Separert

[AnonymBruker]

I dag fikk jeg og min ektemann offisielt innviglet separasjon. Vi har begge vært enige om dette helt fra starten av (har snakket om separasjon i over et halvt år nå) og har begge troen på at dette ikke bare er en "tenkepause" men at det faktisk går mot skillsmisse. Vi er gode venner, men fungerer ikke som par og har ingenting romantisk for hverandre lenger og har ikke hatt det på over et år. Så dette er ikke noe forferdelig hardt følelsesmessig for noen av oss. Men - nå lurer jeg på hva det neste blir.. Hva er normalt å kunne gjøre i en separasjonstid? - Er det normalt å date andre eller blir det sett på som totalt uhørt? Jeg bor på en liten bygd så jeg bryr meg dessverre mye om hva andre går rundt og sier. Så.. Hva mener dere andre der ute om dating under separasjonstid? Noen som har personlige erfaringer med dette?

[Herr Langbein]

Separasjon/skilsmisse er juridiske begreper for å gjøre oppgjøret i forhold til økonomi og barn mulig å forholde seg til rettslig sett. Det er også et sosialpolitisk verktøy med den hensikt å legge til rette for å gjenoppta samlivet på en enkel måte, fordi stabile parforhold tjener samfunnet.

Forholdet tar slutt den dagen man blir enige om det, og fra den dagen er det fritt frem "moralsk" å date andre.

Så må man ta hensyn til seg selv (om det er gunstig for egen helse/mentale helse), eksen sin (som jo fortsatt er et menneske) og eventuelle barn. Og så selvfølgelig også nye kjærester, som fort blirr rebounds.

Hva andre må mene og synes og tenke blir her en faktor i forhold til deg selv: Hvis du kan leve med nabokonesladder, så er det bare å kjøre på.

Endret 7. september 2011 av Herr Langbein

[Steinar40]

Det skader ikke å vise litt hensyn.

[Admeliora]

Jeg ble separert for et år siden, og har på den tiden vært på date med to forskjellige menn. Føler ikke at jeg har gjort noe galt med det. Men nå ble eksen og jeg enige om at vi skulle gå fra hverandre, og han har flere ganger sagt til meg at jeg sikkert finner en annen snart.

Om jeg hadde gjort det samme dersom det var jeg som forlot ham, og jeg visste at han satt og sørget over meg, vet jeg ikke.

[Steinar40]

Jeg ble separert for et år siden, og har på den tiden vært på date med to forskjellige menn. Føler ikke at jeg har gjort noe galt med det. Men nå ble eksen og jeg enige om at vi skulle gå fra hverandre, og han har flere ganger sagt til meg at jeg sikkert finner en annen snart.

Omtenksom fyr gitt hehe

[AnonymBruker]

Jeg ble separert for snart et år siden, og situasjonen var ganske lik din, TS. Vi hadde ikke hatt sex på ett år, tanken var fremmed for oss begge, vi fungerte i beste fall som venner, men kranglet ofte om bagateller og hadde det i det hele og store ganske utrivelig.

Jeg kastet meg på Sukker og har vært på en date med en fyr derfra. Har vært veldig opptatt av menn dette året, vært redd for å bli alene resten av livet, har småforelsket meg flere ganger, men har altså bare vært på en date og har ikke hatt "mannebesøk".

Gjennom året har jeg følt på at det er altfor tidlig, så selv om jeg på en måte er opptatt av menn og av å treffe en ny, så tviler jeg på om jeg er følelsesmessig klar for å møte "mannen i mitt liv". Og jeg tviler på at ex og barna er klar for det. Hva naboer måtte mene er sånn sett ganske uvesentlig, men jeg tenker at de ville syntes det var hyggelig hvis jeg fant lykken på ny, mens de ville rynket på nesen hvis det var et stadig renn av nye onkler innom her.

Det at verken jeg eller ex har involvert oss med nye dette året, har gjort at vi har vært en del sammen både med og uten barn. Vi har følt på fordelen med å være en hel familie kontra det å ha to hjem for barna der den voksne er alene om alt. Vår konklusjon er at vi reiser bort på en langweekend for å se om det kan graves fram en gnist mellom oss igjen, i det håp å kanskje finne sammen igjen. Etter ett år alene ser jeg både hva jeg kunne/burde gjort annerledes i forholdet, og jeg ser at det ville vært verdt å svelge flere kameler for å slippe å kun være sammen med barna mine på deltid.

Mitt råd til deg, TS er å bruke dette året til å "finne deg sjæl" og ikke stresse med dating. Samtidig må man jo gripe lykken hvis den skulle svinse forbi... Men ut fra min erfaring så er man ikke klar enda, og forhold som har virket fastlåst uten framtid kan være reddbare hvis man ikke ødelegger mulighetene ved å trekke inn andre.

[Steinar40]

Mitt råd til deg, TS er å bruke dette året til å "finne deg sjæl" og ikke stresse med dating. Samtidig må man jo gripe lykken hvis den skulle svinse forbi... Men ut fra min erfaring så er man ikke klar enda, og forhold som har virket fastlåst uten framtid kan være reddbare hvis man ikke ødelegger mulighetene ved å trekke inn andre.

