Vurderer å bli fosterforeldre

[AnonymBruker]

Jeg og min kjære har lagt fra oss ideen om å få egne barn av mange grunner jeg helst ikke vil inn på i denne tråden, men vi er begge veldig glad i barn.

Vi har kontaktet bufetat og fått informasjon om det å bli fosterforeldre, og vi er veldig interesserte. Er det noen her som har erfaringer de vil dele? De gode sidene ved å være fosterforeldre er vi klar over, og tanken på å gi et barn stabilitet, kjærlighet og trygghet er det beste vi kan tenke. Men hva er negativt? Selvsagt får vi mer informasjon på møter og lignende før vi bestemmer oss, men vi hadde blitt veldig glad om noen ville dele sine erfaringer

[Gjest Kari]

Jeg er fostermor for to. Det negative er: at BV er travle og vanskelige å få tak i og at i perioder blir det endel møter med veileder, BV, sakkyndige osv. Man har også redselen for evt tilbakeføring, men realiteten er at det skjer uhyre sjeldent selv om man må ta høyde for det. Ingen eier sine egne barn heller. Alle barn er til låns til de er voksne. Samarbeid med biologiske foreldre går veldig fint selv om de er her sjelden. Ellers har ungene kun vært en velsignelse. De har forresten begge vært her siden de var babyer. Lurer du på noe, så spør i vei

[Gjest Lana]

Jeg har vært fostermor og vurderer å bli det igjen, men i såfall vil det være til en baby eller smårolling der man regner med at sjansen er stor for at barnet blir boende hos oss som "vårt" barn helt til barnet er voksent og med minimal kontakt med biologisk familie. Å bli fosterforeldre til et større barn (som vi ble sist) våger vi ikke å gjøre igjen. Jeg har vært aktiv i fosterhjemsforeningen og snakket med mange fosterforeldre, så jeg vet en del om hvilke utfordringer som kan dukke opp. Husk at de fleste fosterhjem fungerer greit (særlig når fosterbarnet er baby/smårolling når det kommer til fosterforeldrene), men siden du spør om negative ting så skal jeg fortelle litt om mulige situasjoner man kan havne opp i.

- Store barn sliter med tilknytningen til fosterhjemmet og ofte klarer de aldri å finne seg HELT til rette hos fosterforeldre. Det kan hende du elsker barnet som om det var ditt eget, mens barnet aldri aksepterer deg som en forelder. Det samme kan skje med yngre barn dersom de har mye samvær med biologiske foreldre.

- Samvær med biologisk familie er ofte traumatisk for barnet, av forskjellige grunner. Noen barn er tvunget til jevnlige møter med en forelder som tidligere har slått dem eller mishandlet dem seksuelt. Riktignok under tilsyn, men likevel kan det være svært traumatisk for barnet. Noen barn er vettskremte under møtet, andre ser ut til å trives med å møte mamma/pappa, men har en voldsom reaksjon før eller etter møtet. Andre barn har et desperat ønske om å flytte hjem og opplever det som et overgrep hver gang de blir tatt bort fra foreldrene sine igjen, og fosterforeldrene må prøve å lappe sammen et sønderknust barn som i perioder hater å bo hos dem. I tillegg kan man i noen tilfeller oppleve at både biologiske foreldre og andre deler av biologisk familie er så sinte og aggressive pga omsorgsovertakelsen at de ringer til fosterfamilien eller møter opp på trappa deres og skjeller dem ut på det groveste, eller man møter dem på gata i byen og får en overhøvling. I ekstreme tilfeller kidnapper biologisk familie barnet fra fosterfamilien. De fleste fosterfamilier som sliter oppgir samarbeid med biologisk familie som det største problemet. Særlig viser dette seg når barnet blir tenåring og i opprør til sine fosterforeldre (som de fleste tenåringer er), da kan de i mange tilfeller få et tettere forhold til en dysfunksjonell biologisk familie som setter tenåringen ytterligere opp mot fosterforeldrene.

- Samarbeid med barnevern, tilsynsfører, PPT etc. Det kan være mange instanser å forholde seg til, og man kan ikke velge dem bort. Barnevernet har omsorgsretten, fosterforeldrene har bare den daglige omsorgen delegert av barnevernet. Man står derfor mindre fritt enn med egne barn. Du kan f.eks. ikke bare bestemme deg for å flytte til en annen by, la barnet begynne på videregående og bo hos tante et annet sted osv uten å involvere barnevernet. Alle store avgjørelser må gjennom barnevernet, og i noen tilfeller har biologiske foreldre medbestemmelsesrett.

- Barnet kan tilbakeføres til sine biologiske foreldre. Det er vondt å måtte gi slipp på et barn man har blitt glad i, og man kan risikere å måtte sitte hjelpeløst å se på at barnet blir flyttet tilbake til foreldre som tidligere har ruset seg, mishandlet barnet eller ikke klart å gi barnet god nok omsorg. I tillegg til sorg og savn for egen del så får man med seg en stor bekymring og engstelse for hvordan barnet skal klare seg hos biologisk familie.

Det er mange tragiske skjebner der ute, og iblant er det ikke noe man som fosterforeldre kan gjøre for å gjøre livet lettere for barnet. Men heldigvis er det også mange gladhistorier om fosterbarn som vokser opp til trygge og lykkelige voksne. Og alt i alt er rollen som fosterforeldre så givende at vi antakelig vil prøve igjen til tross for at vi brant oss kraftig på første forsøk.

