Er så klar for å få barn...

[AnonymBruker]

Heisann!

Jeg er ei jente på 34 år. Har vært sammen med samboeren min i snart ett år, vi har bodd sammen siden juni. I det hele tatt har ting gått veldig fort og jeg er 100% sikker på at dette er mannen jeg ønsker skal være faren til mine barn og han jeg vil dele resten av livet mitt med...

Tidligere i år fikk jeg beskjed om at jeg har en forstørret livmor og at jeg måtte slutte på p-piller. Min samboer og jeg har praktisert "hoppe av i svingen" metoden, men har snakket om at skulle jeg bli gravid er det ingen krise.

Samtidig så får jeg meg ikke til å ta opp med han at jeg ønsker å begynne å prøve.. Jeg vet at han ønsker seg barn etterhvert og alltid har vært glad i barn. Han har yngre søsken som han har god erfaring med å passe og skifte på da de var små.

Jeg syns på en måte selv at vi kanskje burde hatt et bredere grunnlag, altså vært lenger sammen, før vi begynner med familieforøkelse, men samtidig så kjenner jeg også den biologiske klokka tikke veldig.

Grunnen til at jeg tvier meg litt for å ta opp dette med han er at han sier at "vi må jo hoppe av i svingen" og ikke ytrer noe ønske om å få barn nå. Blir litt forvirret av dette i og med at han vet det kan bli barn av slik vi holder på nå.

Noen tips på hvordan jeg kan ta det opp uten å få han til å steile helt? Hvordan har dere begynt samtalen om et noe så viktig tema?

[nummer 2]

Kanskje han sier det fordi han tror det er det dere har blitt enige om?

Ser egentlig ikke noe galt i tiden jeg da:) Men, å tørre å ta et så viktig spørsmål opp med ham, er vel essensielt? Både for å få barn og for å vise trygghet til hverandre:)

Håper det går veien din! Tror han er med jeg;)

[AnonymBruker]

Jeg ville absolutt ha tatt det opp med han, og hørt om hans tanker når det gjelder dette. Du er 34 år, er du skikkelig uheldig så har du kanskje bare noen få gode år igjen å bli gravid på.

[Gjesten]

Jeg synes ikke det er noen god idé å begynne å lage barn fordi "den biologiske klokken tikker" når du sier selv at du egentlig helst skulle ha vært sammen med mannen lenger før dere fikk barn.

[AnonymBruker]

Kansje dere skal kose dere sammen dere to litt lengre. Plutselig vil han vet du, spesielt om dere hopper av i svingen. Det er jo ikke safe da. Du kan jo begynne allerede nå med å ta legesjekk og passe på at du er i god form mtp en graviditet. Ta situps og tren magemuskler

Husk at man lager barn fordi man elsker hveradnre, ikke fordi klokka tikker

[AnonymBruker]

Jeg hadde venta et år. Tror ikke det har noe særlig å si for din fertilitet med ett år? Nå vet ikke jeg hva forstørret livmor betyr da, men det vet sikkert legen din? Så med mindre sjansene dine for å bli gravid kommer til å gå veldig ned i nærmeste framtid hadde jeg venta

[AnonymBruker]

Synes du skal ta det opp med han. Hvis han ikke føler seg klar selv så planter du i hvert fall tanken i hodet hans, og gjør det klart at det er noe du ønsker. Da får han sjansen til å bli vant til tanken i et års tid, eller kanskje han er klar til å kaste seg ut i det allerede.

[Gjest Iah]

Hvis du ikke klarer å ta opp dette med han vil jeg si at forholdet deres ikke er modent nok for barn enda.

[AnonymBruker]

Hvis du ikke klarer å ta opp dette med han vil jeg si at forholdet deres ikke er modent nok for barn enda.

Akurat det jeg skulle inn i tråden for å si.

[AnonymBruker]

Jeg spurte bare rett ut; "hva gjør eller sier du dersom du vil jeg skal slutte på p-pille?" Da smilte han og spurte han "vil du slutte på den?" Og da var samtalen i gang. Vi har vært sammen i 2 år og bodd sammen i 2 år (flyttet sammen på første date nesten!) og vi kjøpte hus sammen slutten av 2010.

Samme som deg TS så VISSTE og VET jeg at dette er mannen for meg, og siden vi begge vil ha barn og ingen av oss føler eller vil reise,feste osv osv lenger så ser vi ingen grunn til å vente med barn. Han er og var helt enig med meg så jeg sluttet på pillen for noen uker siden.

