Døra på gløtt for Den Store Kjærligheten

[Coby23]

Jeg har skrevet om emnet her inne tidligere i sommer, uten særlig hell mht responsen. Nå står jeg derimot med beina litt annerledes plantet i det hele, men ønsker fortsatt innspill på situasjonen jeg befinner meg i.

Jeg har hatt et særdeles komplisert (og i stor grad hemmelig) forhold til ei fantastisk dame de siste 3,5 årene (det ble slutt i mai). Grunnen til at jeg skriver at det var komplisert, er "kort og godt" (ville brukt timesvis på å forklare alt) fordi vi begge er jenter, hun har tidligere vært gift (vi ble følelsesmessig engasjert i hverandre før ekteskapet hennes var over = dårlig fundament for et videre forhold oss imellom), hun har to barn på hhv 9 og 11 år å ta hensyn til, og en familie (mor + to eldre søstre) som med sine meninger og synspunkter har vært med å motarbeide forholdet vårt fra den dagen det ble dem bekjent. Vi har med andre ord hatt vår del av utfordringer og hindringer hele veien, men kjærligheten har vært så stor mellom oss at vi aldri har klart å bryte med hverandre. Ikke før hun klarte det nå i mai.. Etter noen veldig turbulente mnd, med følelsen av at det var mer negativt enn positivt ved forholdet, valgte hun å gi det opp. Det var for henne da lettere å gi slipp på det vi hadde enn å skulle stå på videre, vel vitende om at vi hadde så mange andre kamper vi måtte ha kjempet i tillegg. Jeg satt jo selvfølgelig hjerteknust igjen, uten å kunne gjøre noe verken til eller fra.

En annen vesentlig side ved det hele, er jo det at hun selv aldri klarte å komme til det punktet hvor hun følte seg helt komfortabel med forholdet. Tanken på å skulle stå frem og være offentlig, klarte hun aldri å tenke fullt ut. Vi håpet begge at den dagen skulle komme etter hvert, bare vi fikk tid nok. Det som nok hele veien har ligget og "trigget" det ukomfortable i henne, er det at hun alltid har hatt et inderlig ønske om et A4 liv. Et vanlig liv med mann, barn, hund og stasjonsvogn, for å si det på godt norsk.. Og forholdet vårt strider jo mot alt hva A4 står for.

Så er vi her i dag, noen måneder etter bruddet. Vi har sporadisk kontakt; snakker litt på tlf, sender noen SMS innimellom, og har også vært sammen ved noen tilfeller (og da er jo alt av følelser, tiltrekning, lidenskap og kjærelighet VELDIG tilstede..).

Saken er nå den at hun vil, en gang for alle, finne ut av seg selv. Finne ut av "hva hun er", hvor skoen trykker mest for hennes del, hvilke muligheter hun har (kan hun falle for en mann igjen?), og isåfall om det er det hun vil/klarer, når alt kommer til alt. Og den måten hun må finne ut av dette på, er å utforske den andre siden av seg selv..

Jeg har elsket dama fra første gang vi kysset (klisjé, men sant..), og jeg er overbevist til de grader om at DETTE, dette er MIN store kjærlighet! At det jeg føler for henne, og det hun får meg til å føle og kjenne, det er noe helt spesielt og unikt. Noe jeg ikke vil oppleve på samme måten med noen andre. Og jeg ønsker jo heller ikke det. Jeg har kun ett ønske, og det er å få en sjanse med min utvalgte igjen.

Det jeg egentlig lurer på er: hvor synes dere grensa går for hvor lenge man kan vente? Ikke i den grad at jeg skal "gå på gress" eller sette livet mitt fullstendig på vent. Men jeg vil ha døra på gløtt..for jeg klarer bare ikke å legge fra meg tanken på at vi er ment for hverandre, og at vi vil få en sjanse igjen senere. Men i mellomtida må jeg jo leve, og hvordan kan jeg gjøre det på best mulig måte, samtidig som jeg ikke trenger å stenge av hele følelsesstrømmen min for henne?

Jeg kjenner så på presset fra familie og venner rundt meg, folk som så gjerne vil se meg komme meg videre og få det bra igjen. Og jeg føler til en viss grad at eneste måten å komme seg videre på (i hht "normen") er å date andre, ha litt sex med noen gjerne, og ikke minst være med på mest mulig hele tida. Og målet er jo selvfølgelig å treffe en "ny og bedre".

Men det er jo ikke det jeg ønsker. Jeg vil gjerne være med på ting, treffe nye folk, kanskje til og med date, men uten å måtte føle at jeg må gi slipp på ønsket og drømmen min om å få en ny sjanse med henne. Og jeg er heller ikke i stand til å "gå for langt" med personer som jeg ikke er følelsesmessig engasjert i, sånn at noen rebound-kjæreste er ikke aktuelt i mitt tilfelle. Det hadde jeg ikke hatt samvittighet til heller, forøvrig..

Dette ble et salig rot, plutselig.. Beklager Jeg vet nok kanskje ikke helt hva jeg lurer på.. Men om noen har synspunkter, så gjerne kom med dem. Kom gjerne med (konstruktiv) kritikk også. Men til info er jeg ikke helt på topp om dagen - jeg synes situasjonen er fryktelig vanskelig og tung å deale med, så prøv gjerne å ikke spark for hardt nå når jeg allerede ligger nede.. På forhånd takk.