Skal jeg vente, eller bare gi ham valget? Litt langt...

[LuriAnnie]

Kjære dere... 

For seks måneder siden traff jeg igjen en gammel bekjent som jeg ikke hadde sett på 10 år. Vi var begge single etter å ha vært i hvert vårt forhold over lengre tid, og kvelden endte opp med at han ble med meg hjem..... Der og da trodde jeg det bare var en one night stand, og synes igrunn at det var ok, men så gikk det et par uker og han tok kontakt igjen. Ble litt sms-utvekslinger og noen filmkvelder, og så møtte vi hverandre litt sporadisk ute på byen og i bygda vi begge kommer fra. 

Tiden gikk og etterhvert ble det nesten en vane at vi endte opp hos hverandre i helgene, uavhengig om vi hadde vært ute sammen eller ikke. Eller om den ene hadde vært ute og den andre henta. Stort sett har vi bare sovet sammen, uten at det har skjedd noe mer, men det har jo hendt at det har endt opp med at vi har hatt sex og. 

Så, for noen måneder siden fortalte jeg ham at hvis det fortsatte sånn som dette, så kom jeg til å bli forelska. Og jeg spurte ham rett ut om det var noen vits i å fortsette, eller om jeg bare skulle "gi opp" hvis det ikke var interessant for ham og jeg da kom til å bli såret. Han sa at at han var redd for å bli såret da det siste bruddet hans var ganske stygt og han slet litt med det en stund etterpå. Han sa også at han er en fyr som bruker lang tid på sånne ting, og at han er veldig dårlig på å snakke om det. 

Ble jo ikke akkurat noe klokere av det...

Så jeg sa at jeg begynner å få følelser for ham, men at jeg ikke ville presse ham til noe som helst... Og at jeg som sagt kom til å bli forelska hvis det var sånn det skulle fortsette. Jeg sa også at han skulle ta den tiden han trenger, men at han nå i hvert fall visste hvor han hadde meg, så fikk det bli litt opp til ham hva som skjer videre.

Han trengte tid...

Og ting fortsatte på akkurat samme måte som før. Dette er tre måneder siden, og han har møtt sønnen min på tre år, vi har vært på blant annet fisketur sammen og han har sovet hos meg mens sønnen min har vært hjemme. Da riktignok på gjesterommet, siden jeg ikke er helt komfortabel med at sønnen min kommer inn om morran og han ligger i senga mi, men allikevel... 

Vi bor ikke så langt fra hverandre, og han er her ofte et par kvelder i uka etter at sønnen min har lagt seg. Ofte sover han her og drar på jobb herfra. Og er her stort sett hver helg, sover sammen med meg de helgene sønnen min er hos faren sin...

Men jeg kommer liksom ikke helt innpå ham... De eneste gangene vi kysser f.eks, er hvis han har drukket. Ellers sover vi bare inntil hverandre, koser osv. Igrunn helt greit for meg, jeg liker å ha en å ligge inntil om natta jeg altså... Men det virker som at han er livredd for å vise følelser på den måten... Det virker som om han ikke vil gi meg noen bekreftelse, hvis dere skjønner hva jeg mener... 

Jeg tror faktisk jeg er på vei til å bli hodestups forelsket her, i en jeg ikke skjønner meg helt på. Vi har masse felles interesser, og vi er begge rolige personer. Jeg kan absolutt se for meg at et forhold hadde fungert... Det virker ikke som at han synes sønnen min er noen hindring heller, de kommer veldig godt overenns og det var han som sa han ville sove her selv om sønnen min var hjemme første gangen. Så da tenker jeg... Når menn involverer seg, helt frivillig, i barna... Går det muligens litt dypere da? 

Jeg må innrømme at jeg blir litt sliten av å ha det sånn. Jeg blir overlykkelig når han kommer på besøk, jeg gleder meg like mye til å se ham hver gang, men jeg aner jo ikke hvor jeg har ham hen... Har han vært på byen, er det meg han kommer hjem til. Vi er sjelden ute sammen, men det har jo hendt. Jeg har spurt om jeg bare er "ei av mange", da fikk jeg til svar at det var jeg iallefall IKKE. Men at han trenger tid...

Jeg er livredd for å miste ham, så jeg føler jeg har vært innmari tålmodig og ikke presset ham på noen måter... Så da er jeg jo på en måte "bundet" uten å være det allikevel, hvis dere skjønner... Møter jeg andre menn på byen, tenker jeg jo automatisk at jeg er opptatt, og avviser dem. Jeg er redd jeg skal ødelegge noe, jeg vil heller vente på han jeg har funnet. Allikevel synes jeg det er litt frustrerende å være singel - men allikevel "opptatt", når jeg ikke aner hva som skjer... 

Jeg kvier meg også for å presse ham. Ei venninne ba meg om å gi ham et ultimatum; enten sier han hva han vil, eller så gidder jeg ikke mer. Et halvt år har jeg venta... Men jeg er så redd for at han da sier at det ikke er noe mer.... Selv om det er meg han kommer til.... 