Ikke hør på alle som mener du/dere ikke er klare- det vet bare du og samboeren din! Lytt på magefølelsen din

Hadde vi vært i samme situasjon som deg hadde jeg nok spurt på samme måte "hva sier eller gjør du dersom du vil vi skal prøve å få barn?" Du vil nok få samme spørsmål som jeg fikk, "vil du prøve?"

Med tanke på at han syntes metoden deres nå er helt fint så er han nok litt forberedt på at det kan gå "galt" (missforstå rett!!)så han er nok ikke helt imot en liten baby :-)

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så glad i slike diskusjoner, heller. Men vet at mannen aldri hadde tatt det opp hvis ikke jeg begynte. Hos oss var det slik: Jeg sa at etter nyttår (det var ca et halvt år til) kunne jeg kanskje tenkt meg å slutte på p-pillen. Han "Ok." Jeg: "Eh.. du vet hva det innebærer?" Han: "Hm, ja.".

Da var den diskusjonen tatt. :-)

Det var på en måte leggere pga at JEG var den som aktivt utførte noe (lot være å ta pillen). Nå er det jo HAN som må utføre den graviditetsskapende handlingen (la være å hoppe av). Men samtidig gir du han et halvt år betenkningstid/tid til å venne seg på tanken om barn med en slik løsning.

[AnonymBruker]

Har du snakket med kjæresten din TS?

[Tweak]

Når han sier at dere må hoppe av i svingen så kan jo du si noe sånt som at "tja, vi kunne jo la være og se hva som skjer?"

[AnonymBruker]

Hei, TS her!

Beklager sen oppdatering, men det har skjedd litt ting og tang i det siste. Jeg har vært hos ny gynekolog som forklarte litt mer om hva "forstørret livmor" er. Det er rett og slett muskelknuter jeg har, bare den forrige gynekologen som var utrolig uklar. Jeg har to relativt store i tillegg til flere små som sitter sånn til at de lager utrolig mye problemer for meg. Alt fra sterke smerter til kraftige menstruasjonsblødninger.

Men den aller værste beskjeden jeg fikk var at jeg ikke er steril, men han anslo at jeg har maks halvannet år igjen på å klare å bli gravid med tanke på muskelknutene + alder. Hadde det ikke vært for at jeg ikke har barn så hadde han anbefalt operasjon og fjerne hele livmoren.. Ikke akkurat en oppløftende beskjed å få..

Så har hatt en samtale om dette med samboer som var ganske så tårevåt for oss begge. Han er sikker på at han ønsker barn, men det kom litt brått på at det akkurat skulle måtte skje nå.

Så jeg har backet litt unna akkurat det emnet nå. Vet at han holder på å sortere litt tanker om dette... Det trenger vi vel begge litt tid på oss å gjøre...

[Gjest norah]

Ja, men da kan jo de 11 som har plusset på "forholdet er ikke modent enda" sette seg i TS sin situasjon.

Det hele er jo en relativt livsomveltende sak(selv før hun fikk siste beskjed fra gynekolog), det er klart det er vanskelig å ta opp når man vet man må legge på et negativt fortegn på det hele?

Det er jo ikke snakk bare om barn, men om TS sin totale helsesituasjon og det faktum at de sannsynligvis da bare får ett biologisk barn(hvis jeg forstod det riktig at vinduet er på ca 1,5 år totalt sett).

For meg var det jo enkelt fordi vi hadde vært sammen i mange år når vi kom i fasen hvor slike diskusjoner er naturlig, jeg kan også møte på noen mulige hindringer - men vi har hatt mange år på å snakke om det og diskutere eventuelle alternativer.

Vi har hatt masse tid til å fordøye temaet, det har man ikke når man er 34 år, nyforelsket og har en vesentlig hindring i veien fysisk sett.

TS; med mindre han ikke ser deg som den rette å få barn med vil han nok ønske å prøve, tror jeg. Han trenger nok bare noen uker til å tenke på det, og forsøke å sette noen positive fortegn på prøvingen.

Det eneste jeg ville tenkt på er at man ikke får en kjip stemning rundt prøvingen, og bruker litt tid på å gjøre det til noe positivt. Prøve å separere din helsesituasjon og selve prøvingen på ett vis. Sier han ja ville han jo gjort det uansett,bare kanskje litt senere.

Med tanke på alderen din(og sikkert hans) så var jo tiden noe knapp uansett, uavhengig av din helse.