Ufattelig vanskelig å få toåringen til å roe seg når hun skal sove

[Gjest trøtt]

For å prøve å gjøre en stor frustrasjon kort:

Hun har sovet på eget rom siden hun var halvannet år. Fikk seg storejenteseng i februar, og har koset seg og slappet godt av ved leggetid siden den gang. Helt frem til nå, to og en halv mnd etter hun har blitt storesøster.

Med en gang vi begynner leggerutinen med mat og tannpuss så blir hun urolig og sier at hun ikke vil legge seg. Det utarter seg raskt til at det blir er helv... uten like å legge henne, det er null problem for henne å holde det gående 3 timer, uansett hva klokka er når vi begynner leggingen.

Om natten våkner hun OFTE.

Vi har prøvd mye det å legge henne, gå ut, legge henne, gå ut, legge henne, osv. Alt i full stillhet. Kjedelig og bestemt. Dette funke omtrent som å helle bensin på bålet. Det er denne metoden som lett holder henne gående i 2-3 timer. Før vi gir opp.. og setter oss med henne, til hun sovner.

- Jeg som person hadde aldri trodd jeg skulle gi etter i en så viktig sak, men når babyen våkner når vi endelig har fått den til å sove, og man selv har sovet 3-4 timer siste døgnet, ja da fail'er tydeligvis jeg. Ja, jeg misslykkes nettopp fordi jeg ser at hun blir mer og mer urolig og lager et leven uten like, og jeg lurer på om jeg gjør det rette eller hva.

Når hun våkner om natta, går vi inn, setter oss til hun sovner. Så er hun jammen meg våken igjen 10 minutt etterpå! Hun finner ikke ro!

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Jeg har hørt så mye forskjellig fra så mange hold. Helsesøster sier at hun ikke må ha selskap når hun skal sove på kvelden, men at om hun våkner på natta (JA, det gjør hun) så kan vi legge oss med henne.. !? Spesialpedagogen i barnehagen sier at vi skal legge madrass på rommet vårt til henne, eller ligge med henne fra hun skal sove på kvelden. En søvnterapeut jeg las om på nettet sier man skal kosesnakke og gå derifra, eller la ungen føle seg velkommen om han/hun kommer grinende inn på rommet vårt. !?!?! Av disse alternativene så føler jeg at helsesøsterens råd passer best ift. hvordan datra vår er, sta som et beist, hun bør ikke bli dullet med, da ser jeg for meg at hun blir HELT monster. Men det er jo så vanskelig!!

Jeg håååper noen her kan hjelpe meg, har noen erfaringer å dele, komme med tips? Klokka er 0540 nå, jeg har vært våken siden klokka 0100, gråter i det stille.

..og der kom f... meg ungen inn på stua. Jeg enser henne ikke, hun sovner på sofaen. Jeg gidder ikke mer.

[SummerJoy]

"Gir opp og sitter der til hun sovner" sier du. Hvorfor er det å gi opp? Hun trenger sikkert bare og gjøres trygg i sengen sin igjen, og da er ikke løsningen å være sur og bestemt og ignorere henne. Sitt med henne til hun sovner. Jeg er sikker på at dette bare er en fase, ta det med ro..

"..og der kom f... meg ungen inn på stua. Jeg enser henne ikke, hun sovner på sofaen. Jeg gidder ikke mer"

Skjønner at du er trøtt og utslitt, men det der hørtes bare fælt ut.. Om hun sovner på sofaen i nærheten av deg så skjønner du vel at det er nærhet hun vil ha? Det er ikke noe nederlag å gi det til en 2 åring som trenger det. Er ikke som om du må sitte med henne til hun sovner til hun er 18 år hvis det er det du frykter.. Hun merker kanskje at babyen får mye oppmerksomhet for tiden..?

[Gjest Trøtt]

Takk for den.:-)

[Gjest Annaires]

Min toåring har en fryktelig livlig fantasi for tiden, og en del mareritt som gjør at hun noen kvelder/netter er veldig redd.

