn å gjøre som kvinnen vil?

Når barnet så er født så har den ene forelderen valgt å beholde barnet og være en skikkelig mamma eller pappa. Den andre forelderen føler seg ukomfortabel med hele situasjonen og har hele veien prøvd å unngå dette. Hvor mye skal man forvente at denne motvillige faren/moren skal delta i barnets oppvekst? Skal h*n slippe unna alt ansvar? Er det nok at h*n betaler bidrag? Bør h*n være en fullverdig forelder som deltar aktivt i barnets liv?

Er det sånn at hver gang du har sex - selv med prevensjon - så må du regne med at du om ni måneder kanskje er blitt mamma eller pappa? Eller er det "godt nok" å bruke prevensjon som beskyttelse og så forvente at man ikke får et barn? Alle som har tilfeldig sex, ONS, "prøvesex" med en ny partner man ikke har blitt seriøs med ennå osv, skal de hver gang de har sex (med prevensjon) tenke at "nå kan det hende at jeg lager et barn, jeg må være klar til å bli mamma eller pappa?

I såfall, bør den seksuelle lavalder heves til 18 år? For de fleste 16-åringer er vel ikke modne nok til å bli foreldre om det skjer et uhell? Skal de da tvinges til å bli foreldre likevel fordi de har hatt sex, eller skal det være greit å si at "dette vil jeg ikke være med på, jeg gjorde det jeg kunne for å hindre graviditet". Skal hver eneste gang man har sex (med beskyttelse) være en risiko for et livslangt ansvar for et barn man ikke ønsker, eller skal man kunne nyte sex for sexens skyld? Skal de som aldri ønsker seg barn aldri ha sex? Skal de som ønsker å vente med barn til de er ferdig med utannelse osv vente med å ha sex til de er 30?

Som sagt klarer jeg ikke å bestemme helt for hva jeg mener, for jeg skjønner argumentene fra begge sider samtidig som jeg ikke skjønner argumentene fra begge sider. Jeg vingler fram og tilbake. Hva tenker dere om dette?

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye på dette i det siste, men i begge scenariene dine har jeg kommet fram til at en kvinne må uansett få lov til å bestemme over sin egen kropp. Det vil være et massivt overgrep på en kvinne å enten tvinge henne til å beholde eller ta abort. Så lenge kvinnen er den som kan bli gravid, så er det hun som må ta den endelige avgjørelsen. Det skal sies at jeg synes mannen har rett til å bli hørt, og jeg mener at kvinner som er usikre på hva de vil gjøre, burde la mannens mening telle.

Tingen er, alle vet at sex kan føre til barn. Derfor mener jeg at de som ikke gjør noe for å beskytte seg (fordi de tror at kvinnen gjør det, uten å egentlig vite om hun gjør det) kan takke seg selv hvis kvinnen blir gravid og beholder. En kan aldri tvinge noen til å ta aktivt del i barnets liv, men jeg mener at disse mennene burde betale barnebidrag og ta ansvar.

I de situasjonene hvor kondomet sprekker (i de burde forresten kvinnen sørge for å ta en angrepille), så har jeg mer sympati for mannen. Her har han prøvd å beskytte seg. Hvis kvinnen velger å beholde barnet i en slik situasjon, er jeg tilbøyelig til å mene at mannen burde få slippe alt ansvar, også økonomisk. Det samme ville i så fall gjelde for kvinnen i en situasjon hvor kvinnen ble gravid på p-piller og bærer fram barnet for at faren ønsker det (men jeg anser akkurat det for å være en litt usannsynlig situasjon).

[Kråkesaks]

Jeg mener at man ikke kan tvinge kvinnen til abort, men heller ikke til å gjennomføre en graviditet. Så uansett scenario er det kvinnen som må ha det siste ordet ettersom det er kvinnen som eventuelt må gjennom en abort eller kjenne babyen vokser i magen med de plagene det kan gi. Det er også kvinnen som må gjennom en fødsel om hun tvinges til å bære fram barnet. Det eneste man kan håpe på i begge tilfellene er at de begge blir enige om hva de skal gjøre.

