Fosterforeldre: Mamma/Pappa eller Kari/Per?

[AnonymBruker]

Jeg har lurt litt på dette:

Når et barn kommer i fosterhjem som baby eller f.eks. 1-åring, og har kun minimal (eventuelt ingen) kontakt med biologiske foreldre (kanskje en time under tilsyn hver tredje måned eller noe tilsvarende), og man vet at biologiske foreldre er så langt ute å kjøre at de med 99,9% sannsynlighet aldri vil kunne ta seg av barnet selv, hvordan forholder fosterforeldre seg da til sin rolle overfor barnet med tanke på navn?

I en sånn situasjon så vil jo fosterforeldrene bli barnets mamma og pappa på de fleste måter, fordi barnet egentlig aldri blir kjent med sine biologiske foreldre. Men samtidig leser/hører jeg at det er feil av fosterforeldre å kalle seg mamma/pappa overfor barnet inntil barnet eventuelt selv kaller dem mamma og pappa. Så hva kaller de seg overfor et så lite barn (0-24 mnd)? Og barnet må jo bli veldig forvirret uansett hva fosterforeldrene velger?

[AnonymBruker]

Jeg har lurt litt på dette:

Når et barn kommer i fosterhjem som baby eller f.eks. 1-åring, og har kun minimal (eventuelt ingen) kontakt med biologiske foreldre (kanskje en time under tilsyn hver tredje måned eller noe tilsvarende), og man vet at biologiske foreldre er så langt ute å kjøre at de med 99,9% sannsynlighet aldri vil kunne ta seg av barnet selv, hvordan forholder fosterforeldre seg da til sin rolle overfor barnet med tanke på navn?

I en sånn situasjon så vil jo fosterforeldrene bli barnets mamma og pappa på de fleste måter, fordi barnet egentlig aldri blir kjent med sine biologiske foreldre. Men samtidig leser/hører jeg at det er feil av fosterforeldre å kalle seg mamma/pappa overfor barnet inntil barnet eventuelt selv kaller dem mamma og pappa. Så hva kaller de seg overfor et så lite barn (0-24 mnd)? Og barnet må jo bli veldig forvirret uansett hva fosterforeldrene velger?

Jeg har vokst opp hos fosterforeldre. De var veldig tydelige på at vi hadde en annen mamma og pappa, og at jeg ikke skulle føle meg pliktet til å kalle de som fosterforeldre for mamma og pappa. De brukte sine egne navn om seg selv. Etter hvert ble det likevel til at jeg kalte dem mamma og pappa, noe jeg også kaller mine biologiske foreldre. Det skjedde helt naturlig. Min bror var under 2 år da vi kom dit, og han gjorde det samme, har aldri hørt at han har vært forvirret på grunn av det. Han kalte dem for mamma og pappa fortere enn jeg gjorde det.

[Gjest Te]

De kaller oss mamma og pappa. Det har de valgt selv.

[AnonymBruker]

Store barn må jo velge selv ja. Men hva med barn som kommer i fosterhjem som babyer? Og som ikke skal ha noe særlig kontakt med biologiske foreldre?

Se for deg at du står der med en seks måneder gammel baby og pludrer ved stellebordet. Sier du "nå skal JEG skifte bleie på deg" eller "nå skal KARI skifte bleie på deg" eller "nå skal MAMMA skifte bleie på deg" ... osv

For inntil barna er store nok til å velge selv så må jo fosterforeldrene velge for barna. Det høres litt rart ut å kalle seg ved fornavn når man pludrer med en baby. Jeg er vant til å si "nå skal TANTE skifte bleie på deg" f.eks.

Det med bleiesituasjonen var bare første eksempel jeg kom på, men det vil jo bli det samme når en mor ellers ville sagt "kom til mamma" eller "mamma er glad i deg" osv.

Blir det i slike situasjoner mest riktig å bruke fornavnet sitt? Eller et annet type kallenavn? Mor (forkortelse for fostermor) istedet for mamma? Eller noe annet? Eller må man bare forholde seg til navnet sitt selv om det blir litt "rart"?

Og ved hvilken alder er det naturlig for fosterbarn å selv velge å kalle fosterforeldre for mamma og pappa?

Hilsen TS som har blitt litt opphengt i disse tankene for tida :gjeiper:

[AnonymBruker]

Generelt synes jeg det er merkelig å omtale seg selv i tredjeperson, selv om man snakker med et barn.

Du kan ikke velge selv at barnet ikke skal ha kontakt med bioforeldre, og du vet ikke når situasjonen kan endre seg.

Det kan være naturlig for barnet å aldri kalle deg mamma eller pappa.

[Gjest Kjersti]

Du trenger vel ikke si; nå skal mamma skifte bleie? Du kan vel si: nå skal vi skifte bleie. Jeg ville ikke tvunget barnet til å si mamma. De finner ut av det selv. Du kan fint bruke "jeg" og "vi" i setninger uten at det blir rart. Når de er så stor at du kan si "kom hit" (altså at de kan gå), så har de begynt å si eks. mamma for leeenge siden. Hvis der er større søsken i huset, tar de ofte etter disse. Barn har som regel behov for noen å kalle mamma og pappa, så det faller nok naturlig etterhvert.

Mitt fosterbarn kaller meg mamma, men det er noe som er selvvalgt. Barnet kaller biologisk mor for mamma + navnet på moren. Det er også noe barnet har valgt selv. I vår familie er det kun morsnavnet som har noen å "konkurrere" med da resten av biologisk familie ikke er inne i bildet, så resten løser seg av seg selv. Med små barn blir det nok naturlig etterhvert å kalle fosterforeldre for mamma og pappa, men for tenåringer vil nok ikke dette være tilfellet (mest sannsynlig). Når jeg begynte å høre at barnet startet med å kalle meg mamma, så ba jeg BV snakke med mor om det slik at hun var forberedt og ikke ble sjokkskadet dagen hun hørte det. Jeg synes det er veldig viktig at biologisk mor får være 110% mamma når hun først ser barnet sitt. Det er viktig at barna også kaller biologisk mor for mor eller mamma (alt ettersom). De skal jo i alle tilfeller vite hvem som er sitt biologiske opphav. Fosterforeldre som har filosofien om at "glem din gamle familie, du har en ny en nå", kommer sjeldent langt.

[Gjest Nuppa_]

Jeg syns at mamma/pappa er de personene som faktisk tar vare på barnet.

[Plut]

Mitt barn som er 2 år, kaller alle jenter/damer for 'mamma'....

Hun har ikke så mye språk ennå;-)

Hadde jeg vært forstermor tror jeg at jeg kanskje kunne ha tenkt å kalle meg selv "Mammma Kari" Men kun fordi jeg har egne barn.. Hadde jeg ikke hatt egne barn så ville det nok vært mer naturlig med bare Kari. Så kunne forsterbarna selv valgt å kalle meg mamma.

"Mor Kari" føler jeg meg for ung til. Dette hadde jeg akseptert hvis jeg var 45+ år;-)