[Gjest Birger]

Jeg vil bare legge til at du kan ønske aldersgruppe for plassering. Man kan også være ærlig å si at msn eks ikke takler barn som er seksuelt misbrukt (ikke på grunn av barnet, men pga at man må se foreldrene, noe som kan være tøft).

[AnonymBruker]

Noe av det verste for oss var å måtte vitne i Fylkesnemnda og Tingretten i tilbakeføringssaker. Barnet vårt var gammelt nok til å være tilstede selv med egen advokat, og vi satt under ed og måtte fortelle hvorfor vi mente at foreldrene ikke var skikket til å ta vare på tenåringen sin, og vi måtte svare på spørsmål om hvordan barnet fungerte og hva som fungerte dårlig. Det var tøft for både oss og barnet, og det vanskeliggjorde samarbeidet etterpå.

Barnet ønsket å flytte hjem til foreldrene sine, mens både vi og barnevernet så tydelig at biologisk familie hadde en veldig negativ effekt på barnet. Som fosterforeldre følte vi oss fanget i en fryktelig skvis, og vi måtte også høre advokaten til de biologiske foreldrene så tvil om vår skikkethet som fosterforeldre. I det hele tatt var det en ubehagelig opplevelse som vi håper vi aldri havner oppi igjen. For hvordan skal man kunne gå videre i hverdagen med en hormonell tenåring etter at man har sittet i rettssak og snakket om hva tenåringen gjør galt? Og hvordan samarbeide med biologiske foreldre etter å ha sagt i rettssaken at man synes de gjør mange ukloke valg som ikke er bra for barnet? Den siste biten der vil jo gjelde også i saker med yngre barn, forskjellen er jo bare at barnet ikke er tilstede under rettssaken. Men de vil til gjengjeld kunne få referert (sannferdig eller ei) fra sine biologiske foreldre hva fosterforeldrene har sagt i negativ retning.

[Gjest otrivin]

Jeg har ikke så mye erfaring annet enn at typen sine foreldre er det, og jeg ser at det ikke går veien og at de ikke trives der. Sikkert i hovedsak fordi det er enorm forskjell mellom egne barn og fosterbarn, så det problemet får nok ikke dere.

Det jeg tenker kan bli negativt er at barnet kanskje kommer til å utrykke ekstremt misnøye med å ha fosterforeldre...

[Gjest Helene]

Jeg har egne barn og fosterbarn. Jeg er overhodet ikke enig med Otrivin som sier at det er stor forskjell mellom egne og fosterbarn. I vårt tilfelle er det i alle fall ikke det. Tror det kommer mye an på hvordan man ser på oppgaven i utgangspunktet. Realiteten er at noen er fosterforeldre som en "jobb". De gjør det for å kunne arbeide hjemme. Andre har fosterbarn for å få barn som er fullverdige medlemmer av familien. For oss er vi like glade i fosterbarna som i egne. Eneste er at det tar lengre tid med tilknytning. Man får mye gratis med egne barn. Man må jobbe aktivt med tilknytning selv om barna skulle være små når de kommer. Samme problemstillingen har foreldre som adopterer.

De fleste fosterbarn viser ikke "ekstrem misnøye" med sine fosterforeldre. Klart de blir i sjokk og lei seg for å ikke kunne være hos biologiske foreldre, men de fleste innser at situasjonen de har vært i kanskje ikke er ideel. Ikke første uken, men med tiden. De fleste fosterbarn er trolig fornøyd med fosterforeldrene sine. Eldre barn har ofte sterk tilknytning til biologiske foreldre, noe som er naturlig da de har vært mesteparten av livet sitt der.

[Gjest stupid]

Sikkert veldig ulike erfaringer her. Vi var veldig positive og trodde vi var forberedt på mye, men aldri i verden om vi gjør det igjen. Barna er fantastiske, selv om det er mye ekstra til tider, men systemet er tungrodd og lovverket håpløst...

[Gjest otrivin]

Jeg har egne barn og fosterbarn. Jeg er overhodet ikke enig med Otrivin som sier at det er stor forskjell mellom egne og fosterbarn. I vårt tilfelle er det i alle fall ikke det. Tror det kommer mye an på hvordan man ser på oppgaven i utgangspunktet. Realiteten er at noen er fosterforeldre som en "jobb". De gjør det for å kunne arbeide hjemme. Andre har fosterbarn for å få barn som er fullverdige medlemmer av familien. For oss er vi like glade i fosterbarna som i egne. Eneste er at det tar lengre tid med tilknytning. Man får mye gratis med egne barn. Man må jobbe aktivt med tilknytning selv om barna skulle være små når de kommer. Samme problemstillingen har foreldre som adopterer.

De fleste fosterbarn viser ikke "ekstrem misnøye" med sine fosterforeldre. Klart de blir i sjokk og lei seg for å ikke kunne være hos biologiske foreldre, men de fleste innser at situasjonen de har vært i kanskje ikke er ideel. Ikke første uken, men med tiden. De fleste fosterbarn er trolig fornøyd med fosterforeldrene sine. Eldre barn har ofte sterk tilknytning til biologiske foreldre, noe som er naturlig da de har vært mesteparten av livet sitt der.

Ja okei, men det er det JEG har sett, og det du sier er det DU har sett. Det finnes alltid flere sider av saker :-) men det kommer jo an på barna og hjemmet og alt liksom.