[AnonymBruker]

Så egentlig koker det ned til at menn ikke bør ha sex før de er klare for å bli fedre? Mens kvinner kan ha sex selv om de ikke er klare for å bli mødre, fordi de har en valgmulighet i forhold til å føde barnet eller ikke?

Jeg tenker også at kvinnen nesten må ha siste ordet. Jeg klarer verken å forestille meg at noen skal tvinge meg til å gjennomføre en uønsket graviditet eller at noen skal tvinge meg til å ta abort hvis jeg allerede føler meg knyttet til spiren.

Men bør man i et slikt tilfelle der mannen har gjort det han kunne for å unngå graviditet (brukt kondom) forvente at han er en fullverdig far for barnet? Er mannen en drittsekk hvis han velger å ikke ha kontakt med barnet? Eller er det ok at han velger å holde seg unna?

TS

[Kara W]

Som andre har påpekt så er og blir dette kvinnens valg, enten hun vil beholde eller ta abort. Paret bør selvfølgelig prate nøye igjennom saken, og så lenge man er i et slags forhold så bør hun høre på mannens synspunkter, men til slutt så er det hennes valg.

Når det er sagt så synes jeg det skal være lettere å si ifra seg ansvaret for et barn man ikke ønsker, så lenge begge parter er helt enige.

[frøken_tralala]

Kvinnen må få bestemme dette. Men hun har jo utrolig mye å tenke gjennom i begge tilfeller. Om hun velger å bære fram et barn som hun i utgangspunktet vet at faren ikke er klar for, og heller ikke ønsker å ha noe med å gjøre, så må hun ta ansvaret for det. Og det alene. Jeg synes ikke mannen da skal tvinges til å støtte opp verken økonomisk eller praktisk. Han beskyttet seg jo som best han kunne, og derfor vil jeg sympatisere med ham. I tilfellet der kvinnen gikk på p-pillen og ble gravid, og hun heller mot abort og mannen gjerne vil ha barnet og ta seg av det, så er det til syvende og sist hun som bestemmer, og det ville være feil å tvinge henne til å beholde barnet. Det kunne jo endt i en veldig uheldig situasjon for både foreldre og barnet.

[Kråkesaks]

For barnet sin del så bør han jo være tilstede som pappa. Du skriver om det å være uønsket foreldre, men du glemmer det eventuelle foreldreløse barnet. Er det viktigst at faren slipper å være pappa eller er det viktigst at barnet faktisk har en pappa, litt mer enn bare biologisk? For barnets del bør faren være involvert i barnets liv. Vil hverken mor eller far ha barnet kan det selvføplgelig adopteres bort, sånn at det faktisk får foreldre som er glad i det uavhengig av biologiske bånd.

[Kara W]

For barnet sin del så bør han jo være tilstede som pappa. Du skriver om det å være uønsket foreldre, men du glemmer det eventuelle foreldreløse barnet. Er det viktigst at faren slipper å være pappa eller er det viktigst at barnet faktisk har en pappa, litt mer enn bare biologisk? For barnets del bør faren være involvert i barnets liv. Vil hverken mor eller far ha barnet kan det selvføplgelig adopteres bort, sånn at det faktisk får foreldre som er glad i det uavhengig av biologiske bånd.

Selvfølgelig har alle barn best av å ha to foreldre som er glad i dem, men jeg er usikker på om det er til barnets beste å ha en uinteressert forelder det bare ser et par ganger i året. Barn trenger først og fremst stabilitet og trygge voksne, og i noen tilfeller er det til barnets beste at den ene forelderen er helt fraværende.

[AnonymBruker]

Så egentlig koker det ned til at menn ikke bør ha sex før de er klare for å bli fedre? Mens kvinner kan ha sex selv om de ikke er klare for å bli mødre, fordi de har en valgmulighet i forhold til å føde barnet eller ikke?