Huff, ikke så lett dette... Blir jeg virkelig nødt til å stille dette ultimatumet altså? Enda så lite lyst jeg har... Nå har det gått såpass langt at jeg kommer til å bli helt knust hvis han plutselig finner ut at han ikke gidder mer...

Er helt rådvill her jeg nå. Hva synes dere jeg burde gjøre? Bare fortsette å vente? Eller risikere å skremme ham bort hvis jeg sier det akkurat som det er... 

Hjelp meg, vær så snill...

Veit dette ble langt og muligens litt rotete, men jeg sliter virkelig nå... Setter stor pris på alle slags synspunkter!  

[Steinar40]

Jeg må innrømme at jeg blir litt sliten av å ha det sånn. Jeg blir overlykkelig når han kommer på besøk, jeg gleder meg like mye til å se ham hver gang, men jeg aner jo ikke hvor jeg har ham hen... Har han vært på byen, er det meg han kommer hjem til. Vi er sjelden ute sammen, men det har jo hendt. Jeg har spurt om jeg bare er "ei av mange", da fikk jeg til svar at det var jeg iallefall IKKE. Men at han trenger tid...

Jeg er livredd for å miste ham, så jeg føler jeg har vært innmari tålmodig og ikke presset ham på noen måter... Så da er jeg jo på en måte "bundet" uten å være det allikevel, hvis dere skjønner... Møter jeg andre menn på byen, tenker jeg jo automatisk at jeg er opptatt, og avviser dem. Jeg er redd jeg skal ødelegge noe, jeg vil heller vente på han jeg har funnet. Allikevel synes jeg det er litt frustrerende å være singel - men allikevel "opptatt", når jeg ikke aner hva som skjer... 

Veldig slitsom og vanskelig situasjon, ja.

Jeg kvier meg også for å presse ham. Ei venninne ba meg om å gi ham et ultimatum; enten sier han hva han vil, eller så gidder jeg ikke mer. Et halvt år har jeg venta... Men jeg er så redd for at han da sier at det ikke er noe mer.... Selv om det er meg han kommer til.... 

Huff, ikke så lett dette... Blir jeg virkelig nødt til å stille dette ultimatumet altså? Enda så lite lyst jeg har... Nå har det gått såpass langt at jeg kommer til å bli helt knust hvis han plutselig finner ut at han ikke gidder mer...

Er helt rådvill her jeg nå. Hva synes dere jeg burde gjøre? Bare fortsette å vente? Eller risikere å skremme ham bort hvis jeg sier det akkurat som det er... 

Hjelp meg, vær så snill...

Veit dette ble langt og muligens litt rotete, men jeg sliter virkelig nå... Setter stor pris på alle slags synspunkter!  

Spørsmålet er vel egentlig hva du mener med et ultimatum. Altså hva er målet ditt med å sette et ultimatum?

På kort sikt har du liten nytte av å gjennomføre et ultimatum uten at du er klar for å gå videre med en gang.

Personlig syns jeg ikke seks måneder er noen urimelig lang tid.

Var jeg deg så ville jeg nå prøvd å ta det litt mer med ro - også når det gjelder egne følelser - og brukt litt konstruktiv tid på å prate i dybden om diverse saker og ting. Da kan du også få mer følelse av hvor usikker han egentlig er. Og hvorfor. Men får du fortsatt ikke noe bedre bilde, så vet du ihvertfall det.

[Ellekvelle]

Skjønner at du er litt fortvilet.

Er jo å leke litt med ilden når dere begge gikk inn i det med en holdning at det bare var for gøy, så er jo risikkoen for at det ender opp slik.

Jeg vil vel egentlig si meg enig med veninna di.

Han har det komfortabelt han nå, og kommer til deg når det passer han. Du trenger jo ikke komme med noen strengt ultimatum, det kan være turne off, men slutt alikevel å gi så mye av deg selv når du ikke får det du vil ha tilbake, over tid bil det ikke være bra for deg( har gjort tabben selv)

Om han ikke klarer å være mer tydelig etter 6 mnd og du nå er redd for å bli såret....tenkt deg hvordan det blir om 6 mnd til.

Jeg ville vel tenkt at han ikke nødvendigvis er mer klar da.

Prøv å trekk deg litt unna, la han savne deg litt, kjenn på det selv og, savner du han? Eller er det bare en behagelig situasjon med bekreftelser og kos?

Om forelskelsen ikke er gjensidig nå har ikke jeg tro på at den blir det.

Litt snakking og kanskje avstand kan få klarhet i følesene.

Kanskje.....

Finnes ikke fasit på sånt her

[LuriAnnie]

Tusen takk for svar begge to

Er ingen lett situasjon nei, kan jo starte med å si at jeg absolutt ikke er klar for å gå videre med en gang, og at jeg derfor ikke har lyst til å si noe sånt som "nå vil jeg vite hva som skjer her, for jeg orker ikke å gå og vente og lure lenger" eller noe i den duren, og risikere å få et svar tilbake som jeg absolutt ikke har lyst på. Da tenker jeg heller at det er verdt å vente... Kanskje til han er klar...