Og hva skulle så vitsen være med å "redde" et parforhold som ikke har fungert?

Svaret er enkelt. Felles barn er eneste årsak - egentlig.

[Snipa]

Vel alle er ikke perfekte. Å krangle er jo helt normalt. Og også som regel litt viktig, spesielt i parforhold.

Synes både Herr Langbein og Anonym i #6 skrev fint om dette. Vær å snill å ikke bry deg om #3, #5 og #7, det er skrevet av en bruker som ikke har barn, familie, ekteskap eller langvarige seriøse forhold verken bak eller foran seg.

Endret 8. september 2011 av Snipa

[AnonymBruker]

Og hva skulle så vitsen være med å "redde" et parforhold som ikke har fungert?

Svaret er enkelt. Felles barn er eneste årsak - egentlig.

Vitsen med å redde et parforhold når det er barn involvert, er ganske stor. I mitt brudd er det et godt samarbeid. Vi bor i gåavstand, vi har 50-50 etter alles ønske og vi voksne sier aldri noe vondt om hvernadre (ikke engang med kroppsspråk!). Likevel ser jeg at det tærer på oss alle. Barna er slitne av flytting hver helg, og de er urolige fordi de savner den andre og føler de ikke får nok tid med oss.

Når det gjelder oss voksne, så er det ganske tøft å ha barna sine annenhver uke. Den uka man har barn prøver man å kompensere for all den tiden man ikke har de. Og bare det å ha ansvar for flere barn på egenhånd er steintøft. Jeg tenker med beundring på de som er alene med barn hele tiden. Har man aktive barn som skal på hver sine aktiviteter og som skal følges opp med lekser, er det nesten umulig å strekke til som eneste voksen.

Uka man ikke er sammen med barna sine er ensom, tom og trist.

Livet blir også annerledes alene. Man blir ikke inkludert i de samme sosiale settinger som tidligere, og en rekke andre ting. Man er alene om ferieturer, man er alene om helgehandelen, man er alene om alle avgjørelser og om økonomien.

Derfor er min erfaring at hvis det er snev av håp, så oppfordrer jeg folk til å bruke seperasjonstiden godt, og bruke den til å finne ut av om man likevel kan finne sammen igjen. Man lærer mye om seg selv og om den andre og om forholdet ved å gå gjennom en sånn periode. Og man lærer noe om hvilke kameler man kanskje burde svelget. Prisen er så uendelig høy for så mange. For min del tenker jeg at jeg heller vil ha et halvdårlig forhold mens barna enda bor hjemme, også får vi ta en ny vurdering når barna blir store.

[Steinar40]

Vitsen med å redde et parforhold når det er barn involvert, er ganske stor. I mitt brudd er det et godt samarbeid. Vi bor i gåavstand, vi har 50-50 etter alles ønske og vi voksne sier aldri noe vondt om hvernadre (ikke engang med kroppsspråk!). Likevel ser jeg at det tærer på oss alle. Barna er slitne av flytting hver helg, og de er urolige fordi de savner den andre og føler de ikke får nok tid med oss.

Når det gjelder oss voksne, så er det ganske tøft å ha barna sine annenhver uke. Den uka man har barn prøver man å kompensere for all den tiden man ikke har de. Og bare det å ha ansvar for flere barn på egenhånd er steintøft. Jeg tenker med beundring på de som er alene med barn hele tiden. Har man aktive barn som skal på hver sine aktiviteter og som skal følges opp med lekser, er det nesten umulig å strekke til som eneste voksen.

Uka man ikke er sammen med barna sine er ensom, tom og trist.

Livet blir også annerledes alene. Man blir ikke inkludert i de samme sosiale settinger som tidligere, og en rekke andre ting. Man er alene om ferieturer, man er alene om helgehandelen, man er alene om alle avgjørelser og om økonomien.

Derfor er min erfaring at hvis det er snev av håp, så oppfordrer jeg folk til å bruke seperasjonstiden godt, og bruke den til å finne ut av om man likevel kan finne sammen igjen. Man lærer mye om seg selv og om den andre og om forholdet ved å gå gjennom en sånn periode. Og man lærer noe om hvilke kameler man kanskje burde svelget. Prisen er så uendelig høy for så mange. For min del tenker jeg at jeg heller vil ha et halvdårlig forhold mens barna enda bor hjemme, også får vi ta en ny vurdering når barna blir store.

Ja, jeg vet ikke om du misforsto meg eller ikke, men det jeg skrev var altså at den eneste gode grunnen til å "redde" et parforhold som ikke fungerer, det er felles mindreårige barn.

Og det er nok mange opp igjennom tiden som har "holdt ut" til barna er store nok til å kunne klare seg selv.

Og det kan også være det rette å gjøre for mange.

[AnonymBruker]

Jeg ble separert i juli og har ingen betenkeligheter med å date (++) andre. Men for min del var forholdet over for flere år siden. Det var mest ungene som holdt oss sammen.

At min x ikke nødvendigvis er ferdig med meg, kan ikke jeg bekymre meg over. Men jeg tenker mye over hvordan ungene vil reagere.

Men man snur ikke ryggen til når muligheten for en ny kjærlighet dukker opp som troll i eske...