Jeg tenker også at kvinnen nesten må ha siste ordet. Jeg klarer verken å forestille meg at noen skal tvinge meg til å gjennomføre en uønsket graviditet eller at noen skal tvinge meg til å ta abort hvis jeg allerede føler meg knyttet til spiren.

Men bør man i et slikt tilfelle der mannen har gjort det han kunne for å unngå graviditet (brukt kondom) forvente at han er en fullverdig far for barnet? Er mannen en drittsekk hvis han velger å ikke ha kontakt med barnet? Eller er det ok at han velger å holde seg unna?

TS

Så du skal ikke tvinges til noenting, men mannen skal tvinges til det ene eller det andre

[AnonymBruker]

For barnet sin del så bør han jo være tilstede som pappa. Du skriver om det å være uønsket foreldre, men du glemmer det eventuelle foreldreløse barnet. Er det viktigst at faren slipper å være pappa eller er det viktigst at barnet faktisk har en pappa, litt mer enn bare biologisk? For barnets del bør faren være involvert i barnets liv. Vil hverken mor eller far ha barnet kan det selvføplgelig adopteres bort, sånn at det faktisk får foreldre som er glad i det uavhengig av biologiske bånd.

Ja, det er klart. Å vokse opp som et uønsket barn må være hjerteskjærende vondt. Den er jeg helt enig i.

Men samtidig: Er det den forelderen som ikke ønsket barnet sin plikt å gjøre noe med det? Altså, for å foklare hva jeg lurer på: Hvem sitt ansvar er det at et uønsket barn må leve med den følelsen? Er det f.eks. moren som velger å føde barnet til tross for farens protester? Eller er det f.eks. faren som ikke burde hatt sex om han ikke var klar for å ta ansvaret for et eventuelt resultat?

Det er for meg i hvertfall en klar forskjell på om den forelderen som ikke ønsker barnet har "vært med på leken" en stund (snakket om barnet og fremtiden sammen) og så plutselig ombestemmer seg, for det er ikke angrefrist på slike ting, enn om den forelderen som ikke ønsker barnet har vært klar på dette hele veien, helt fra prevensjonsbruk til å gjøre det klart at han/hun ikke ønsker barnet når graviditeten er et faktum. I siste tilfelle så er jeg litt i tvil om hvor mye man skal kreve av den motvillige forelder (far i de fleste tilfeller). På ene siden har du det uskyldige barnet som ikke har valgt sine foreldre, på den andre siden har du en far (eller mor, i sjeldne tilfeller) som heller ikke har valgt barnet. Den voksne av dem bør ta ansvaret. Men samtidig så er det jo en annen voksen som har tatt valget på vegne av dem alle, og burde ikke da denne personen ta ansvaret på sine skuldre?

Som sagt, ingen lett sak å avgjøre dette. Jeg føler med et uønsket barn, men skjønner samtidig motviljen fra en forelder som har gjort sitt for å unngå å få barn.

TS

[AnonymBruker]

Så du skal ikke tvinges til noenting, men mannen skal tvinges til det ene eller det andre

Den dagen en mann kan bli gravid, så mener jeg han også skal ha like rettigheter som kvinner til selvbestemt abort. Det er forskjell på å tvinges til å betale barnebidrag, og å tvinge noen til å gjøre noe mot kroppen deres som de ikke ønsker selv. Sistnevnte er et overgrep, og vil kunne ødelegge psyken til en person for alltid.

[AnonymBruker]

Så du skal ikke tvinges til noenting, men mannen skal tvinges til det ene eller det andre

Det er jo nettopp det som er den vanskelige biten i dett. Derfor lurer jeg på om det kanskje i et slikt tilfelle, der mannen er helt klar på at han ikke ønsker barn og kvinnen likevel velger å føde barnet, så bør kanskje mannen slippe ansvaret som følger med et barn? Litt som en adopsjon. At mannen kan fraskrive seg ansvaret for barnet på samme måte som en kvinne kan velge å adoptere bort barnet. Da står også kvinnen fritt til å la en eventuell ny partner adoptere barnet hennes og bli en fullverdig pappa.