Har litt motstridende følelser akkurat der, som dere kanskje skjønner. Jeg begynner å bli LEI av å vente, men samtidig har jeg det så utrolig bra når vi er sammen at jeg tenker det kanskje er verdt det.

Samtidig som jeg igjen er redd for å bli ordentlig såret, hvis det går enda lengre...

Har prøvd å la være å ta kontakt, har tenkt at jeg ikke skal være den som maser. Så går det en dag eller to, og han spør om jeg har lyst på besøk eller om vi skal finne på noe. I sommer var han borte i to uker, og jeg lot være å ta kontakt da. Allikevel ringte han noen ganger, og fikk jeg sms så svarte jeg jo selvfølgelig på de.

Så det virker jo som om han er interessert, men at han sliter veldig med å bekrefte det på noen måter.

Han har det nok veldig komfortabelt nå ja, når ting er som de er, og han veit at døra alltid står åpen hos meg. Kanskje det er derfor det er sånn...?

At jeg er for "snill"? Ikke vet jeg...

Jeg har innmari lyst til å få vite hvor skapet står, men jeg veit ikke om jeg er klar for å be ham om å ta et valg nå. Seks måneder er ikke SÅ lang tid nei, er klar over det, men for meg føles det som en evighet...

Er ikke lett å vite om han er verdt å vente på, eller om jeg bare kaster bort tiden min.... :/

[Gjest Tidssone]

Uhm. Hva mener du egentlig med "å gå videre"?

I mine øyne har man gått hele veien når man lar mannen treffe ungene sine.

Og nei. Jeg tror ikke han er like interessert som det du er. Etter seks måneder på denne måten, ville de _aller_ fleste ha definert seg som kjærester.

Spør han om han ser for seg at dere fortsatt er sammen på denne måten om et år? Eller spør om hva han føler for deg? For dette vet han. Dersom han sier at han ikke vet, eller ikke har tenkt på det, hadde i alle fall jeg gått videre i livet. Uten ham.

[Steinar40]

Er ikke lett å vite om han er verdt å vente på, eller om jeg bare kaster bort tiden min.... :/

Nei, det er akkurat der problemet ligger.

Og det kan bare løses med god og gjensidig kommunikasjon.

Får dere ikke til denne kommunikasjonen - fordi han ikke vil kommunisere og prate skikkelig med deg om dette - så kan jeg bare anbefale deg å gå videre uten han.

[LuriAnnie]

Takk for kloke svar!

Med å "gå videre" mente jeg å gå videre uten ham... Han har møtt småen ja, men akkurat der er det ikke noe annerledes enn om han skulle vært en hvilken som helst annen kamerat eller venninne. Har jo andre venner også da, som småen naturligvis har møtt. De dagene han drar herfra på jobb, drar han rundt halv seks, en halvtime før vi står opp.

Jeg skjønner nå at jeg kanskje har vært naiv og muligens litt dum som har lagt alt til rette for ham slik at han bare kan "flyte" på det.... Komme og gå som han vil, når det passer ham... Er jo ikke sånn jeg vil ha det. Selv om jeg har det utrolig fint når vi er sammen.

Men når han ikke er her, så kommer tankene, da... Hva vil han? Er jeg bare "tidsfordriv"? Vet jo at det ikke er andre enn han som kan svare meg på det, og jeg blir vel bare nødt til å spørre ham...

Ville de aller fleste kalt seg kjærester etter et halvt år på denne måten?

[Steinar40]

Ville de aller fleste kalt seg kjærester etter et halvt år på denne måten?

Det blir vanskelig å påstå at man er kjærester uten at det er en uttalt tanke ifra begge parter.

[Ellekvelle]

Å kalle seg kjærester er jo ikke å være forlovet, egentlig ganske uskyldig spørr du meg.

Fare for at du er det de kaller for en rebound. Om det er bruddet hans som gjør at han er redd for å definere dere som kjærester.

Snakk med han, virker jo som han trenger deg. Ikke gjør ting for komplisert, de behøver jo ikke være det. Vis han hvem du vil være for ham, fremfor å kreve noe av han.

[AnonymBruker]

jeg kan kjenne meg igjen. Jeg traff en gutt i februar hvor vi hadde en ons.. bortsett fra at det fortsatte ca hver helg og tilslutt flere ganger i uken. Vi hadde ikke sex hver gang. Bare så en film eller spiste litt mat. Han var ikke klar for forhold og det var greit for meg. I november spurte han om vi kunne date ekslusiv. altså at vi ikke traff andre. I januar spurte han om vi skulle være kjærester. I juni ble vi samboere... Så frøken! Det kan gå bra for deg dette. noen gutter trenger bare litt lenger tid...

[nickless]

Du kan jo bare spørre han om han vil være kjæresten din...