Da er det tydelig at hun trenger å trygges.

Da sitter vi inne hos henne til hun sovner. Og går inn og legger oss sammen med henne om natten om hun våkner med mareritt.

Din har jo også blitt storesøster og har kanskje et ekstra behov for nærhet, og bli sett?

[Gjest *Røyskatt*]

Dersom du ser på tråden min om samme tema, ser du at vi er flere som sliter med toåringene. Det ordner seg etter en periode, men det er ofte mye som skjer i livene deres. Og når din akkurat har blitt storesøster så trenger hun nok noe mer akkurat nå.

Lykke til.

[Nytt liv]

Jeg har hatt det slik med min sønn på nå 7 år. Han finne ikke ro han heller, men om jeg legger meg sammen med han, sovner han raskt. (Jeg gleder meg til han får seg en kjæreste)

Han ga seg aldri, mulig han har en diagnose, og han blir utredet for det nå men det er i annen sammenheng. Jeg synes ikke det er noe gøy jeg heller, og er litt sliten av dette.

Min unge er redd for å sovne alene, og kommer ofte i min seng. Jeg har latt han få lov. Ungen min sier han vil sove sammen med meg til han begynner i 3 klasse. Jeg tror han trenger kos jeg, og lar han få det.

( min far sov hos sin mor til han var 8 år, og min bror sov til han var 15 år sammen med min mor og far.)

[AnonymBruker]

jeg sov også lenge inne hos foreldrene mine. dette var fordi jeg var redd. krøyp opp i senga og lå sammen med dem. de sov selv når jeg gjorde det. ofte sneik jeg meg inn å la meg der uten at de våknet. de hadde såpass stor seng

[Gjest pysepusen]

Ettersom det er noe som har skjedd etter at hun ble storesøster så tenker jeg at hun trenger den ekstra nærheten nå. Babyen får nok mye oppmerksomhet og selv om hun også får det, så merker hun jo at mamma må dele litt på oppmerksomheten sin. Da er leggingen og sovingen en naturlig arena å vise dette på.

Jeg hadde gitt barnet den nærheten hun trenger. Sitt med henne til hun sovner og legg deg sammen med henne når hun våkner om natta eller la henne komme inn i senga di. Så får alle sove bedre?

Ellers signerer jeg alt SummerJoy skriver.

[Pimp]

enig med summerjoy

[AnonymBruker]

Da våre to minste var på samme alder, hadde vi stor seng og en ekstra madrass på gulvet. Babyen lå i vår seng, med puppen tilgjengelig, 2-åringen kom ofte tuslende inn i løpet av natta og la seg på madrassen, evt i vår seng. Vi voksne sov faktisk godt, og det ble vår prioritet.

Det hender at 15-åringen fortsatt kommer tuslende inn om natta, hvis mannen min er bortreist ifm jobb. Tror bestemt at ingen av oss har tatt skade av det.

[kulu-kulu]

Det er også viktig å "se" 2-åringen på dagtid. La 2 åringen ta del i det meste som skjer med babyen. Hente bleier,hjelpe til m mating,sett igjen babyen med far og dra f.eks i fjæra å plukk stein med 2-åringen,hjelpe til med stell av baby etc,veldig viktig å ha mor for seg selv innimellom .

Om 2-åringen har fått dekt sine behov med mor (og far /baby) , kan det være at h*n roer seg sakte men sikkert om kveldene. H*n vil ikke føle seg like tilsidesatt/"glemt".

Mulig dere gjør alt dette altså , er bare en tanke

Og det ordner seg,vi har alle våre perioder som er ekstra slitsomme. Senere vil du se tilbake på denne tiden,og tenke "herregud,h*n var jo bare 2 år" 2-åringer forstår mye,men ikke alt Barnet trenger deg , husk h*n har hatt deg for seg selv i 2 år,det er slik h*n har lært at livet er. Plutselig kommer det en "inntrenger" , som man må sloss med om oppmerksomheten.Ikke lett å forstå når man er 2 år.

Dette ordner seg,bare så tungt der og da