TS

[AnonymBruker]

situasjon nr 2 er ikke det snakk om abort, men angrepille.

det er stor forskjell på det og abort.

[AnonymBruker]

Den dagen en mann kan bli gravid, så mener jeg han også skal ha like rettigheter som kvinner til selvbestemt abort. Det er forskjell på å tvinges til å betale barnebidrag, og å tvinge noen til å gjøre noe mot kroppen deres som de ikke ønsker selv. Sistnevnte er et overgrep, og vil kunne ødelegge psyken til en person for alltid.

Er en abort som tas - når fosteret er så lite at det ikke merkes eller at du netopp har fått vite om det - så grusomt? Tar utgangspunk i at du hverken er klar for eller vil ha barn enda.

[AnonymBruker]

Så egentlig koker det ned til at menn ikke bør ha sex før de er klare for å bli fedre? Mens kvinner kan ha sex selv om de ikke er klare for å bli mødre, fordi de har en valgmulighet i forhold til å føde barnet eller ikke?

Jepp. Sånn mener JEG det er.

[AnonymBruker]

Er en abort som tas - når fosteret er så lite at det ikke merkes eller at du netopp har fått vite om det - så grusomt? Tar utgangspunk i at du hverken er klar for eller vil ha barn enda.

En kvinne som selv mener at hun ikke ønsker eller er klar for barn, trenger vel ikke å tvinges til abort? Da går hun vel gjennom en frivillig? I dette tilfellet er det jo snakk om å tvinge en kvinne gjennom en abort, til tross for at hun VIL ha barnet.

[Kara W]

Så du skal ikke tvinges til noenting, men mannen skal tvinges til det ene eller det andre

Så hva mener du er løsningen da? Påtvinge abort så lenge ikke begge er 100% enige om å få barn? Barnet må fødes så lenge den ene parten vil det?

Så lenge det er kvinnens kropp vi prater om, og abort er lovlig, så er det helt kvinnens valg, og ingen andres.

[AnonymBruker]

Så hva mener du er løsningen da? Påtvinge abort så lenge ikke begge er 100% enige om å få barn? Barnet må fødes så lenge den ene parten vil det?

Så lenge det er kvinnens kropp vi prater om, og abort er lovlig, så er det helt kvinnens valg, og ingen andres.

Det jeg grubler over er om det er en mulig løsning at far i et slikt tilfelle (der han har brukt prevensjon og gjort det klart at han ikke ønsker barn) bør få lov til å fraskrive seg ansvaret for barnet uten å bli stemplet som drittsekk? Hvis det var en mulighet så ville både kvinner og menn ha et valg. Men i såfall måtte staten gått inn og vært "far" for barnet økonomisk inntil mor eventuelt fikk en ny partner som ville ta på seg ansvaret for barnet. Så det er nok ikke lett å få til i praksis, dette er mest tankespinn rundt et tema som jeg synes er svært vanskelig.

TS

[Husfrua]

kvinnen må bestemme hva hun skal gjøre med sin egen kropp, som andre her har sagt. Men ideelt sett syns jeg hun burde tatt abort i begge tilfellene. Man er to om å lage disse barna, og man skal være to om å oppdra de, derfor må det også være en enighet her.

[Spent...]

Jeg synte at hvis "uhellet" skjer, så er det begges ansvar å finne ut hva som er best. Likevel er det vel til syvende og sist kvinnen som bestemmer, dette er jo litt "urettferdig" fra mannens side.

Jeg syntes nesten det er værre å være i et forhold der den ene vil ha barn, og den andre ikke, men å true med å gå fra en hvis man ikke fikk barn. Kjenner et samboerpar som har hatt det slik. (tatt litt ut av Ts sitt spm da..)